ull

Filting er en egenskap ved ull som ingen andre fibre har. Egenskapen utnyttes i en lang rekke ulike produkter og stoffer, men er også uønsket i vanlig vask av tekstiler i ull. Derfor kan ull behandles mot filting, se etterbehandlinger, superwash.

Ullfibrens overflate er dekket av småskjell som kan løfte seg og dermed gi fibren en form for mothaker. Dette gjør at våt ull som utsettes for mekanisk bearbeiding kan filte. Alkalier har betydning, fordi de påvirker saltbindingene i ullfibrene. Ullen har lettest for å filte ved pH-verdier rundt 2 og 10. Skjellene reiser seg og stritter mer ut fra fiberen. De vil da virke som mothaker, slik at fibrene kan bevege seg i en retning mot hverandre, men ikke tilbake igjen. Filting gjør at plagget tover og blir permanent mindre, tettere og hardere. For å unngå filting brukes lavere mekanisk bearbeiding og vaskemiddel med riktig pH som betyr at middelet ikke er alkalisk.

Filting eller toving er en egenskap som utnyttes positivt i produksjonen av ulike typer ullvarer som filt og vadmel, men krympingen blir et problem som man ønsker å kontrollere når målet er å bevare et produkts størrelse og egenskaper.

I våt tilstand er ullfibrene plastiske, det vil si de lar seg forme med mekaniske hjelpemidler og ikke går tilbake til sin opprinnelige tilstand. Dette er årsaken til at ullstoffer krøller når de er fuktige. Ved pressing av ullstoffer utnyttes denne egenskapen til å forme ullen.

Permanent press er en egenskap ved ull som ingen annen naturfiber har. Syntetiske fibre, derimot, er termoplastiske og kan gis en permanent ny form ved smelting. I ull er det evnen til å danne nye bindinger som gir en ny stabil form. Fuktighet får ullfiberen til å svelle, hydrogenbindinger løser seg, og vi kan strekke fiberen. Slipper vi denne strekken, trekker fiberen seg sammen og blir kortere enn før. Dette kalles superkontraksjon. Når hydrogenbindinger løses, kan polypeptidkjedene trekke seg sammen. Fjerner vi fuktigheten og avkjøler fiberen i strukket tilstand, blir det dannet nye hydrogenbindinger. Vi får da en midlertidig fiksering som holder til ullen blir utsatt for ny fuktighet. Dette utnyttes når det presses folder i ull, slik som plisseringer, press i bukser og foldeskjørt. Denne egenskapen ved ull brukes også når overflødig vidde presses inn i skreddersøm. Samme egenskap bidrar til at ullstoffer krøller når de er fuktige. En press i ull kan gjøres permanent, enten ved å impregnere stoffet med reduserende kjemikalier før de presses i form eller ved å utsettes ullstoff for vanndamp ved 100–130 °C.

Skjellene og krusningen fører til at tekstiler av ullfibre inneholder mye luft. Tekstilene får dermed en spesielt god varmeisolerende evne. Ullfibrene kan ta opp i seg store mengder fuktighet, inntil 30 prosent, før plagget kjennes fuktig og inntil 50 prosent før det begynner å dryppe. Ull varmer derfor godt, også i fuktig tilstand. Kombinasjonen av evnen til å avstøte vanndråper og å absorbere vanndamp, sammen med den store varmeisolerende evnen, gjør ull til en unik fiber for bekledning i ulike klimatiske forhold.

Ull er den naturfiberen som vanskeligst lar seg antenne. Det finnes syntetiske fibre som også ikke så lett antennes, men disse kan smelte og utvikle farlige gasser i brann. Ull har derfor svært gode egenskaper som tekstilfiber til bruk i brannvern.

Uvasket ull lukter sau, og ullgarn kan ha beholdt noe av denne lukten, litt avhengig av hvordan det er vasket og bearbeidet. Klær tar lukt gjennom kontakt med kroppen, spesielt om vi svetter eller utsondrer andre væsker. Ull har en egen evne til å ikke ta opp slike lukter. Dersom ullklær lukter svette, vil denne som regel kunne fjernes gjennom lufting. Lufting er mer effektiv enn vask for å fjerne svettelukt fra ull. Det er ikke kjent hvorfor ull har denne egenskapen. Mange tror at det skyldes antibakterielle egenskaper, noe ull ikke har. Syntetiske tekstiler behandles med ulike kjemikalier for å lukte mindre. Slik behandling er ikke nødvendig for ull. Lufting av ull kan foregå både ute og inne. Fuktig luft er mest effektivt.

