satire

Direkte utskjelling i form av fornærmelser, ukvemsord og anklager er virkemidler som hører til satiren. Dette er krasse eller spisse bemerkninger, som i dag brukes sparsomt, men som skal gi en sjokkeffekt i møte med publikum. Overforbruk av utskjelling uten tilstrekkelig variasjon eller humor kan risikere å vekke publikums sympati overfor satirens mål, slik at satiren virker mot sin hensikt.

Ironi handler i utgangspunktet om å si det motsatte av det man mener, men – for satirens del – på en måte som også antyder hva man faktisk mener. Ironi preger særlig satiren fra den «elegante» vendingen på 1700-tallet og fremover mot moderne tid.

Latterliggjøring er elementet av satiren som er nærmest beslektet med karikaturen og parodien, i den forstand at satirikeren identifiserer et eksisterende misforhold for så å overdrive det for komisk effekt. Dette tar som regel form av enten forstørring eller forminskning. Forstørring fremhever det uferdige og vanskapte og sørger for at publikums oppmerksomhet rettes mot noe satirens mål gjerne vil skjule. På den måten kan satiren fremheve for eksempel hvor banal eller hyklersk en idé er. Forminskning reduserer sitt mål til det absurde, slik at det blir lattervekkende i stedet for imponerende.

Den litterære satiren kan spores tilbake så langt som til den greske dramatikeren Aristofanes komedier. Hans satirer var gjerne direkte og personlige og gjorde ofte narr av filosofer eller andre diktere. Et kjent eksempel er komedien Froskene (405 fvt.), som særlig gjorde narr av den nylig avdøde tragedieforfatteren Evripides. De romerske dikterne Juvenal og Horats rendyrket i større grad satiren som form og etablerte den romerske formen for satire skrevet som vers. Juvenalsk satire viderefører noe av arven fra Aristofanes, i det at den ofte er direkte og ufin. En annen type satire har navn etter den greske kynikeren Menippos. Menippeiske satirer karakteriseres av sin prosaform og er innholdsmessig mer indirekte enn juvenalske. De retter seg mot abstrakte ideer og konsepter, heller enn mot enkeltpersoner.

Etter antikken er det først og fremst i senmiddelalderen og renessansen at satire gjennomgår en ny oppblomstring. Miguel de Cervantes’ satiriske epos om ridderen Don Quijote (1605/1615) er en harselas over samtidens ridderidealer. François Rabelais’ romaner om kjempene Pantagruel og Gargantua gjør narr av kirken og adelen, de viktigste makthaverne på denne tiden. Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1965) beskrev Rabelais’ satire og humor som «karnevalsk» og særlig avhengig av sin middelalderske kontekst. Kjempenes sosiale normbrudd, vilkårlige grusomhet og uraffinerte kroppshumor var alle grep som angrep og undergrov tidens høflighetskultur og manerer.

I takt med at offentligheten utvides på 1700-tallet, skrives det også mer satire. Jonathan Swift er en av 1700-tallets produktive satirikere. Den satiriske pamfletten Et beskjedent forslag (1729) lanserer et ironisk forslag om å spise barn av samfunnets fattige, for slik å bedre de fattige levekår. På denne måten kritiserer Swift både samfunnsforholdene og den manglende politiske viljen til å lete etter realistiske løsninger på et voksende problem. I romanen Gullivers Reiser (1726) retter Swift et satirisk blikk mot et bredt spekter av emner, som favner fra samfunnsorganisering til menneskets natur.

I Danmark-Norge skrev blant annet Ludvig Holberg satirer. Hans roman Niels Klims underjordiske reise (1741) kan sees som et satirisk tilsvar til tidens utopiske reiseromaner i sin alminnelighet, men også som en parodisk respons på Swifts Gullivers reiser. Holbergs drama Ulysses von Ithacia (1725) har satiriske elementer som retter seg mot flere ting, fra Holbergs nærmeste teaterkonkurrent via homerisk diktning til maskuline krigeridealer. Voltaires kortroman Candide (1759) harselerer direkte med den tyske filosofen Leibniz’ idéer, men også med teologi, tysk kultur, og enkle løsninger på store, filosofiske problemer.

1600- og 1700-tallet er karakterisert av en utvikling hvor satire i sin alminnelighet blir mer indirekte og beveger seg i retning humor og ironi fremfor utskjelling. Dette skyldes på den ene siden at faren for represalier ved å utpeke enkeltpersoner økte, og på den andre siden at denne mer «elegante» formen for satire passet det voksende borgerskapets smak bedre.

Denne estetiske retningen fortsetter å være styrende, også når det på 1800-tallet i økende grad er borgerskapets smak og vaner som blir målet for satiren. Charles Dickens’ roman Hard Times (1854) skildrer en fiktiv, engelsk industriby og bruker forholdene der for å peke på hvordan tidens industriutbygging og økonomiske politikk førte til stadig større skiller mellom fattige arbeidere og rike landeiere. Oscar Wildes drama The Importance of Being Earnest (1895) retter et satirisk blikk mot borgerskapets sosiale normer og spesielt deres hyklerske ekteskapsmoral. Henrik Ibsens realistiske drama fra tiåret før, som Gengangere (1881) og Vildanden (1884), er tilsvarende kritisk til borgerskapets indre justis og ekteskapsmoral, men mindre satiriske i formen.

