idrett

Amatørbegrepet oppstod i Storbritannia for å skille sportsmen eller gentlemen, som drev sport for sportens egen skyld, fra yrkesutøvere i boksing, roing med mer (se amatøridrett). I konkurranseidrett på elitenivå er nå skillet mellom amatøridrett og profesjonell idrett i praksis forsvunnet. IOC, verdens mektigste idrettsorganisasjon, har fra 1980-årene lempet på amatørkravene, samt tillatt profesjonelle utøvere å delta i de olympiske leker.

Klubber og organisasjoner finansieres nå for en stor del av reklameinntekter fra næringslivet og andre sponsorer, særlig er inntekter fra senderettigheter til fjernsynsoverførte konkurranser blitt viktig. Toppidrettsutøvere mottar også pengepremier og representerer slik sett en underholdningsindustri, hvor de mest ytterliggående eksempler sees i profesjonell nordamerikansk idrett. Økte prestasjonskrav og store pengepremier har imidlertid ført til problemer med bruk av stimulerende midler, se doping. I de vestlige land har samtidig masseidrett og mosjon fått større utbredelse på grunn av økt fritid for folk flest.

• toppidrett
• breddeidrett

Den første norske landsomfattende idrettsorganisasjonen, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, ble stiftet i 1861. De første særforbund for enkeltidretter kom i 1890-årene (gymnastikk, skøyter, friidrett). Fra slutten av 1870-årene fikk den britiske sporten innpass i Norge med flere nye idretter og vekt på spesialisering og prestasjoner. Idretten var inntil da klart nytteorientert, blant annet for å styrke landets forsvarsevne, og norsk idrett sorterte under Forsvarsdepartementet til 1929.

Etter hvert ble de fleste idretter benevnt som sport (svømmesport, skisport, skøytesport og så videre), og nye idrettslag ble ofte kalt sportsklubber. Ordet idrett ble brukt nesten synonymt med friidrett. Nå har ordene sport og idrett stort sett samme betydning, selv om man tradisjonelt snakker om sport i aktiviteter hvor en grunnleggende forutsetning er et hjelpemiddel som utøveren selv kan trene eller forbedre. Dette gjelder blant annet ridesport, seilsport og motorsykkelsport, men også disse er organisert i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF), den største norske idrettsorganisasjonen.

NIF organiserer både toppidrett og breddeidrett, og har tilslutning fra 54 særforbund, 19 idrettskretser, 366 idrettsråd og 12 178 idrettslag med en samlet medlemsmasse på rundt 2,1 millioner (2018). NIF er dermed landets største frivillige organisasjon. NIF og Norges Olympiske Komité ble i 1996 slått sammen til én organisasjon. Statens idrettsorgan er Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet. Se for øvrig Norge (idrett).

I store deler av mellomkrigstiden 1918–1939 var både norsk og internasjonal idrettsbevegelse politisk splittet som en avspeiling av den generelle samfunnskampen (se arbeideridrett). Senere er boikott av de olympiske leker blitt brukt til politiske markeringer fra nasjonenes side, stikk i strid med den olympiske bevegelsens opprinnelige målsetning.

• paraidrett
• skisport
• friidrett
• ballspill