musikkterapi

Mange norske musikkterapeuter arbeider i skolen med spesialpedagogiske tiltak hvor læringsmål er viktige. Musikkterapi i spesialundervisningen handler om å gi positive læringsopplevelser gjennom musikk, som kan støtte individet i sin språklige, kommunikative, sosiale, emosjonelle, motoriske og intellektuelle utvikling. Et eksempel finner vi når musikkterapeuten skriver sanger til et barn for å trene på uttale. Andre barn trenger hjelp til sosial trening, og musikkaktiviteter kan danne en ramme for å lære noe om å vente på tur, ta hensyn til andre eller innordne seg en gruppe.

Musikkterapeutene arbeider med enkeltpersoner og med grupper. De kan ha roller som innebærer å arbeide innenfor helsefaglige team med brukere som blir henvist til enkelttimer. De kan også ha roller som prosjektledere i et system som samarbeider om å skape gode fellesskap samt inkluderende og sosialt støttende miljøer. En samfunnsengasjert og systemteoretisk holdning til musikkterapeutisk praksis finner vi i det som på engelsk kalles Community Music Therapy, eller på norsk samfunnsmusikkterapi. Dette er en praksisform som tar utgangspunkt i sammenhenger mellom musikkterapi, brukeren og det omgivende samfunn eller økologiske system.

Musikkterapien blir psykoterapeutisk når relasjoner og selvopplevelser står sentralt i det musikalske møtet mellom musikkterapeut og klient. Gjennom den terapeutiske relasjonen gis muligheter for innlevelse i og anerkjennelse av andre mennesker. Både gjennom improvisasjon og samspill, for eksempel i band, gis muligheter for nye erfaringer i samvær med andre, noe den relasjonelle musikkterapien er opptatt av. I den psykoterapeutiske praksisen bruker man også lytting til musikk og det å skrive musikk til egne tekster. Gjennom disse musikkaktivitetene kan man arbeide med utvikling av følelsesbevissthet og følelsesuttrykk, styrke identitet og mestringsevne og utvikle ressurser og motstandskrefter som kan holde sykdom og psykisk ubalanse på avstand. Musikkterapeuter arbeider i dag innen psykisk helsefelt og innen behandling og rehabilitering av rusmiddelavhengige. Teorier om recovery, medikamentfri behandling og brukerorienterte tilnærminger står sentralt for nyere norsk musikkterapi. Også innen eldreomsorgen arbeider musikkterapeutene psykoterapeutisk gjennom å hjelpe de eldre med å bevare sine minner og sin identitet, opprettholde personstatus (personhood) og redusere angst og uro.

Innenfor medisinsk praksis handler musikkterapi om målrettet bruk av musikk for å påvirke kroppen. Det kan være å aktivere mennesker fysisk, som personer med en hjerneskade som trenger støtte fra musikkens motiverende funksjoner til å utføre og trene på bevegelser og motorikk. Vi ser det også i arbeidet med eldre, hvor musikk og bevegelse kan stimulere muskler og åndedrett. Andre områder for en medisinsk praksis kan være der musikk brukes til å regulere smerte, til å motvirke søvnproblemer, redusere stress og gi opplevelser av dyp kroppslig avspenning.

I dette arbeidet skilles det mellom musikkmedisin og medisinsk musikkterapi. Når det snakkes om musikkmedisin (music medicine), handler det om bruk av musikk i medisinsk behandling uten medvirkning av musikkterapeut. Medisinsk musikkterapi på sin side, blir å forstå som et arbeidsområde innen musikkterapien, og hvor terapeutens tilstedeværelse og relasjon til klienten er viktig.

Innenfor medisinsk musikkterapi arbeider musikkterapeutene blant annet med pasienter med Parkinsons sykdom, demensbehandling, mennesker med ervervet språkskade (afasi), smertebehandling, i tilknytning til kreftbehandling og for tidlig fødte spedbarn.

Noen ganger er musikkterapien mindre individspesifikk i sine målsettinger. Der hvor musikk brukes til atspredelse og rekreasjon på institusjoner eller overfor individer med spesielle behov, beveger man seg kanskje ut av terapien og over i fritidssfæren. Såkalt rekreativ musikkterapi kan imidlertid ha sin verdi der det er et behov for å bryte rutiner og skape variasjon i hverdagen, få nye impulser og treffe mennesker i nye omgivelser. Slike tiltak kan føre til at positive følelser slipper fram, en ny kognitiv orientering kan bryte ned negative tankemønstre og nye sosiale impulser gir tilgang til sosiale nettverk.

