heavy metal

På 1970-tallet oppstår en tydelig og bred konsensus om begrepet «heavy metal» rundt band som Black Sabbath, Deep Purple og Led Zeppelin. Dette er band som er inspirert av hovedsakelig blues-basert rock (såkalt «white blues») som The Kinks, men som markerer et klart nok skille mot samtidig musikk til at en kanonisering av heavy metal oftest tar utgangspunkt i et eller flere av disse bandene, og da med albumene som ble gitt ut rundt 1970 og fremover.

Utover disse tre er det selvsagt mange flere band som er viktige for utviklingen av heavy metal, men uansett gir det lite mening å redusere heavy metal til én konsis kjerne. Det «mørke» tilsnittet i Black Sabbaths musikk, tekster og image er for eksempel ikke et fremtredende trekk i Deep Purple. Sistnevntes vekt på instrumental virtuositet er igjen ikke et fremtredende trekk i Black Sabbath – i alle fall ikke på samme måte. Led Zeppelin fremviser videre en eklektisk tilnærming som kanskje for ofte drar dem bort fra heavy metal og inn i andre stiler. Et kompromiss som ivaretar en viss indre sammenheng, er å konseptualisere heavy metal ved å se etter fellesnevnere. De første bandene er således like i den forstand at de spiller en hardere form for rock i forhold til samtidige band.

Publikum spiller også en rolle i hvordan sjangeren ble formet. Både hvem som spiller, og hvem som hører på musikken, er en del av hva musikken er. En forestilling om heavy metal som «usofistikert» musikk for «usofistikerte» personer, unge menn med lav utdannelse, er knyttet tett til selve tilblivelsen av navnet.

Heavy metal oppstod ikke i én låt, på et bestemt album eller i én journalists skriverier. Sjangeren oppstod og videreutvikles ved at flere aktører og hendelser brytes mot hverandre. Ut av dette fremtrer en mer eller mindre skjør konsensus om hva som dekkes av begrepet heavy metal.

Fremveksten av New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM), med sentrale band som Iron Maiden, Saxon og Diamond Head, regnes ofte som et viktig vendepunkt. Denne bevegelsen representerer for det første en revitalisering musikalsk med en tendens mot kjappere, mer konsise låter. Punk blir ofte trukket frem som en inspirasjonskilde for denne utviklingen. Like viktig som det musikalske her er imidlertid også hvordan begrepet heavy metal nå aktivt blir omfavnet. Slik redefinering av noe som ofte før har hatt en negativ konnotasjon, er et viktig moment, for slik kan en noenlunde konsis sjanger utmeisles rundt noen kontroversielle symboler. En slik transformasjon kan sees i Judas Priest, som etter hvert spiller på sin mer industrielle arbeiderklassebakgrunn i kombinasjon med et konfronterende skinn- og nagle-image. Det er kanskje derfor flere peker på British Steel (1980) som en kandidat til det første eksemplet på heavy metal – altså en utgivelse som kommer ti år etter sjangerens dannelse. Det visuelle, det tematiske og det musikalske på dette albumet artikulerer til sammen heavy metal på en måte som i ettertid fremstår som kulturelt ikonisk.

Forklaringen på hvorfor noen estetiske valg blir favorisert, ligger ikke bare i heavy metal selv, for sjangere oppstår og opererer ikke i et kulturelt vakuum. 1980-tallet er en ny tid både politisk og kulturelt, og heavy metal blir en mer synlig motstemme ved å bruke kulturelt ladede symboler på en særegen måte. Egne hardrockmagasiner som Kerrang! på 1980-tallet bidrar mye til å bygge opp en helhetlig pakke – en identitet der heavy metal blir et konsist alternativ til blant annet pop, punk og nyveiv.

Dette betyr ikke at heavy metal nå ble ett fenomen. I USA vokste et annet miljø frem i Los Angeles, glam metal, som på sett og vis viderefører Kiss sin teatralske variant av heavy metal gjennom band som Mötley Crüe og Ratt. San Francisco ble samtidig arnested for fenomenet thrash metal – musikken var her inspirert av NWOBHM, men tempoet og aggressiviteten var ytterligere intensivert. Viktige band var Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax.

