kommunisme

Det man i dag helst forbinder med kommunistisk ideologi, er tankeretninger som bygger på teorier utviklet i fellesskap av Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820–1895). Av disse var Marx den viktigste.

Kjernen i den kommunistiske ideen, slik den kommer til uttrykk hos Marx og Engels, er den menneskelige frigjøringen – det vil si frigjøring fra all slags ytre tvang, fra lønnsslaveri og fremmedgjøring. Målet er menneskets mulighet til å utfolde seg fritt. Det er vanlig å forbinde kommunistisk ideologi med likhet, men kommunismens likhetskrav er mer et middel og en forutsetning for målet om frihet.

Tanker om et samfunn preget av likhet og bygget på felleseiendom, er imidlertid eldre enn Marx. Vi finner ideen blant annet hos tidlige kristne og hos reformteologer i middelalderen.

Under den franske revolusjon i 1789 var det en episode med et forsøk på å skape et kommunistisk samfunn, knyttet til François Babeuf, basert på produksjonsfellesskap og felleseie av jord. De dannet en hemmelig organisasjon, kalt «De likes sammensvergelse», men denne ble avslørt, og Babeuf ble henrettet.

I årene etter at Napoleonskrigene endte i 1815, dukket det opp en rekke framstillinger av hvordan framtidens idealsamfunn skulle se ut, basert på ideer om likhet og fellesskap. Flere av de «utopiske sosialistene», som disse er blitt kalt, forsøkte å sette sine tanker ut i livet ved å danne lokale samfunn bygget på sine teorier.

Karl Marx formulerte sin teori om det kommunistiske samfunnet i opposisjon til de utopiske sosialistene. Han mente at kommunismen ikke kunne komme som et resultat av ideer om idealsamfunnet, men ville være et resultat av en lengre historisk prosess.

Alle historiske samfunn, det vil si antikkens slavesamfunn, føydalismen og kapitalismen, hadde vært klassesamfunn, altså basert på én klasses utbytting av en annen.

Kapitalismen, mente Marx, ville derimot bli avløst av et klasseløst, kommunistisk samfunn med felleseie av produksjonsmidlene. Fordelingen av produksjonens resultater ville ikke lenger være basert på privilegier eller rikdom, men foretas etter behov.

Marx hevdet at et kommunistisk samfunn ikke ville kunne oppstå over natten. Etter at proletariatet, hans foretrukne begrep for arbeiderklassen, hadde overtatt makten, ville det være en periode med «proletariatets diktatur» før det klasseløse samfunnet var etablert. I denne overgangsperioden ville det fortsatt eksistere ulikhet og andre levninger av det gamle samfunnet.

I det høyere stadiet av det kommunistiske samfunnet ville arbeidsdelingen være avskaffet, og skillet mellom fysisk og åndelig arbeid ville forsvinne. Marx uttalte seg ellers ikke i detalj om hva «proletariatets diktatur» innebar. Dette ble nærmere presisert av en av hans etterfølgere, Vladimir Lenin (se nedenfor).

I klassesamfunnene, mente Marx, var statens rolle først og fremst å være garantist for den herskende klassens maktutøvelse. Under kommunismen, der det ikke lenger eksisterer ulike klasser og dermed ingen grunnleggende motsetninger, hadde staten ikke lenger noen funksjon. Den ville derfor gradvis forsvinne.

Blant dem som har fått størst politisk betydning av Marx' etterfølgere, er Vladimir Lenin (1870–1924), Sovjetunionens første leder, og Mao Zedong (1893–1976), president i Folkerepublikken Kina.

Lenin framhevet betydningen av en revolusjonær teori og et revolusjonært parti for å kunne gjennomføre en revolusjon. Han foretok også en analyse av imperialismen som i årene før første verdenskrig hadde utviklet seg og fått vesentlige nye trekk i forhold til hva den hadde på Marx' tid.

Mens marxistisk teori tradisjonelt hevdet at det var arbeiderklassen som representerte den revolusjonære klassen, mente Mao at det i Kina var de enorme bondemassene som utgjorde det revolusjonære potensialet.

Mao skapte også et nytt politisk verktøy, den såkalte «masselinja». Ifølge denne skulle kommunistene lytte til og lære av massene. Denne lærdommen skulle oppsummeres og formuleres i en politikk som så skulle settes ut i livet gjennom å engasjere massene.

For å hindre et tilbakefall til kapitalismen lanserte Mao ideen om «kulturrevolusjon». Massene, særlig ungdommen, ble oppfordret til å kritisere de medlemmene av kommunistpartiet som etter Maos oppfatning ønsket å gjenopprette kapitalismen. Samtidig skulle ideologiske forestillinger fra det gamle samfunnet kritiseres og bekjempes.

Etter kommunistregimenes sammenbrudd i Sovjetunionen og Øst-Europa omkring 1990 var det en utbredt oppfatning at kommunistisk ideologi hadde mislyktes, bare hadde historisk interesse og ikke lenger er relevant; de fleste av vår tids kommunistiske filosofer tar avstand fra hvordan parti og stat fungerte under «den reelt eksisterende sosialismen». Under nyliberalismens krise på begynnelsen av det 21. århundre var det en viss økning i interessen for kommunistiske ideer.

Diskusjonen har vært preget av en utbredt oppfatning om at man må bryte med den marxist-leninistiske tradisjonen. Det er blitt uttrykt sterk skepsis til hvordan parti og stat har fungert under de kommunistiske regimene.

Den russiske revolusjon i 1917 endte med at det såkalte bolsjevikpartiet tok makten og opprettet Sovjet-Russland (senere Sovjetunionen). Allerede tidlig i 1918 skiftet bolsjevikpartiet navn og kalte seg «kommunistparti».

I mellomkrigstiden var Sovjetunionen det eneste landet som ble regnet som kommunistisk, med unntak av Mongolia som ble en egen sovjetrepublikk i 1924.

Etter andre verdenskrig tok kommunistene makten i en rekke land. I Øst-Europa og Nord-Korea skjedde dette hovedsakelig som følge av sovjetisk kontroll over områder erobret under felttoget mot Hitler-Tyskland og Japan. Andre steder vant kommunistene makten som resultat av langvarige folkekriger, som i Kina, Vietnam og Kambodsja, eller etter opprør mot et diktatur, som på Cuba.

• marxisme
• marxisme-leninisme
• nymarxisme
• sosialisme
• proletariatets diktatur
• dialektisk materialisme
• planøkonomi