Det er flere måter å høste ull på:

Mange dyr feller hele ullfellen, eller deler av underullen om våren. Dotter av ull kan dermed sankes i naturen, der dyrene har skubbet seg mot noe eller på annen måte mistet hår. Moskusull sankes på denne måten. Før sauen ble et tamt husdyr, felte den også ullen sin naturlig. Villsauer har bevart en del av denne egenskapen, og noen sauer feller fellen selv, eller fellen kan dras av. Ull fra en del kjæledyr og husdyr høstes gjennom at dyret gres. Dette gjelder blant annet angorakanin, hund og kamel.

Skinnull er ull som er løsnet kjemisk fra skinnet. Dette kan gjøres på garverier og i skinnfabrikker.

Klipping er den vanligste måten å høste ull på. Klipping er nødvendig for dyrehelsen til de aller fleste saueraser, og noen andre dyr. En rømt australsk merinosau som ble funnet etter flere år uten klipping, hadde over 40 kilo ull. Klipping er et eget fag. I Norge er det mange utenlandske klippere i sesongen. Klippingen bør gå fort, både av hensyn til sauen, klipperen og økonomien. Det arrangeres mesterskap i saueklipping der tid er en viktig faktor. Norgesmesteren bruker et og et halvt minutt på å klippe en sau, mens de aller raskeste saueklipperne internasjonalt bruker langt mindre.

Klipping er et meget hardt yrke. Klipperen både holder sauen stille og fører saksen, med rolige lange strøk, nærmest mulig sauens skinn. Det er flere måter å holde sauen på. Felles er at arbeidet forgår nede på gulvet, og klipperens bein er viktige for å hindre at sauen får bakkekontakt og holdes i ro. Utstyret for klipping er i dag en maskinell klippemaskin med en kam og et skjær samt klippesko. Skoene er viktige for å stå stødig på gulvet, og de er laget i tynt skinn for å ikke gi klipperen unødvendig høyde. Klipperen har normalt en hjelper som blant annet skiller fellen fra buk og hale og holder gulvet rent.

Dobbeltklipp er når fellen klippes av dobbelt, altså at ullfiberne klippes i to og det blir korte fibre. En god klipping er en uten dobbelklipp. Linjeklipp er klipping av døde dyr på slakteri. Lammeull er ull fra lam. I Norge lammer sauene om våren, og lammeullen er dermed klippet om høsten i forbindelse med slakt. Lammeull er fra første gangen dyret klippes, og ullen er dermed klippet bare i den ene enden av fiberen. Lammeull er mykere enn ull av eldre dyr. Vårull er ull klippet om våren. Høstull er ull klippet om høsten. Helårsull er ull klippet om våren av sauer som ikke er klippet siden sist vår. Den er kraftig og kan ha god kvalitet, dersom den ikke er for filtet.

Ull inneholder urenheter, i saueull også lanolin (fett), som vaskes ut før videre bearbeiding. Denne prosessen kalles scouring på engelsk, og vasking på norsk. Det forgår noe vasking ved norske spinnerier, men det meste av norsk ull vaskes i Haworth Scouring i Bradford i England, der mye av den nordeuropeiske ullen også vaskes. Når ullen er vasket, skylt og tørket og ristet litt løs, blåses den inn i binger eller kamre der den skal hvile noen dager før den kan selges som vasket ull, eller bearbeides videre. I industrien må ullen tilsettes litt olje og vann før videre bearbeiding. Dette hindrer statisk elektrisitet i ullen og smører fibrene før de påfølgende prosessene.

Ved håndspinning kardes garnet med håndkarder. Dette er to plater som er dekket med metallpigger, som en stiv stor børste med håndtak. Kardene dras mot hverandre med en dott ull imellom. Den kardede ullen vil være jevnere, luftigere, mer parallell og med mindre urenheter enn den ukardete.

