prydplante

Prydplanter kan ha ulike funksjoner. En del busker og trær kan beskjæres jevnlig for å forme hekker, for eksempel barlind, tuja og bøk. Bunndekkere er planter som brukes til å skjule og beskytte jorden, oftest innimellom andre mer høyreiste planter. Klatreplanter som blåregn og eføy kan brukes til pryd på vegger eller espalier.

Flerårige hageplanter kalles stauder, for eksempel ridderspore og peon. Andre prydplanter er ettårige, og må sås eller plantes ut hvert år. Eksempler er blomkarse og tagetes, noe som er vanlig i balkongkasser og krukker. Mange løkplanter brukes som prydplanter, for eksempel rutelilje og krokus.

Vekstforholdene for planter varierer sterkt i Norge, forholdene er betydelig mer barske nordover i landet. Landområdene blir derfor delt inn i ulike klimasoner (herdighetssoner), rangert fra H1 til H8, der H8 er de mest værharde områdene og H1 de mildeste.

Planter som har vært dyrket lenge her til lands har hatt god tid på seg til å tilpasse seg klimaet. Slike planter kan være verdifulle å ta vare på, som en del av det genetiske mangfoldet.

Å være en prydplante står ikke nødvendigvis i motsetning til å være til nytte. Flere arter dyrkes både til pryd, og har samtidig en nytteverdi. Et eksempel er lavendel, en vanlig hageplante i blomsterbed og krukker, som også brukes i såpe og til å holde skadeinsekter unna ullklær.

Ildkvede og svartsurbær (aronia) dyrkes som prydplanter i mange hager, men kan også brukes til gelé og saft. Blomstene til blant annet syrin og ringblomst kan spises. Et blomstrende epletre dyrkes for nytteverdien, men mange vil si at det også er til pryd.

En fare ved dyrking av planter fra andre deler av verden er at de kan spre seg ut i naturen, og noen av dem kan fortrenge den opprinnelige floraen. Det er flere eksempler på dette, blant annet rynkerose og kjempebjørnekjeks.

Enkelte prydplanter er svært giftige. Eksempler er gullregn, storhjelm og revebjelle. Dersom noen har smakt på en slik plante må giftinformasjonen kontaktes (telefon 22 59 13 00), og ved alvorlige symptomer ringer man 113 umiddelbart.

Å dyrke planter utelukkende for pryd har vært en luksus forbeholdt personer med tid og penger til overs. I noen land var det hager med plen og prydplanter for aristokratiet. Her til lands hadde mange prestegårder rikholdige hager med både pryd- og nytteplanter. Herfra er kunnskap og frø spredt. Hvilke prydplanter som har vært mest populære har endret seg over tid, med trender og moteretninger.

På 1700-tallet hadde hager som regel en blanding av nytte- og prydplanter, med blomster, frukttrær, bærbusker og grønnsaker. Hagene var firkantede med gjerde rundt. Her til lands var det bare få personer, i hovedsak noen godseiere og prester, som hadde hager i denne perioden. Et eksempel er hagen som ble anlagt rundt baroniet Rosendal på slutten av 1600-tallet.

Alleer og dammer var vanlige i de flotteste hageanleggene fra denne perioden. Syrin, skjærsmin, roser og stauder var vanlige prydplanter. Bøndene dyrket som regel grønnsakene de spiste på åkeren, og hadde verken hage med blomster eller kjøkkenhage.

Noen hager ble anlagt i forbindelse med klostre. Her ble det dyrket grønnsaker og medisinplanter, og klosterhager kunne inneholde et rikholdig utvalg med planter. Planter kunne også spre seg fra klosterhagene.

Et eksempel er Hovedøya i Oslofjorden, der det ble anlagt et munkekloster i 1147. Hovedøya har en rik flora, og deler av den stammer trolig fra dette klosteret. Et eksempel er bulmeurt, som blant annet ble brukt som bedøvelsesmiddel.

På slutten av 1700-tallet skjedde det en endring i hva slags hager som var på moten, inspirert av den såkalte engelske landskapsstilen. Hager var ikke lenger firkantede, men skulle helst ha slyngende gangveier mellom blomsterbed og naturlig voksende trær. Dette var store parkliknende områder forbeholdt svært få personer. Eksklusive og eksotiske planter var også populære.

Senere ble hager mer og mer vanlig. Fra midten av 1800-tallet kom grønne plener og riktblomstrende bed på moten. Gressklipperen og drivhus med store glassflater stammer fra denne perioden. Samtidig kom mange nye planter til Europa, og planteforedling ble mer utbredt og systematisk. Mange nye krysninger og varianter ble avlet fram i denne perioden.

Byparker ble opprettet, og flere bøker om hagebruk ble utgitt i denne perioden. Rhododendron-samlinger ble anlagt, og blant annet georginer, petunia og krysantemum var på moten.

I de første tiårene av 1900-tallet var jugendstil på moten, og «gammeldagse» planter som hardføre stauder ble igjen populære. Riddersporer, akeleier og peoner er eksempler på dette, som gjerne hadde overlevd i hager på landet. Fra omkring 1920 ble gressplener mer dominerende, mens mengden busker og blomster ble redusert. Ulike arter mispler og berberis ble benyttet til hekker.

Flere botaniske hager har egne avdelinger med historiske planter, som inneholder prydplanter som har vært dyrket her til lands i flere hundre år. Mange av dem er fremdeles utbredt i hager, noen er mer sjeldne. Syrin, iris og daglilje er vanlige i hager fremdeles og har lenge vært dyrket som prydplanter.

• nytteplanter
• klosterhage
• hagebruk

• Nibio: prydplanter
• Plantearven: genressurser
• Hageselskapet: klimasoner
• Giftinformasjonen: planter og bær
• UiO: oldemors hage

• Nasjonalbiblioteket: Historiske hager