Den siste praksisarenaen omtales her som musikalsk selvregulering. Målsettingen for musikkterapien, uansett hvilke brukergrupper man arbeider med, er å fremme helse og velvære. Likevel har det fram til nylig vært liten overføring av kunnskap fra musikkterapien til en hverdagspraksis eller til tenkning rundt musikk og folkehelse. Vi vet at mange mennesker bruker musikk til å regulere søvn, energier, følelser, tanker og sinnstilstander. Musikkterapien har, i en fase hvor profesjonsutvikling har stått sentralt, insistert på at musikkterapi henger uatskillelig sammen med en musikkterapeut. Når vi omtaler musikkterapi som et fag, blir det imidlertid også viktig å studere alle former for musikkbruk i sammenheng med helse og livskvalitet, selv om de foregår uten medvirkning av en musikkterapeut.

Vi finner musikkterapeuter tilknyttet sykehjem, bo- og behandlingssentre i kommunal helsetjeneste eller ved sykehus og alderspsykiatriske avdelinger. Musikkterapeutene arbeider både med trivselsskapende tiltak og med utfordringer knyttet til demens. De arbeider også med utfordringer knyttet til angst, agitasjon, aggresjon, hallusinasjoner, vrangforestillinger og aldersdepresjon. I tillegg møter musikkterapeuten eldre med kroniske smerter, og nevrologiske sykdommer som Parkinsons, MS, epilepsi, hjerneslag og afasi. Også palliativ omsorg hører med til musikkterapeutens oppgaver. Musikkterapeuter ser også viktigheten av oppsøkende virksomhet overfor hjemmeboende eldre med hukommelsesutfordringer. Andre tiltak, som for eksempel egne demenskor, viser seg også å gi økt livskvalitet gjennom et musikalsk opplevelsesfellesskap.

Innenfor skolen finner vi musikkterapeuter som samarbeider med spesialpedagoger og fysioterapeuter i arbeidet med barn med funksjonsnedsettelser for å styrke sosial samhandling, språk- og motorisk utvikling eller emosjonell kompetanse. Mange musikkterapeuter er ansatt i kulturskolen, hvor de kan gi tjenester knyttet til musikkopplæring eller dele sin stilling ved å gi tjenestetilbud til helse- og omsorgssektoren.

Mange musikkterapeuter har arbeidsoppgaver knyttet til barn og unges oppvekst. Dette kan handle om å møte barn som befinner seg krysningspunktet mellom barnevern, psykiatri eller i flerkulturelt arbeid. Bruk av musikk, lek og improvisasjon kan gi gode opplevelser av mestring, samhandling og kommunikasjon. Ved å la ungdom få opplæring i bandinstrumenter og stimulans til å skrive egne låter, kan musikkterapien styrke selvfølelse og bidra til gode relasjonserfaringer.

Helsedirektoratet har gitt musikkterapeutene anbefalinger i sine retningslinjer med hensyn til arbeid innen det psykiske helsefeltet og for behandling av avhengighet og ved avgiftning. Musikkterapien her bygger på en relasjonsorientert, ressurs- og samfunnsmusikkterapeutisk tenkning og praksis. Brukerorientering og recovery-tenkning er sentrale tilnærminger og musikkterapien tar utgangspunkt i deltakernes musikalske identitet og musikksmak. Musikkterapi kan vise til dokumentert effekt på psykoselidelser og depresjon.

På sykehus arbeider musikkterapeutene for eksempel med å assistere ved medisinske prosedyrer. Dette gjelder særlig innenfor avdelinger med for tidlig fødte spedbarn. Musikk på barneavdelinger kan også ha en viktig miljøterapeutisk funksjon. Et annet arbeidsfelt for musikkterapeuter på sykehus er arbeid med nevrologiske lidelser og slagpasienter. Musikkterapi benyttes for eksempel ved opptrening av tale og språk, motoriske funksjoner og kognitive funksjoner knyttet til oppmerksomhet og minne.