Karding i maskin foregår mellom valser som er dekket tett i tett med kardenåler. Valsene drar ullen fra hverandre. Ullen kommer ut av maskinen som et tynt flor. Floren blir delt opp i tråder uten tvinn. Dette kalles forgarn. Forgarnet blir rullet, kalt forgarnsruller. Forgarn kan selges til strikking eller håndspinning, men det meste vil gå til maskinell spinning. Den ullen som skal bli til kamgarn, går gjennom flere prosesser, blant annet betraktelig mer strekking og kjemming.

Etter karding, eventuelt også kjemming og strekking, er ullen klar for spinning. Det foregår med håndtein eller rokk som når det gjøres som husflid, og med spinnemaskin i industrien. Industriell spinning gjøres med hurtigroterende spindler. Den gir sno (tvinn) til garnet. Mye garn selges som to- eller tretrådet garn. Slikt garn består av flere spunne enkelttråder som tvinnes sammen. Da blir ett-trådet garn satt over på en tvinnemaskin. Roterende spindler tilfører garnet den ønskede tvinnesno. Spinnesno og tvinnesno går som regel hver sin vei.

Garn som skal brukes til håndstrikking, blir hespet. Etter hesping blir garnet vasket for å få vekk spinnoljen som ble tilsatt i blandeprosessen. Garn som skal farges eller blekes, kan farges i hesper. Etter farging blir garnet tørket og luftet. Hvor fort disse prosessene går, har betydning for garnets mykhet. Garn som skal til vev og til strikkemaskin, blir lagt over på spoler. På spolemaskinen blir garnet tilført en liten mengde voks, slik at garnet skal gli lettere.

Ullgarn må gis en binding for å bli til stoff. De eldste teknikkene for dette er veving, fletting og nålebinding. En nyere teknikk er strikking. Veving er den som har vært viktigst. Vevingen foregår enten som husflid eller på en ullvarefabrikk.

Etter at stoffet er tatt ut av veven, må det gjennom flere etterbehandlinger. De mange prosessene kalles dyeing and finishing på engelsk, farging og etterbehandling. Dette er både kjemiske og mekaniske prosesser som gjøres for å gi stoffet et karakteristisk utseende, forbedre stoffets egenskaper eller tilføre nye. Av alle prosessene i produksjonen av klær, er det disse som belaster miljø og klima mest. Et annet ord for etterbehandlinger er appretur, som kommer av fransk apprêter, 'gjøre i orden'.

Tørrappretur av ullstoffer:

• Ruing er en prosess hvor roterende børster eller naturlige kardeborrer trekker fiberendene frem på overflaten slik at den får en lodden effekt og endrer lysbrytningen. Dette foretas også som forberedelse til valking. På harde stoffer rues ofte vrangen for å gjøre stoffet mer behagelig og varmere.
• Skjæring foretas for å fjerne ujevne, utstående fibrer så tett inntil stoffoverflaten som mulig for å få en klar overflatestruktur. Skjæring etter ruing eller valking foretas for å få et jevnt fiberdekke på overflaten.
• Sviing mot varme flater, eller med gass, gjøres for å få en ekstra klar og glatt overflate der mønsteret som dannes av trådene, kommer tydelig frem.
• Pressing mellom plane, oppvarmede plater eller på sylindere uten å tilføre fuktighet, utføres for å gi en slett overflate med glans.
• Dekatering er en dampbehandling under trykk som gjøres på ullstoffer for å redusere glans etter pressing, men som også bidrar til å dimensjonsstabilisere stoffet. Ved bruk av høyt trykk eller reduserende kjemikalier blir ullstoffer permanent fiksert.
• Plissering tilfører stoffet små jevne permanente folder.

Våtappretur av ullstoffer:

• Våtappretur gir fiber og stoffer nye egenskaper. Dette omfatter alt fra smussavvisning og antistatisk behandling til antibakterielle behandlinger, og kan gi beskyttelse mot nupper, insekter og mye mer.
• Valking gjøres med en kombinasjon av vann, varme og basiske kjemikalier sammen med mekanisk bearbeiding. Det utløser spenninger, forbedrer grepet, øker stoffets tetthet og styrke. Ull kan bli tett og kraftig som i vadmel om den valkes mye.

Mykheten er avhengig av tykkelsen på fiberen. Tynne fiber er mykest. Tykkelsen på fiberen måles i my eller um. Også andre forhold enn tykkelse påvirker mykheten.

