diktekunst

Diktekunsten kan deles i tre hovedgrupper eller sjangere:

1. lyrikk, som gjerne gir direkte uttrykk for dikterens stemninger;
2. episk diktning, som gjerne inndeles i epos, roman og novelle, og som forteller, resonnerer og beskriver på ulike måter;
3. drama, som fremstiller direkte gjennom handling, tale og scenebilde.

Dessuten kan diktekunsten klassifiseres etter måten den synes å forholde seg til virkeligheten på, realistisk, romantisk diktning med mer. Forskjellige typer diktekunst har vært fremherskende i ulike perioder og kulturer. I nyere tid synes romanen og novellen spesielt egnet til å behandle en moderne virkelighet i dikterisk form, selv om et brudd med tradisjonelle sjangergrenser også kan sies å være typisk.

Tidlige forestillinger om den inspirerte diktekunst og dikterens forbindelse med musene har til tider veket plassen for forestillingen om at diktekunsten kan læres. I romantikken ble diktekunsten sett på som en intuitiv evne, mens andre perioder har vært tilbøyelige til å se diktekunsten i videste forstand som et produkt av de totale forholdene dikteren lever under. Diktekunsten er blitt sett på som forskjellig fra andre språklige fremstillinger gjennom sin bruk av spesielle virkemidler og sin evne til å tale til lesernes følelser, fantasi og intellekt. Diktekunsten er fra Aristoteles' tid blitt tilkjent evnen til å se sammenhenger og formidle generelle sannheter bedre enn faktiske og mer spesielle erfaringer.

• litteratur