fylkeskommune

Fram til 2016 hadde Norge 19 fylker og fylkeskommuner. Tallet inkluderer Oslo som har ivaretatt fylkeskommunale oppgaver i tillegg til ordinære kommunale oppgaver. Som del av regionreformen vedtok Stortinget å redusere antallet til 11 fylkeskommuner fra 2020. Det ble også gjennomført en prosess for ytterligere desentralisering av statlig virksomhet til fylkeskommunene.

Etter regjeringsskiftet høsten 2021, der Støre-regjeringen tok over etter Solberg-regjeringen, fikk såkalte tvangssammenslåtte fylkeskommuner mulighet til å få løst opp sammenslåingen vedtatt i regionreformen. Prosessen medførte deling av tre fylker:

• Viken ble delt i de tre tidligere fylkene Østfold, Akershus og Buskerud
• Vestfold og Telemark ble delt i de to tidligere fylkene Vestfold og Telemark
• Troms og Finnmark ble delt i de to tidligere fylkene Troms og Finnmark.

Fra 1. januar 2024 er det dermed 15 fylker i Norge.

• Les mer om regionreformen.

Fylkestinget utøver til dels sine funksjoner gjennom fylkesutvalget, som skal bestå av minst fem medlemmer. Mens ordningen med fylkesutvalg er en videreføring av det formannskapsprinsippet som har vært praktisert i den politiske styringen av landets kommuner siden 1837, har to fylkeskommuner valgt å organisere den politiske ledelse etter et parlamentarisk styringsprinsipp – gjennom etablering av fylkesråd hvor bare de partier som utgjør en majoritet i fylkestinget er representert. Fylkesrådsordningen innebærer en klar faglig oppgavefordeling mellom rådsmedlemmene, og der de i tillegg til sine politiske oppgaver også ivaretar et overordnet administrativt ansvar for den sektor de leder. Etter valget i 2023 praktiseres denne parlamentariske styringsmodellen i Akershus og Nordland fylkeskommune. I tillegg har Oslo, som ivaretar ansvaret både for kommunale og fylkeskommunale oppgaver, en parlamentarisk styringsmodell.

Fylkestinget bestemmer hvilke oppgaver som skal behandles eller kan delegeres til fylkesutvalget, men fylkesutvalget skal ifølge kommuneloven behandle forslag til årsbudsjett, økonomiplan og skatt. I de fylkeskommuner som praktiserer en parlamentarisk modell, kan fylkestinget gi uttrykk for en eventuell mistillit til fylkesrådet. Dersom en slik mistillit oppnår støtte av et flertall i fylkestinget, må fylkesrådet fratre sine plasser og erstattes at et råd som kan støttes av flertallet i fylkestinget.

Administrativt ledes fylkeskommunen av en fylkeskommunedirektør eller fylkesrådmann.

Fylkeskommunens viktigste oppgaver omfatter videregående undervisning, idrett og friluftsliv, forvaltning av kulturminner og drift av en del kulturinstitusjoner, samt finansiell støtte til ulike frivillige organisasjoner. Fylkeskommunen har ansvaret for samtlige fylkesveier, herunder drift vedlikehold og utbygging av fylkesveinettet, inkludert ferjedrift. Fylkeskommunen er også ansvarlig for kollektivtrafikken, inkludert skoleskyss. Fylkeskommunen har videre ansvar for regional planlegging og næringsutvikling, kraftproduksjon og ikke minst miljøforvaltning – der særlig klimatiltak vil ha en sentral plass i årene som kommer.

Fylkeskommunen har også ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Ansvaret for driften av sykehus og spesialhelsetjenesten ble overført til staten ved de regionale helseforetakene i helsereformen i 2002.

Det finansielle omfanget av den fylkeskommunale virksomheten beløp seg til om lag 3,4 prosent av landets bruttonasjonalprodukt i 2020. Målt i kroner utgjorde dette om lag 89 milliarder – eller cirka 16 000 kroner per innbygger.

Fra 1. januar 2024 har landet følgende fylkesinndeling:

• Akershus
• Buskerud
• Østfold
• Innlandet (tidligere Hedmark og Oppland )
• Vestfold
• Telemark
• Agder (tidligere Aust- og Vest-Agder)
• Rogaland
• Vestland (tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane)
• Møre og Romsdal
• Trøndelag (tidligere Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag)
• Nordland
• Troms
• Finnmark

I tillegg er Oslo eget fylke.

Fylkeskommunen har røtter tilbake til formannskapslovene av 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles én gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker.

Men fylkeskommunen spilte en beskjeden rolle helt til 1940. Fylkeskommunen var først og fremst en sekundærkommune – eller kommunenes kommune – som ivaretok oppgaver for kommunene innenfor fylket. Blant annet besto fylkeskommunenes inntekter av en skattlegging av kommunene innen fylket – det som ble kalt for en repartisjonsskatt. I tillegg mottok fylkeskommunene overføringer fra staten, men først og fremst som et ledd i en videre fordeling av finansiell støtte til kommunene.

Etter 1945, og særlig fra rundt 1950, fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende. Veksten var særlig sterk fra 1964, da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunene. Den tyngste oppgaven etter 1969 var eierskap til og drift av sykehus.

Veksten fortsatte da fylkeskommunene fra 1976 ble en egen selvstendig forvaltningsenhet, og der den sterke koblingen til fylkesmannsembetet som hadde kjennetegnet den fylkeskommunale administrasjon og politiske ledelse siden 1837, opphørte.

Etter reformer av fylkeskommunen i 1976 som selvstendig administrativ enhet, med eget valg til fylkesting, egen beskatningsrett og med en egen administrasjon, ledet av en fylkesrådmann, er statens rolle i styringen av fylkeskommunen blitt noe svekket.

Statens rolle har vært preget av kontroll, tilsyn og veiledning, til dels i regi av fylkesmannen og til dels i regi av de mange regionale statlige sektororganer.

I de første årene etter reformene på midten av 1970-tallet hadde fylkeskommunen en sterk vekst i oppgaver og finanser. På midten av 1980-tallet forvaltet fylkeskommunene om lag 20 prosent av landets samlede offentlige inntekter/utgifter.

Fra slutten av 1980-årene avtok veksten, da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og til staten.

Fylkeskommunene har ønsket å begrense de statlige organers kontrollrolle, og den ble også begrenset en del da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992. Forholdet mellom fylket, det vil si statlige organer på dette nivået, og fylkeskommune er imidlertid fortsatt preget av uklarheter og endringer.

Driften av sykehusene og spesialhelsetjenestens øvrige virksomheter ble overført fra fylkeskommunen til staten i 2002.

Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det både å nedlegge den og å gjøre fylkeskommunene (fylkene) større. Denne diskusjonen skjøt fart under prosessen om ansvaret for sykehusdriften.

Diskusjonen påvirkes også av at fylkeskommunen står langt svakere i folks bevissthet enn staten og kommunene. Det er et uttrykk for dette at valgdeltakelsen er lavest til fylkestingsvalgene. Ved det siste fylkestingsvalget i 2023 var deltakelsen på 57,5 prosent av de stemmeberettigede – noe som er klart lavere enn deltakelsen ved stortingsvalg og ordinære kommunevalg, Det er også interessant å merke seg at deltakelsen ved valget i 2023 var 3,0 prosentpoeng lavere enn ved det foregående valget i 2019.

• fylke
• fylkesting
• fylkesmann
• helsereformer