Lengden på fiberen er avhengig av type dyr, rase, hvor på kroppen ullen har grodd, samt hvor ofte den klippes. Fiberen kan også bli kortere gjennom slitasje eller skader. Generelt er lange fibre sterke og godt egnet til spinning. Dekkhårene på spælsau kan bli svært lange, noe som kan gjøre spinning vanskelig.

Slitestyrke er evne til å tåle slitasje i bruk. Ull av rasen norsk crossbred er særlig kjent for sin slitestyrke.

Krus er hvor krøllete ullen er. Mye krusning vil gi en elastisk fiber. Merinoull kan ha opptil tolv krusninger per centimeter, mens norsk ull bare har tre til fire.

Elastisitet er evnen til å gjenvinne sin form etter å ha vært presset sammen eller strukket ut. Elastisitet er viktig for at plagg skal føre seg pent, og for at loen i et gulvteppe reiser seg opp igjen etter at et bordben blir flyttet. Elastisiteten er også viktig for varmen i et plagg. Ull har generelt svært god elastisitet.

Filtingsevne er ullens evne til å danne et tettere, hardere og mer vann- og vindtett stoff. Filting oppstår ved hjelp av vann og mekanisk bearbeiding. Ull kan filte seg på dyret og gjør ullen vanskelig å bruke som tekstilfiber. Filting av ferdige ullprodukter kan være en ønsket eller uønsket, avhengig av hva ullen skal brukes til. En del ull som har god filtingsevne, slik som merino, kan behandles for å redusere denne, se superwash. Filtingsevnen er avhengig av skjellaget på ullhåret.

Glans er den måten lys reflekteres i fiberens overflate. Det er særlig overhudscellene som gir ullen glans. Mohair er særlig kjent for sin glans. Lanolin, det naturlige fettet som finnes i saueull, vil gi mer glansfylt ull. Glansen vil også påvirkes av etterbehandlinger og av slitasje.

Hvit ull har høyest pris fordi den er lettest å farge. Hvit ull er ikke hvit, men har en gyllen tone som omtales som sauehvit. Hvitest mulig ull har høyest pris.

Pigmentert ull er ull med en naturlig farge. Enkelte raser, som gammel spæl, kan ha et stort spekter av gråfarger, mot sauesort, via brunt til brunsort, samt kjølig blågrått. Interessen for sortering av ull på farge, slik at det naturlige pigmentet gir farge til det ferdige produktet, har økt på 2000-tallet. Det finnes i dag både ull som sorteres på farge, og pigmentert ull som blandes og farges oppå den naturlige fargen. Ull fra kamel har en varm brungul farge som i liten grad er farget over eller fjernet og derfor preger de ferdige produktene.

Ull kan ha ulike forurensinger som gjør den mindre verdifull: Vegetabilsk forurensning er rester av planter, sagflis eller annen cellulose i ullen. Vegetabilene er et problem når ulla skal farges fordi de ikke vil ta fargestoff på samme måte som ull. Vegetabilene fjernes enten mekanisk under karding eller gjennom en kjemisk en prosess som kalles karbonisering. Det er en syrebehandling med saltsyredamper eller aluminiumklorid. Prosessen sliter samtidig på fiberen. I Norge, hvor dyr går på skogsbeite, blir det mye vegetabiler. Misfarget ull kan skyldes merking av dyret, eller urin, og kalles da urinbrent ull.

Ull sammenlignes ofte med syntetiske fibre. Dette gjøres fordi polyester er den største av tekstilfibrene, mens akryl er den som brukes mest i direkte etterligninger av ull, for eksempel er «vegansk ull» laget av akryl. I praksis er dermed syntetiske materialer alternativet til ull. Polyester er den fiberen som den globale mote- og sportsindustrien fremholder som et av de grønnere alternativene. De mener at alpakka har langt større miljøbelastning enn polyester, og at ull også har mer enn dobbelt så høy miljøbelastning. Dette er et standpunkt med store konsekvenser og et standpunkt som vekker motstand. Det er derfor nødvendig å forstå hvordan de kommer frem til dette.

I sammenligninger av miljøbelastninger mellom produkter brukes et verktøy som kalles LCA, en forkortelse for Life Cycle Assessment, livssyklusanalyse. Dette er en metode for å skape et helhetsbilde av hvor stor den totale miljøpåvirkningen er under et produkts livssyklus fra råvareutvinning, via produksjonsprosesser og bruk, til avfallshåndtering, inklusive all transport og all energibruk i mellomleddene. For klær er det utarbeidet få livssyklusanalyser, og de inkluderer som regel ikke alle faser, slik de burde. De tar ikke høyde for de store forskjellene det er i produksjonen av naturfiber som ull i ulike land.