Norsk musikkterapi har en langtradisjon med å tilby musikk til innsatte i fengsler. Et viktig tiltak har vært prosjektet Musikk i fengsel og frihet med utgangspunkt i Bredtveit kvinnefengsel, hvor de innsatte har fått opplæring i bandinstrumenter og tilbud om å fortsette å spille i band etter løslatelse. Prosjektet har i dag spredt seg til en rekke fengsler i Norge.

Innenfor den norske musikkterapitradisjonen er musikalsk improvisasjon en viktig metode for å få kontakt. Musikkterapeutene tar her utgangspunkt i spontane musikalske uttrykk fra klienten og bygger opp et improvisert samspill i en gjensidig dialog. Metoden kalles klinisk improvisasjon, terapeutisk improvisasjon eller omtales under metoden kreativ musikkterapi (Creative Music Therapy), utviklet av musikkterapeutene Paul Nordoff og Clive Robbins.

Musikkterapeutene danner ofte samspillgrupper eller rockeband for å motivere til egenferdighet og musikalske samhandlinger, for å skape sosiale nettverk samt gi mestringsopplevelser og mulighet til å framføre og formidle musikk fra en scene. Å lære å produsere musikk i studio inngår noen ganger også i musikkterapeutens verktøykasse.

Sang- og låtskriving gir brukere en mulighet til å bearbeide og uttrykke erfaringer fra eget liv og omsette disse i en kunstnerisk form. Musikkterapeutene har utviklet framgangsmåter som hjelper den enkelte med å sette musikk til egne tekster.

Musikalske rammeaktiviteter kan være mer eller mindre strukturerte musikkaktiviteter som lydleker, sanger og dramaaktiviteter, for eksempel innenfor en spesialpedagogisk sammenheng.

Lytting til musikk omtales som en reseptiv musikkterapimetode. The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM) er en anerkjent reseptiv metode som flere norske musikkterapeuter har videreutdanning i. Ved denne metoden lytter klienten aktivt og musikken gir opphav til bilder, assosiasjoner og kroppsopplevelser som hele tiden blir fortalt til musikkterapeutene. På norsk kalles denne metoden for ledsaget musikkreise.

Musikkterapi er også en profesjon, et yrke bestående av bestemte identiteter, arbeidsformer og kompetanser. I den moderne musikkterapien er det alltid en musikkterapeut til stede. Den bestemte rollen musikkterapeuten kan ha, varierer betydelig innen de ulike arenaene musikkterapeuten arbeider på eller innenfor de terapeutiske eller spesialpedagogiske modellene som gir rammer til praksisen. Musikkterapeuter har kompetanse som musikere samt i å instruere og formidle musikk. De skal ha kunnskap om ulike klientgrupper og beherske de ulike formene for musikkterapeutiske metoder omtalt ovenfor. Musikkterapeuter har kunnskap om evaluering av og forskning i musikkterapi, vitenskapsteori og forskningsmetode samt de mange teoretiske støttedisiplinene musikkterapeuten er avhengig av. Musikkterapiutdanning gis i form av en mastergrad i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Flere musikkterapeuter har etter hvert også tatt en doktorgrad i musikkterapi.

Det utføres betydelig forskning innen musikkterapien med metoder hentet fra kvantitativ og kvalitativ forskningsmetode. Forskningsresultater publiseres gjennom tidsskrifter som for eksempel Journal of Music Therapy, Nordic Journal of Music Therapy, eller i det Internett-baserte tidsskriftet Voices – A World Forum for Music Therapy. Det finnes en rekke såkalte metastudier av musikken virkninger på en rekke sykdommer innen det somatiske og psykiske helsefeltet. Disse studiene er gjengitt i databasene til Cochrane. For publikasjoner i musikkterapien, se også hjemmesidene til CREMAH, Senter for forskning i musikk og helse ved Norges Musikkhøgskole. GAMUT, som er Griegakademiets senter for musikkterapiforskning ved Universitetet i Bergen, har på sine hjemmesider en rekke kunnskapsbekrivelser som viser til forskning innen de ulike praksisarenaene i musikkterapien. Ytterligere informasjon om musikkterapeutisk forskning og profesjonsutvikling finnes på hjemmesidene til Norsk forening for musikkterapi.