Nyplatonisme er en filosofisk retning grunnlagt i senantikken som forener elementer fra nypythagoreisme, Platons filosofi og orientalsk forløsningslære. Den hevder at verden «flyter» eller «strømmer» ut fra det guddommelige urvesen i forskjellige grader av fullkommenhet, helt ned til materien, det ondes prinsipp.
Faktaboks
- Uttale
- nˈyplatonˈisme
Gud kan bare erkjennes i ekstasen, som er den høyeste erkjennelsesform; dernest kommer intuisjonen, og i tredje rekke den vanlige logiske tenkning. Den laveste kunnskapsform er den sansene gir oss.
Denne graderingen gjentas i etikken: sjelen kan gradvis stige opp fra de vanlige dyder til den i ekstasen forenes med Gud.
Kommentarer (2)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Eg saknar ei meir grundig utgreiing om filosofien si historie. De nemner Ammonios og Plotin kort og utan noko utgreiing om kva dei var og stod for (ein kan sjølvsagt følgje lenkjene, men ein må kunne vente ei kortfatta utgreiing her; i tillegg manglar det eit punktum; og endeleg må det vere lov å hevde at artikkelen om Plotin er særs kortfatta, medan den om Ammonios knapt er meir enn ei fotnote). De seier i praksis inkje om kva nyplatonismen hadde å seie for og korleis den blei utvikla i verdsleg diskurs og går heller rett til geistleg tolking. Eg ser fram til å sjå ein meir utfyllande artikkel om denne tematikken, som utan tvil er svært spanande.
skrev Kjersti Kanestrøm Lie
Tusen takk for innspill. Vi er enige i at denne artikkelen godt kan utvides, og har det på blokka. Ellers har jeg nå lagt inn det manglende punktumet - godt observert! Mvh. Kjersti
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.