Disse parallelle utviklingstrekkene med en søken mot ytterpunkter skapte høyst ulike uttrykk. Som et resultat splittes heavy metal opp utover 1980-tallet i forskjellige miljøer med egne plateselskaper og spesialiserte magasiner og fanziner. Den såkalte shred-sjangeren (shred metal) er et godt eksempel på hvordan et spesielt fokus kan drives til et ytterpunkt. Her dyrkes virtuositet, spesielt på gitar. Artisten Yngwie Malmsteen er et eksempel på dette. Han tok i bruk elementer fra klassisk musikk – et stiltrekk som Deep Purple benyttet seg av videre. Slike nyvinninger blir med tiden en del av et gjenkjennelig heavy metal-vokabular.

Samtidig som nye uttrykk oppstår, fortsetter de etablerte bandene relativt upåvirket: AC/DC gir ut album som er nært stilmessig til tidligere album, og det er også plass til et Deep Purple-comeback med klassisk hardrock midt på 1980-tallet. Band som har stor kommersiell appell, skaper også en viktig forandring: Whitesnake, Europe, Bon Jovi og Def Leppard gjør det stort med et mer pop-basert uttrykk. Også Scorpions sine power-ballader fenger langt utover det «typiske» publikumet. Slike trender komplementerer bildet av en sjanger som ikke lett lar seg avgrense, men favner vidt.

Tross et stort mangfold i uttrykk gir det allikevel mening å snakke om en heavy metal-kultur, fordi en vedvarende kritikk fra utenforstående på denne tiden utvisket nyanser: I USA var det et oppsving av moralsk panikk på 1980-tallet der religiøst motivert bekymring for utbredelsen av satanistiske sekter og komiteen PMRC (Parents Music Resource Center) var toneangivende krefter. Heavy metal generelt ble i denne perioden ofte utpekt som en trussel mot ungdommen. De mest populære bandene kunne lett bli satt i samme bås som mer «ytterliggående» uttrykk – som Venom og Mercyful Fate (tidlig black metal).

På 1980-tallet opplevde ledende og populære band som Kiss, AC/DC og Iron Maiden alvorlige beskyldninger som de måtte forholde seg til. Mest kjent er kanskje rettssaken mot Judas Priest, der anklagen var at de hadde påvirket to ungdommer til å begå selvmord gjennom «skjulte beskjeder» i musikken. Bandet ble frikjent, men slike prosesser er betegnende på hvordan heavy metal var en kontroversiell sjanger. Mange band spilte på dette ryktet der de åpenbart utfordret grensene for det akseptable. Et eksempel er bandet W.A.S.P. – som for øvrig ble nektet å spille i Norge i 1986.

Mange kritikere av sjangeren har tatt tak i bevegelsen mot det rå og brutale. Denne tendensen kan også forstås sosiokulturelt som en bevisst overskridelse av etablerte normer. Som en handling kan det å gå over grenser gi mening i seg selv – innholdet i selve overskridelsen er slik sett ikke det primære. Ideen om heavy metal som et slags opprør uten en politisk slagside stammer nok ikke fra denne tiden alene, men mange finner bekreftelse for ideen ved å påpeke de outrerte uttrykkene som på mange måter ble en logisk konsekvens av overskridelsesidealet. Selv om fokuset ofte her blir på glam-scenens mer og mer iøynefallende image, kan også den musikalske utviklingen som death metal representerer, sees som først og fremst overskridende. Her får det ekstreme helt andre uttrykk, gjennom ekstremt voldelige tekster og så «brutal» musikk som mulig, raskere tempo, dypere ekstremvokal og så videre.

Ideen om heavy metal-sjangerens død på 1990-tallet er uansett overdreven; sjangeren ble snarere mer undergrunn igjen. Metallica er et unntak, men de store forandringene bandet gikk igjennom, kan være symptomatisk på hvordan band fra 1980-tallet måtte omstille seg til en ny tid. Pantera er også et viktig band på 1990-tallet som både drar tradisjonen fra 1980-tallet videre, men samtidig omdefinerer. Andre markeder enn de amerikanske og engelske, som for eksempel Japan, holdt samtidig liv i «utdaterte» band. Nye undersjangere som prog metal, nu metal og black metal vokste også fram med nye innfallsvinkler og strategier på heavy metal i dette tiåret. Sett under ett kan derfor 1990-tallet sees på som en fortsettelse av utviklingen av heavy metal-sjangeren, selv om noen av de mest populære uttrykkene fra tiåret før tilsynelatende «forsvant».