Basert på det som finnes av livssyklusanalyser, er det utviklet sammenligningsredskaper. Det største er utviklet av Sustainable Apparel Coalition (SAC) – en sammenslutning av alle de største produsentene av mote- og sportsklær globalt. Higg Index er nå privateid av Higg Co., og mye av informasjonen er ikke offentlig tilgjengelig. I Higg Index rangeres ull fra sau og alpakka som klima- og miljøverstinger, sammen med silke, mens de syntetiske materialene tillegges lav belastning.

Det er flere feil og mangler ved disse analysene. Negative sider ved plast, slik som at materialet ikke er nedbrytbart eller fornybart, er ikke regnet med. Analysen baseres ikke på en såkalt «full LCA», og dermed er problemene som de syntetiske fibrene skaper som avfall, ikke regnet med. Heller ikke bruksfasen er regnet inn. Fordi bruk ikke er regnet inn, er heller ikke mikroplast fra vask av syntetiske klær tatt med.

Naturmaterialer som ull har en svært variert produksjon. De tallene som er lagt inn i livssyklusanalysene, gjelder australsk merino. Dette er den største ullproduksjonen i verden, men er ikke representativ for norsk eller europeisk ull.

Beitedyr og utnyttelse av ull bidrar positivt til oppholdelse av åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Ullproduserende beitedyr finnes i marginale områder, mange steder driftet av urbefolkning og kvinnelige bønder fordi det oftest er de som ser ullens muligheter. Mangfoldet av husdyrraser og de landskapstypene de produseres på, eller de kulturene de er en del av, regnes ikke med som vesentlig for miljøpåvirkningen.

Det største problemet innen den globale tekstilfiberproduksjonen er overproduksjon. Mengden tekstiler på markedet har eksplodert siden 1980-tallet. Denne økningen skyldes de syntetiske fiberne, mens produksjonen av ull og andre naturfibre har holdt seg konstant.

En alternativ måte å diskutere miljø og ull på er å se på hva som kan gjøres for å forbedre miljøregnskapet i sammenheng med produksjonen og produktene, og ikke sammenligne fiber mot fiber. Vesentlige elementer vil da være en bedre ressursutnyttelse der all ull ivaretas på best mulig måte. Driftsformene kan forbedres slik at jorden lagrer CO₂ og enda mer av produksjonen foregår på utmarksbeite. Produktene lages slik at de kan vare lenge og vaskes lite, og produksjonen tilvirkes nær der produktene skal brukes. Når de er utbrukte, går produktene inn i et lokalt kretsløp for gjenvinning.

Diskusjonen rundt miljøbelastningen av ull og andre naturprodukter viser at klima og miljø ikke bare er et spørsmål om CO₂ og metan, men også et større spørsmål om hvordan produksjon skal organiseres. Dette omfatter spørsmål om urbefolkning, kjønn, kulturelt og biologisk mangfold samt småbønder kontra industrielt landbruk, bruken av biprodukter og ressursutnyttelse.

De verktøyene som så langt har vært utviklet, har ikke tatt høyde for at naturfibrene inngår i komplekse kulturelle og biologiske prosesser, ei heller at de er fornybare, noe syntetiske fibre ikke er. Tvert imot har verktøyene vært utviklet av en global mote- og sportsindustri, og på masseproduksjonens premisser.

Det er mange ulike initiativer og merkeordninger. Rangeland Health Index har blitt utviklet av Ovis21. Dette er en del av Savorys globale nettverk som også har utviklet Ecological Outcome Verification (EOV) og arbeidet med utvikling av beitesystemer for å forhindre ørkendannelser. Det finnes merkeordninger for Organic wool (OCS). Arbeid med lokal ull foregår flere steder ikke minst i Fibershed i California med kontakt og samarbeid globalt, også i Norge. Der arbeides det med klimagunstige ullprogrammer, med mål om å utvikle CO₂-lagring på gårder med ullproduksjon. I Norge er ullen allerede merket med Svanen, et offisielt nordisk miljømerke.