moské

Ordet moské stammer fra det arabiske masjid fra verbet sajada: å bøye seg ned foran Gud. Et annet betegnelse for moské er jami’ (fra det arabiske jama’a: å samle) og som tradisjonelt ble brukt for moskéer hvor fredagsbønn ble utført. I dag er disse to betegnelsene gjerne brukt synonymt.

Profeten Muhammeds bolig i Medina ble brukt som samlingssted og til bønn. Høye murer omga en rektangulær gårdsplass, og deler av plassen var dekket av tak som ga skygge. Denne enkle arkitekturen ble utgangspunkt for de første moskébyggene på 600-tallet.

Tradisjonelt ble moskéene bygget i sentrum av byer og tettsteder nær markedsplassene og sentrale administrative institusjoner. Den tradisjonelle moskéen omfatter en gård med vannpunkt eller fontene hvor en kan foreta den rituelle vasking (wudu) før bønnen. Som oftest inneholder moskéene en skole (madrassa), et kjøkken hvor man lager mat for de fattige og en helsestasjon. De fleste moskéer rundt omkring i verden har samme felles grunntrekk basert på mønsteret av profeten Mohammeds hus i Medina. Vanligvis er rommet firkantet, innredet i retning muslimenes viktigste helligdom, Ka’aba i Mekka. Rommets plan gjenspeiler islams egalitære ideal, og de bedende skal stå i rader ved siden av hverandre skulder mot skulder uten distinksjoner med hensyn til sosial klasse, nasjonalitet eller etnisitet. I praksis står ledere og kjente personer i de første radene. En imam står foran og leder bønnen.

Menn og kvinner er atskilt i moskéen. I de fleste moskéer som bygges i dag rundt omkring i verden er 20 prosent av flaten reservert for kvinner. I noen land, blant annet Tyrkia og Kina, har kvinner hatt egne moskéer ledet av kvinnelige imamer. Fra begynnelsen av 2000-tallet har flere grupper yngre muslimske kvinner utfordret det mannlige imam-monopolet og villet ta over rollen som imam for en blandet forsamling. Dette nye engasjement er særlig utbredt i land som Canada, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Danmark og Sør-Afrika, hvor muslimene er en minoritet.

I hver moské markeres orienteringen (qibla) mot Ka’aba vanligvis med en nisje eller mihrab. Mihrab’en er som oftest utformet som en portal som symboliserer inngangen til paradiset. Større moskéer har en prekestol eller minbar ved mihraben. Fra den holdes det fredagspreken. Moskéene blir også innredet med en slags plattform eller dikka for Koranlesere. I tillegg finnes det ofte en eller flere minareter hvorfra de troende kalles til bønn. I dag blir de kalt gjennom høytalere. I tillegg finner vi ofte en eller flere kupler. Ifølge islamsk ikonografi symboliserer kuppelen himmelhvelvingen, viss lys reflekteres på jorda. Dette er grunnmønsteret som har utviklet seg i mange variasjoner opp gjennom tidene.

Den islamske estetikken i visuell kunst hviler på fire hovedelementer: geometri, ornamentikk, kalligrafi og farger.

Fra 1950-tallet har det utviklet seg en sammensatt islamsk stil i moskéenes arkitektur med to hovedretninger. I land hvor majoriteten av befolkningen er muslimer velger mange arkitekter en orientalistisk stil. De bruker rik ornamentikk, med arabesker, arkader, kupler, avrundete eller firkantete minareter. Moskéene bygd i denne stilen omfatter som oftest frodige innegårder med fontener. Andre arkitekter foretrekker å følge nyere internasjonale trender og lager moderne bygninger i minimalistisk stil med klare former og rette linjer.

Vestlige arkitekter synes å anvende en blanding av den orientalistiske og den moderne stilen i sine mosképrosjekter. Moskéene i Oslo er eksempler på dette.

Moskéene i Norge er religiøse steder for bønn. I tillegg er de er møteplasser for mennesker med samme kulturelle og religiøse bakgrunn. De er steder for sosialt samvær, opplæring og kulturelle aktiviteter. Det er over 200 muslimske menigheter i Norge. De forskjellige menighetene har hver sine nasjonale, språklige og kulturelle forankringer, og hver har sin moské.

