Dyregeografi er læren om dyrenes geografiske utbredelse. Ulike dyrearter setter ulike krav til omgivelsene sine. Noen arter trives i et varmt miljø, andre i et kaldt, noen i fuktig, andre i tørt klima og så videre.
Faktaboks
- Også kjent som
-
zoogeografi
Avhengigheten av miljøet som omgir dem, altså biotopen, er den viktigste faktoren som bestemmer dyrenes nåværende utbredelse. Forskningsgrenen som studerer dette, kalles økologisk dyregeografi. Men dyrs utbredelse er også historisk betinget, siden man må ta hensyn til hvor dyrene var utbredt i tidligere tider og forandringene i klima og geologi som har foregått i de enkelte områdenes utviklingshistorie. Forskningsgrenen som studerer dette, kalles historisk dyregeografi.
Jorden deles inn i fem dyregeografiske regioner, med omtrentlig geografisk plassering i parentes: nearktisk (Nord-Amerika), neotropisk (Sør-Amerika og Mellom-Amerika), palearktisk (Europa, Russland, Kina, Nord-Afrika, Midtøsten), etiopisk (Afrika sør for Sahara), og orientalsk (India og Sørøst-Asia).
Ser vi bare på forholdene slik de er nå, kan en arts utbredelse være usammenhengende (diskontinuerlig), som tilfellet er for eksempel med mange sjødyr som lever nordligst i Stillehavet og ved de nordlige atlantiske kyster, men som ikke finnes i Ishavet. Slike arter må i tidligere tider ha hatt et sammenhengende leveområde gjennom Polhavet, hvor leveforholdene senere er blitt ugunstige for dem, så de er dødd ut der.
Historiske dyregeografi bygger derfor på det postulatet at en arts, en slekts, en families samlede geografiske utbredelsesområde utgjør et sammenhengende hele (at det er kontinuerlig), når vi ser på det i rom og tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.