mellomkrigstiden

Første verdenskrig var over med våpenhvilen i november 1918 mellom Tyskland og de allierte (Storbritannia, Frankrike, USA og Italia). De allierte hadde allerede inngått våpenhvileavtaler med Tysklands allierte, Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria. Våpenhvileavtalen innebar et tap for Tyskland og en seier for de allierte.

I januar 1919 møttes representanter for de allierte statene til fredskonferanse i Paris der de skulle ble enige om betingelsene de beseirede sentralmaktene måtte godta for å oppnå en varig fred. Det viktigste resultatet av fredskonferansen var Versailles-traktaten, som regulerte forholdet mellom Tyskland og de seirende nasjonene, og som blant annet innebar at Tyskland måtte avstå sine tidligere kolonier som mandater til Storbritannia og Frankrike, og at Frankrike overtok kontrollen med det tyske Saar-området. Tyskland ble også pålagt å betale erstatninger samt å unngå militær opprustning.

I en rekke land, selv blant vinnerne, var det utbredt misnøye med fredsavtalene (se første verdenskrig – fredsslutningene). Særlig gjaldt dette i Tyskland, der avtalen ble oppfattet som et rent diktat og mange mente diktatet ble godtatt på tross av at den tyske hæren i virkeligheten var ubeseiret. Dette ga opphav til den såkalte dolkestøtlegenden.

Parallelt med fredsforhandlingene foregikk en av nyere tids største katastrofer målt i antall omkomne: spanskesyken, en global pandemi som krevde 20 millioner menneskeliv.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 hadde Sovjet-Russland trukket seg ut av krigen og inngått Brest-Litovsk-avtalen med sentralmaktene. Denne avtalen ble ugyldiggjort i og med Versailles-traktaten, men sovjeterne fikk ikke delta på fredskonferansen i Paris og anerkjente heller ikke resultatene derfra.

På en rekke forskjellige måter bar avslutningen av første verdenskrig i seg spirene til nye konflikter. Dette er tilfelle ikke minst fordi avslutningen av krigen skapte en kontekst der to nye ideologier, fascismen og kommunismen, kunne blomstre.

Selv om de allierte kom til enighet om en ny internasjonal orden, rådet det ikke politisk stabilitet etter avslutningen av første verdenskrig. Én årsak var den utbredte misnøyen med den nye internasjonale orden, men like viktig var de skarpe ideologiske motsetningene innad i de forskjellige statene.

I oktober 1917 hadde bolsjevikene, under Vladimir Lenins ledelse, tatt makten i det tidligere russiske keiserriket. Den russiske revolusjonen endret hele det internasjonale politiske og ideologiske landskapet. I de fleste europeiske land hadde arbeidere organisert seg i fagforeninger og deretter i større arbeiderbevegelser og -partier i siste halvdel av 1800-tallet. Flere av disse hadde organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Denne gryende sosialistiske bevegelsen var sterkt påvirket av marxismen. Den avviste langt på vei ulike former for nasjonalisme og så seg selv som en internasjonalistisk bevegelse som ville forene arbeidere i alle land. Krigsutbruddet i 1914 førte til krise i den sosialistiske bevegelsen da viktige arbeiderpartier som de tyske, franske og britiske valgte å støtte sine respektive lands regjeringer.

Som en reaksjon på dette sammenbruddet for den sosialistiske internasjonalismen, brøt en rekke radikale fraksjoner med hovedstrømningene i de nasjonale arbeiderbevegelsene. Etter at kommunismen ble en internasjonal maktfaktor fra og med 1917, plasserte utbryterne fra 1914 (se Zimmerwaldbevegelsen) seg gjerne i den kommunistiske leiren. Ved mellomkrigstidens begynnelse var arbeiderbevegelsen og venstresiden i de fleste land splittet i to: En moderat, sosialdemokratisk del som aksepterte det nasjonale, parlamentariske demokratiet; og en radikal, kommunistisk del som avviste dette demokratiet og arbeidet for en internasjonal revolusjon ledet av arbeiderklassen. Fra første stund var Lenin overbevist om at den russiske revolusjonen kun var begynnelsen på en større internasjonal revolusjon. I de fleste land fantes det kommunistiske bevegelser som var enige med ham.

I en rekke land forsøkte disse bevegelsene å gripe makten i tiden etter avslutningen av første verdenskrig. Enkelte steder, som i Ungarn og deler av Tyskland, lyktes de i kortere perioder. Overalt reagerte deres motstandere med intens frykt for revolusjon. Denne frykten, samt erfaringene fra krigen, og for mange en erfaring av nasjonal ydmykelse ved krigens avslutning, ble en essensiell del av konteksten for fascismens fremvekst i samme periode.

I en rekke land i Sør-, Øst- og Sentral-Europa brukte politiet og høyresiden utstrakt vold for å slå ned streiker og revolusjonære tilbøyeligheter fra arbeidere og venstresiden. I Storbritannia og Frankrike var situasjonen mindre akutt, men selv her var det utstrakt frykt for revolusjonsforsøk.