De fleste moskéer i Norge er flerformålsbygninger. De virker som både religiøse og kulturelle sentre og tilbyr ulike typer aktiviteter til sine medlemmer og deres familier.

Arkitektonisk kan moskéene i Norge deles inn i tre hovedgrupper.

Den første gruppen består av enkle bønnerom eller musalla. De kan sammenlignes med kapeller eller stillerom som blir innredet i større komplekser som kontorlokaler, fabrikker, skoler, universiteter og høyskoler, flyplasser og så videre. I flere norske musalla finner vi qibla eller retningspekeren mot Mekka i et hjørne. Dette gjør at hele rommet er vendt mot dette hjørnet. Selve qibla framheves gjerne med et innrammet bilde av Ka’aba på veggen og et bønneteppe på gulvet. For å markere skillelinjen mellom mennenes og kvinnenes område i bønnerommet er det vanlig å henge opp et forheng som kvinnene står bak.

Den andre gruppen moskéer, som også er den mest vanlige i Norge, består av ominnredete loft eller kjelleretasjer i bygårder, leiligheter i boligblokker, hus med hage, gamle fabrikk- og lagerlokaler, eller nedlagte skoler. Et eksempel er Masjid Attouba i Oslo som har overtatt en bygning som tidligere hørte til Lakkegata skole. Andre eksempler er Det Islamske forbundet Rabita og Det islamske fellesskap Bosnia og Herzegovina som befinner seg i gamle boligblokker. Eyüp Sultan-moskéen til Rogaland Islamske Fellesforening i Stavanger, Bergen moské, Det Muslimske Samfunn i Trondheim, Alnor senter og Al-Rahma moské i Tromsø har alle tatt over lokaler i gamle trehus. Bygningen til Hammerfest Islamske Senter var opprinnelig brukt som Folkets Hus, Det Islamske kultursenter i Stavanger har tatt over et tidligere kristent bedehus og Telemark islamske forening moské var opprinnelig Grenland Kristne Senter i Skien.

Den tredje gruppen er bygget som moské utvendig og innvendig fra grunnen av. Foreløpig er det åtte slike bygninger i Norge. Den første, Central Jam-e-Mosque i Åkebergveien, ble tatt i bruk i 1995. De fleste av disse moskéene ligger i Osloområdet, hvorav fire på Grønland i bydel Gamle Oslo. De mest avgjørende grunnene til at slike moskéer er bygget her er knyttet til plass, finansiering og byggetillatelser, og at det er mange muslimske innbyggere i disse områdene.

• Central Jam-e-Mosque Grønland i Oslo (1995)
• Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat Grønland i Oslo (2006)
• Islamic Cultural Centre Norway Grønland i Oslo (2009)
• Furuset-moskéen (Baitun Nasr) Furuset (2011)
• Tawfiiq Islamsk Senter Grønland i Oslo (2012)
• Tauheed Moské Prinsdal i Oslo (2014)
• Søndre Nordstrand Muslimske Senter Mortensrud i Oslo (2016)
• Moskéen på Fjell i Drammen (2020)

• islam

• Bettum, Anders (2007), «Grønland som religiøs møteplass». Byminner. 52 (1): 46-53.
• Frishman, Martin & Hasan-Uddin Khan (eds.), (1994), The Mosque. History, Architectural Development & Regional Diversity. London: Thames and Hudson.
• Naguib, Saphinaz-Amal (2001), Mosques in Norway. The Creation and Iconography of Sacred Space, The Institute of Comparative Research in Human Culture, serie B: Skrifter 107, Oslo: Novus forlag
• The Ornamental Mode in Norwegian Mosques, i: Anne Hvenekilde and Jacomine Nortier (eds.), Meetings at Crossroads. Studies of Multilingualism and Multiculturalism in Oslo and Utrecht, Oslo: Novus forlag, s. 314-328. (2002)
• Oslos moskéer i: Byminner 3: 30-39.