Cats av Thomas S. Eliot og Andrew Lloyd Webber
Solister, dansere og orkester på Chat Noir.
Koreografi: Siân Playsted
Scenografi: Marianne, Peter og Fredrik Dillberg
Regi: Tom Sterri
Musikalsk ledelse: Hans Einar Apelland
Arr. Thalia Theater
Fra Malmø
Selv om det i alt er 22 i ensemblet, utnytter koreografien mest mindre grupper. Koreograf er Siân Playsted fra Wales, som har arbeidet mye i Sverige og som satte opp Cats i Malmø for to år siden.
Men det som fungerte på den større scenen i Malmø, kan bli puslete i mindre format i Oslo.
Virtuose
De dyktige danserne er veltrimmete og presise, og virtuositeten viser at det nå finnes en stor flokk høyt utdannete dansere i byen.
De får prøvd seg i både klassiske teknikker, i stepping, jazzdans, akrobatikk og i sang. Men de kunne fått vist seg enda mer, og i lange perioder blir det hele for tamt.
Høydepunkter
Også instruktøren Tom Sterri har ansvar for at denne ”pusikalen” har mye huskatter og lite villkatter, særlig i første del.
I andre del kommer høydepunktene tettere, og det er mange fine virkninger der også lys, kostymer, maskerte kattefjes og scenografi bidrar.
Menneskelig univers
Cats er en blanding av en eventyrtekst og dansemusikk. Barnerimene til den amerikanske forfatteren Thomas S. Eliot handler om alle slags katter, og om sjørøvere, tryllekunstnere, tog, skurker og gamle divaer.
Men bak det naive viser personlighetene også et menneskelig univers med mobbing og vold, oppreisning og – faktisk – himmelfart.
Stoppet av Webber
En oppsetning for lenge siden, Runar Borges oppsetning i Stockholm i 1987, ble stoppet i fire uker av komponisten Andrew Lloyd Webber. I følge impresarioen Terje Strøm-Olsen mente komponisten at det religiøse aspektet kom for dårlig til uttrykk.
Den utstøtte Grizzabella, som synger Memory, blir tatt til nåde i slutten av forestillingen, og dette må forstås i en kristen fortolkning, er det hevdet.
Engelske navn
Teksten har Runar Borge oversatt på ny med vittigheter og gode rim, men uten overveldende mye poesi. Det er et savn at alle navnene er beholdt på engelsk og til og med uttales på bredt amerikansk, som om av forfatteren.
Ved den forrige oppsetningen i Norge i 1985 gikk Bjørn Endreson i sin gjendiktning også løs på de pussige navnene. Denne gangen bidrar engelsken til avstand.
Blues
Sangene skildrer de mest forskjellige katteskjebner, og scenebildet gir illusjon av et katteunivers med søppelkasser og annen innredning i tilsvarende kjempestørrelse.
Den enkelte kattepersonlighet har sitt musikalske særpreg, - jazz, blues, pop, fanfarer og ballader og med et bluesmotiv som gjennomgående tema.
Fattigere palett
Musikalsk leder er Hans Einar Apelland, som selv er en av 8 musikere. Det er halvparten av hva Egil Monn-Iversen hadde på Det Norske Teatret forrige gang, og den klanglige paletten er nødvendigvis fattigere. Men orkesterklangen er sammensveiset, og det svinger.
Det sanglige er på høyt nivå og alt med god teknisk lydgjengivelse.
Gode ressurser
Mest sårbar er Minner (Memory) der Liv Eirin Francis får vist en fin stemme med gode ressurser, men det blir litt hardt.
I en klasse for seg er barytonen Per Vollestad i rollen som en ruvende sjuende far i huset. Og Toralv Maurstad er en sikker vinner som den gamle teaterkatten.
Webber i helfigur
Chat Noir betyr den svarte katten, og da passer det at revyhuset får besøk av Andrew Lloyd Webbers katter.
Rundt neste gatehjørne rocker superstjernen Jesus Christ på Det Norske Teatret, så nå er det Lloyd Webber i helfigur i hovedstaden.