priapulider

Priapulider har en kropp som er sylinderformet og minner om en orm. De kan variere i størrelse fra noen få millimeter til flere centimeter. Den største arten, Halicryptus higginsi, kan bli opptil 40 centimeter lang. Kroppen består av tre deler: et halevedheng, en snabelformet buk og et hode med langsgående riller. Hodet, som på fagspråket kalles proboscis eller introvert, kan trekkes inn i kroppen. Priapulider har et enkelt fordøyelsessystem med en munn, tarm og en anus. Munnen er plassert fremst på hodet og er omgitt av pigger som hjelper priapuliden å fange mat. Kroppen er dekket med en robust ytterhud, kutikula, som beskytter den mot rovdyr og harde miljøforhold. Denne ytterhuden skiftes ut etter hvert som priapuliden vokser. Priapulider har verken vaskulære eller respiratoriske systemer, altså kar- og åndedrettssystemer. Derimot har de blodceller, kalt amøbocytter, som hjelper dem å beskytte seg mot virus og bakterier. De har også hemerytrin-proteiner som hjelper organismen med å frakte oksygen.

Priapulider lever på gjørmebunner i havet. De finnes i mange ulike miljøer, som i grunne tropiske og subtropiske farvann, men også helt ned på 5000 meters dyp. De største forekomstene finner man imidlertid i kalde farvann, inkludert Arktis og Antarktis. Noen arter lever under utrolig tøffe forhold med giftig hydrogensulfid, lite eller ikke noe oksygen og lav saltholdighet. For eksempel trives arten Halicryptus spinulosus best i brakkvann på dybder ned til 90 meter.

Priapulider er særkjønnede og avhengige av to organismer av ulike kjønn for å kunne reprodusere seg. De formerer seg ved å frigjøre egg og sperm i vannet. Befruktede egg utvikler seg til larver. For å beskytte seg, utvikler larvene et skall av langsgående plater. Vi vet fortsatt ikke alt om denne utviklingen fra egg til larve. Noen arter, som Meiopriapulus fijiensis, ser for eksempel ut til å utvikle seg uten å gå gjennom et larvestadium.

Per i dag kjenner vi til 22 arter av priapulider, hvorav tre arter (Priapulus caudatus, Priapulopsis bicaudatus og Halicryptus spinulosus) finnes langs den norske kysten.

Selv om det fortsatt er få som har hørt om priapulider, spiller de en viktig rolle i det marine økosystemet. En studie fant populasjonstettheter av P. caudatus på opptil 208 individer per kvadratmeter, og av H. spinulosus på opptil 31,2 individer per kvadratmeter langs kysten av Svalbard. Dette viser at de noen ganger er svært tallrike og derfor av økologisk betydning. De beveger seg ved å grave seg gjennom havbunnen, og bidrar dermed til bevegelse og lufting i havsedimentene. Dette forbedrer også leveforholdene for andre marine organismer som lever på havbunnen.

Dyregruppen som priapulider tilhører kan spores tilbake til jordens oldtid. De første fossilene som er funnet er datert tilbake til kambrium. Per i dag anses ikke priapulider som truede, men de kan, som andre marine organismer, bli påvirket av havforurensning og klimaendringer. Ved å studere priapulider som har overlevd i mange ulike miljøer gjennom millioner av år, kan vi forstå mer om hvordan marine arter tilpasser seg miljøendringer.

• korsettdyr
• taglormer
• kinorhyncher

• Różycki, Olgierd og Gruszczyński, Michal (1991): «Quantitative studies on the infauna of an Arctic estuary Nottinghambukta, Svalbard.» Polish Polar Research vol. 12(3): 433–444.
• Schmidt-Rhaesa, Andreas (2013): 4. Priapulida. Handbook of Zoology. Berlin, de Gruyter.
• Wernström, Joel Vikberg; Slater, Ben J.; Sørensen, Martin V.; Crampton, Denise og Altenburger, Andreas (2023): «Geometric morphometrics of macro- and meiofaunal priapulid pharyngeal teeth provides a proxy for studying Cambrian «tooth taxa».» Zoomorphology 142(4): 411–421.
• Raeker, Jan; Worsaae, Katrine og Schmidt-Rhaesa, Andreas (2024). «New morphological structures of Priapulus caudatus, Lamarck 1816 (Priapulida) and analysis of homologous characters across macroscopic priapulids.» Zoologischer Anzeiger 312: 135–152.