Litterær satire på 1900-tallet markerer et tematisk brudd med det sene 1800-tallets fokus på klasserelasjoner og ulikhet. Fra 1930-årene av ble det skrevet flere kjente satirer som advarer om autoritære styreformer og farene ved en altomfattende, allmektig stat. Aldous Huxleys roman Vidunderlige nye verden (1932) tegner et dystopisk fremtidsbilde hvor staten designer og sorterer mennesker etter sine egne behov og gjennom indoktrinering og medisinering har fjernet fri vilje. Den britiske forfatteren og satirikeren George Orwells roman 1984 (1949) er en dystopisk satire som har flere fellestrekk med Huxleys roman. Den undertrykkende staten i 1984 bruker omfattende overvåking, desinformasjon og forvrenging av språk og sannhet for å kontrollere befolkningen. Orwells tidligere roman Animal Farm (1945) er en satire over datidens autoritære styreformer. I romanen gjør dyrene på en gård opprør mot en tyrannisk bonde, men ender til slutt opp under et nytt diktatur, anført av en gris. Animal Farm leses vanligvis som en satirisk parallell til den russiske revolusjon og den senere fremveksten av stalinismen på 1930- og 1940-tallet.

Etterkrigstiden preges av direkte krigssatire, som for eksempel Joseph Hellers roman Catch-22 (1961). Romanen bygger på Hellers egne erfaringer som mannskap på et bombefly under andre verdenskrig, og satiren kretser rundt krigens brutale absurditet og militærets interne, ofte selvmotsigende logikk.

Nyere satiriske former har utviklet seg i takt med utviklingen av massemedier og formidlingsteknikk. Et tidlig eksempel på et satirisk nyhetsmagasin er det britiske Private Eye, som først utkom i 1961. De ofte anonyme bidragsyterne til bladet skrev avslørende, spottende saker om kjente personers korrupsjon og inkompetanse, og bladet ble derfor flere ganger tatt til retten for ærekrenkelser.

Britisk satire av liknende karakter fant også veien til TV-skjermen og ble senere modellen for en rekke satiriske nyhetsprogrammer i USA. De fleste av disse følger formatet etablert av Jon Stewart som vert for The Daily Show (1999–2015), med et sterkt fokus på politisk satire. Amerikanske The Onion gikk i 1996 fra å være et satirisk nyhetsmagasin til å bli en tidlig representant for nettbasert, satirisk nyhetsrapportering. Denne tendensen finnes også blant norske medier, som NRKs satiriske nyhetsformidling, kalt Satiriks. I disse tilfellene er skillet mellom parodi og satire mindre klart, siden nyhetssatire benytter format og konvensjoner fra nyhetsformidling for å gjøre narr av medier og mediepraksis.

• Aristofanes Froskene (405 fvt.)
• Juvenals Satyrica (cirka 100-123 evt.)

• Miguel de Cervantes Don Quijote (1605/1615).Spansk originaltittel: El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha. Norsk oversettelse ved Nils Kjær og Magnus Grønnvold.
• Jonathan Swifts The Battle of the Books and Other Short Pieces (1704).
• Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726).Engelsk origintaltittel: Gulliver's Travels. Oversatt av Carl Fredrik Engelstad.
• Ludvig Holbergs Ulysses von Ithacia (1725)
• Ludvig Holbergs Niels Klim: Den underjordiske reise (1741). Latinsk originaltittel: Nicolai Klimii iter subterraneum. Oversatt av Peter Zeeberg.
• Voltaires Candide eller optimismen (1759). Fransk originaltittel: Candide, ou l'Optimisme. Oversatt av René Gauguin og Sverre Holm. Nasjonalbiblioteket.

• Charles Dickens' Hard Times: For These Times (1851). London. Norsk utgave Hårde tider (1935) Oversatt av Henrik Rytter.
• Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932). Engelsk originaltittel: Brave New World. Oversatt av Georg Brochmann, første utgave 1948.
• Joseph Hellers Catch 22 (1961). Oversatt av Herbert Svenkerud (1994).
• Oscar Wildes The Importance of Being Earnest (1895)
• George Orwells Animal Farm (1945). Norsk utgave Diktatoren (1946) og Kamerat Napoleon (1964) Oversatt av Tor Bjerkmann.
• George Orwells Nittenåttifire (1949). Engelsk originaltittel: Nineteen Eighty-Four. Oversatt til norsk av Trygve Width (1960) og Bjørn Alex Herman (2016).
• Kaspar Colling Nielsens Den danske borgerkrig 2018-24 (2013). Norsk oversettelse ved Kyrre Andreassen i 2018.