Av de seirende statene var det bare Italia som opplevde utstrakt voldsbruk i den tidlige mellomkrigstiden. Arbeidere og jordløse bønder gikk til streik og okkuperte fabrikker og storgårder. De ble ved flere anledninger møtt med voldsbruk fra politi og militære. Men det var ikke nok for mange på høyresiden og blant den økonomiske eliten, som ønsket at mer skulle gjøres for å hindre en revolusjon. For mange av disse fremsto Benito Mussolini og hans fascistiske bevegelse som løsningen.

I 1922 kom Mussolini og fascistene til makten ved et kupp kalt marsjen mot Roma. I de foregående tre årene kan så mye som 3000 mennesker ha blitt offer for politisk vold. Med sin vektlegging av orden og autoritet kunne fascismen for mange fremstå som en løsning på den kaotiske politiske situasjonen, til tross for at fascistene selv hadde gitt et stort bidrag til det voldelige kaoset som rådet i Italia.

Situasjonen i Tyskland lignet på mange måter på den i Italia, med utstrakt voldsbruk fra fascister, revolusjonære på venstresiden, politiet, hæren og de såkalte Freikorps. Men i motsetning til Mussolini mislyktes både det såkalte Kapp-kuppet i 1920 og Hitlers kuppforsøk («ølkjellerkuppet») i 1923.

Først ti år senere, etter en kraftig global økonomiske nedtur, lyktes Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP i å gripe makten i Tyskland.

Avslutningen av første verdenskrig kan sies å representere et vendepunkt i dreiningen fra imperier til nasjonalstater som de sentrale aktører i verdenspolitikken. Det russiske imperiet falt ved revolusjonen i 1917. Som en del av fredsslutningen ble det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn) erstattet av en rekke nasjonalstater, mens den tyske keiseren ble avsatt og Tyskland ble en republikk (Weimarrepublikken).

De tidligste etterkrigsårene var preget av økonomisk nedgang og stagnasjon. Den påfølgende oppgangen startet først i USA, og kom så noe forsinket til Europa. En av årsakene til at veksten satte inn i Europas økonomier senere enn i USA var problemer knyttet til Tysklands betaling av krigserstatninger til de seirende statene. Med Dawes-planen i 1924 kom det til en ny ordning for betaling av krigserstatningene. Omtrent fra samme tid økte også veksten i europeiske økonomier.

1920-årene, og da spesielt den siste halvdelen, var en periode da en rekke nye typer produkter ble bredt tilgjengelig for forbrukere, slik som kjøleskap, biler og radioer. Typisk ble de fleste slike produkter utbredt i USA betraktelig tidligere enn i Europa.

Den økonomiske oppturen varte til oktober 1929, da New York-børsen kollapset. Dette ble inngangen til en periode som gjerne omtales som «Den store depresjonen», med økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet i store deler av verden. De globale økonomiske problemene fikk store politiske konsekvenser. I USA var president Franklin D. Roosevelts store reformprogram, kalt New Deal, en direkte respons på depresjonen. Dette reformprogrammet innebar betydelige statlige inngrep for økonomisk omfordeling og utjevning, noe som av mange ble og blir oppfattet som fundamentalt uamerikansk.

I Tyskland var de økonomiske problemene sterkt medvirkende til at Hitler og hans parti NSDAP kunne gripe makten i 1933.

Politisk var mellomkrigstiden i Norge preget av ustabilitet og skiftende regjeringer. Dette har mye å gjøre med at Arbeiderpartiet i denne perioden vokste fra å være et lite parti til å bli det aller største partiet, og bare sakte og motvillig ble akseptert som en potensiell samarbeidspartner av andre partier. I 1918 tok Martin Tranmæls radikale fløy makten i Arbeiderpartiet, som snart ble medlem av Lenins tredje internasjonale (Komintern).

Til dels på grunn av paripolitikken klarte ikke det norske næringslivet å skape samme vekst i slutten av 1920-tallet som i mange andre land.

Selv etter bruddet med Komintern i 1923 forble Arbeiderpartiet et svært radikalt parti, frem til en moderat vending som ble befestet på landsmøtet i 1933. I 1935 gikk Arbeiderpartiet inn i regjering med Bondepartiet (se kriseforliket), en regjering som skapte en uvant politisk stabilitet og ble sittende frem til utbruddet av andre verdenskrig.

Norge videreførte sin nøytralitetspolitikk og nedprioriterte utgifter til Forsvaret.

• første verdenskrig
• andre verdenskrig
• kommunisme
• fascisme
• Wall Street-krakket i 1929
• Norges historie fra 1905 til 1939

• Dickinson, Frederick R. World War I and the Triumph of a New Japan. New York: Cambridge University Press, 2013.
• Gerwarth, Robert. The Vanquished: Why the First World War Failed to End, 1917–1923. London: Penguin, 2016.
• Kershaw, Ian. To Hell and Back: Europe, 1914–1949, London: Penguin, 2016.
• Mishra, Pankaj, From the Ruins of Empire: The Revolt Against the West and the Remaking of Asia. London: Allen Lane, 2012.
• Priestland, David. The Red Flag: A History of Communism. London: Allen Lane, 2010.
• Thomas, Martin. The French Empire Between the Wars: Imperialism, Politics and Society. Manchester: Manchester University Press, 2005.