statsforvalter

Statsforvalterens virkefelt er – i tillegg til en generell fylkesmannsinstruks fra 1981 – regulert av statlig spesiallovgivning. Statsforvalteren har fem hovedoppgaver.

1. Statsforvalteren har flere oppgaver som sektormyndighet innenfor de områder som framgår av den administrative inndelingen. Disse avdelingene opptrer vanligvis nokså uavhengig av hverandre og får sitt mandat og sine ressurser fra de ulike departementer som har hovedansvaret for vedkommende saksområder. Det er som sektormyndighet statsforvalteren har de mest omfattende oppgaver. Samlet sett ivaretar statsforvalteren oppgaver for mer enn ti departementer.
2. Statsforvalteren skal fungere som samordningsorgan både overfor kommunene og overfor regionale statlige myndigheter.
3. Statsforvalteren fungerer som kontrollorgan overfor kommunene. Denne tilsynsmyndigheten kan være rettet mot alle deler av den kommunale virksomhet, men der det er kontrollen med kommunenes økonomi – blant annet gjennom ROBEK-ordningen som innebærer størst inngripen i den kommunale virksomhet. Som kontrollmyndighet behandler statsforvalteren også en rekke klagesaker – reist fra organisasjoner og borgere.
4. Statsforvalteren har oppgaver som veileder for kommunene innenfor en rekke saksområder – og gjerne områder der de enkelte kommuner selv ikke har egen kompetanse til å håndtere nye og kompliserte problemer – for eksempel problemer av juridisk og økonomisk karakter.
5. Statsforvalteren har et generelt ansvar for å virke til gagn og beste for eget fylke – og der statsforvalteren kan ta initiativ overfor både sentrale og lokale myndigheter til utvikling og iverksetting av nye tiltak. Overfor slike initiativer ivaretar statsforvalteren en slags politisk rolle.

Norge har 10 statsforvaltere per 2024. Når det gjelder Aust-Agder og Vest-Agder, ble fylkesmannsembetene slått sammen til ett embete etter den frivillige sammenslåingen fra 1. januar 2016. Fra 1. januar 2018 ble også Sør- og Nord-Trøndelag slått sammen til ett fylke med felles fylkesmann. Som en følge av regionreformen, hvor flere fylkeskommuner ble slått sammen, ble også fylkesmannsembetene slått sammen til nye statsforvalterembeter fra 1.1.2020. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ble slått sammen med Buskerud og Østfold, og ble til Statsforvalteren i Oslo og Viken. Videre ble embetene i Vestfold og Telemark slått sammen, og embetene i Troms og Finnmark.

Den nye inndelingen har hatt personalmessige konsekvenser gjennom reduksjon i antall statsforvaltere fra 17 til 10. Fire av statsforvalterne var tilsatt i sine embeter før Stortinget fattet vedtak om en ny inndeling. Dette gjelder blant andre Lars Sponheim, som var fylkesmann i Hordaland og ble fylkesmann i det sammenslåtte Vestland. Valgerd Svarstad Haugland, som var fylkesmann i Oslo og Akershus, ble fylkesmann i Oslo og det sammenslåtte Viken.

Sterk opposisjon mot sammenslåing av fylker i regionreformen førte til at Regjeringen Støre etter Stortingsvalget i 2021 ga fylker som ble tvangssammenslått mulighet til å søke om å bli oppløst igjen. Fylkene Troms og Finnmark og Vestfold og Telemark ble igjen egne fylker, og Viken ble delt i Akershus, Buskerud og Østfold fra 1. januar 2024. Endringen i fylkesinndelingen har ikke fått konsekvenser for oppdelingen av statsforvalterembetene. Etter å ha hatt saken ute på høring bestemte regjeringen, i februar 2024, å beholde strukturen på statsforvalterembetene fra 2020. Statsforvalteren i Oslo og Viken endrer imidlertid navn til Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Dermed er det ikke lenger samsvar mellom den geografiske inndelingen av statsforvalternes og fylkeskommunenes ansvarsområde.

Fra 2024 har Norge følgende statsforvalterembeter:

1. Agder
2. Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold
3. Vestfold og Telemark
4. Innlandet
5. Vestland
6. Rogaland
7. Møre og Romsdal
8. Trøndelag
9. Nordland
10. Troms og Finnmark

Ordningen med statsforvaltere bygger på gammel tradisjon i norsk forvaltning helt fra syssel- og lensordningens tid, delvis fra enda eldre tid. Den ble formelt innført i 1662, da riket ble inndelt i amt (embeter, embetsdistrikt) med en amtmann i ledelsen for amtets styre. I 1919 ble betegnelsen amtmann endret til fylkesmann. I de fylker hvor et bispedømme hadde sete, dannet fylkesmannen og biskopen tidligere stiftsdireksjonen. Til 1919 ble fylkesmannen da kalt stiftsamtmann.

Etter vedtaket av formannskapslovene i 1837 ble fylkesmannen også leder av en ny fylkeskommune som omfattet alle landkommuner eller herreder innenfor fylkets grenser. Fylkeskommunenes oppgaver var å betjene disse landkommunene, og der den fylkeskommunale virksomheten ble finansiert gjennom en skattlegging av de enkelte landkommuner – en såkalt repartisjonsskatt. Bykommunene var ikke underordnet fylkesmannsembetet, og der ble det statlige tilsynet ivaretatt av en magistrat.

På slutten av 1960-tallet ble også bykommunene innlemmet i fylkeskommunen. Den status fylkesmannen hadde som faktisk politisk leder av fylkeskommunen, opphørte da fylkeskommunen ble en selvstendig politisk enhet i 1975 med direkte valg av representanter til fylkestinget og med en fylkesordfører som øverste politiske leder. Denne reformen innebar også at fylkeskommunen bygget opp et eget administrativt apparat – frikoblet fra fylkesmannsembetet.

• fylke
• fylkeskommune
• den regionale stat

• Statsforvalteren.no
• Regjeringen.no: Statsforvalteren

• Flo, Yngve (2014): Statens mann, fylkets mann: Norsk amtmanns- og fylkesmannshistorie 1814–2014. Fagbokforlaget.