Vilhelm 1. Erobreren

Vilhelm ble født i Falaise som var morens hjemby. Han ble imidlertid tidlig anerkjent som sin far hertug Roberts arving til hertugdømmet Normandie, og Vilhelm nevnes i flere diplomer fra farens regjeringstid. I januar 1035 ble den unge Vilhelm formelt utpekt som arving. Samme sommer døde hertug Robert på pilegrimsreise til Jerusalem, og Vilhelm ble tatt til hertug.

Roberts alliansebygging hadde skaffet sønnen mektige allierte: Robert, erkebiskop av Rouen som var Vilhelms onkel, og kong Henrik 1 av Frankrike. Deres støtte gjorde at Vilhelm overlevde flere attentater og beholdt makten over hertugdømmet i kamp mot blant andre fetteren Guy av Brionne. Flere av Vilhelms formyndere ble imidlertid myrdet, og det fortelles at hertugen i blant måtte gå i dekning blant bøndene. På midten av 1040-tallet var imidlertid Vilhelm myndig og overtok kontrollen over hertugdømmet selv. Han sikret den sørlige grensen mot grevskapet Maine mot grev Geoffrey av Anjou i 1051, og inngikk et meget strategisk ekteskap med Matilda av Flandern, datter av den mektige greven Balduin 5 av Flandern. Paret fikk minst syv barn som nådde voksen alder, og blant sønnene kan nevnes Robert 2 av Normandie, Vilhelm 2 og Henrik 1.

En allianse bestående av grev Geoffrey av Anjou, kong Henrik 1 av Frankrike og grev Vilhelm av Arques, som var hertug Vilhelms onkel, gikk til angrep på Normandie i 1053/1054, men ble slått tilbake. Dette styrket Vilhelms posisjon i regionen. Han gjorde seg til lensherre for greven av Ponthieu og innkasserte selv grevskapet Maine for seg og sønnen Robert.

Hertugdømmet Normandie hadde lenge stått i nær forbindelse med den engelske kongefamilien. Da Knut den mektige overtok makten i England, dro blant andre Edvard Bekjenneren og hans bror Alfred til Normandie i eksil. De var i slekt med den normanniske hertugfamilien gjennom sin mor Emma, som var Vilhelms grandtante.

Med normannisk hjelp ble Edvard Bekjenneren engelsk konge i 1042. Han døde imidlertid barnløs i 1066, men skal ifølge enkelte kilder skal han ha godkjent hertug Vilhelm som engelsk tronfølger i 1051. Edvards svoger Harald Godwinson ble likevel i 1066 valgt til konge av det engelske aristokratiet etter at kong Edvard ifølge andre kilder hadde utpekt Harald på dødsleiet. Vilhelm gjorde likevel krav på tronen og samlet sine støttespillere for å invadere England.

Høsten 1066 dro Vilhelm over Den engelske kanalen og slo Harald Godwinson i det berømte slaget ved Hastings 14. oktober 1066. I følge samtidige kilder så det dårlig ut for normannerne før de til slutt klarte å bryte gjennom den engelske skjoldmuren. Da kong Harald selv ble drept, etter sigende av en pil i øyet, var slaget vunnet for Vilhelm, som etter hvert fikk tilnavnet Erobreren.

I løpet av de neste ukene tvang Vilhelm byen London og resten av det engelske aristokratiet i kne gjennom en brutal plyndings- og utmattelsestaktikk. Første juledag 1066 ble Vilhelm kronet i Westminster Abbey av erkebiskop Ealdred av York. Normalt ville en engelsk konge ha blitt kronet av erkebiskopen av Canterbury, men ettersom daværende erkebiskop Stigand var en relativt kontroversiell figur, ville ikke Vilhelm risikere sin egen legitimitet ved å la Stigand utføre kroningen.

Selv om Vilhelm ble kronet til konge av England, møtte han imidlertid betydelig motstand de neste årene, spesielt fra York og Northumbria. Figurer omkring Godwinfamilien ble samlingspunkter for motstand, blant annet under Exeteropprøret i 1068, men også Edgar Ætheling fikk støtte som kongsemne, blant annet fra Malcolm III av Skottland, som var gift med Edgars søster Margrethe. Vilhelm måtte dessuten forsvare sitt rike mot danske og skotske invasjonsforsøk samt mot opprør fra normanniske aristokrater.

Vilhelm responderte på motstanden gjennom en kombinasjon av mildhet, brutalitet og politisk omstrukturering av riket. I 1068 ble byen Exeter forskånet fra herjing etter å ha overgitt seg til Vilhelm. Også jarlene Edvin av Mercia og Morcar av Northumbria ble tilgitt av Vilhelm etter å ha støttet flere opprør mot ham. Samtidig gjennomførte Vilhelm særdeles harde represalier mot den nordengelske lokalbefolkningen, gjennom plyndringstokter og systematiske avretting av alle våpenføre menn. Den såkalte Harrying of the North eller «herjingen i nord» skjedde i vinteren 1069–1070, men var så omfattende at den fikk økonomiske konsekvenser som kan observeres i kildene i flere tiår etterpå. Da jarlenes opprør mot Vilhelm mislyktes i 1075, ble de tiltalte behandlet ulikt etter kulturell bakgrunn. Den angelsaksiske jarlen Waltheof, som var gift med Vilhelms niese Judith, ble henrettet, mens de normanniske medsammensvorne Ralph de Gael og Roger de Bretuil ble fradømt land og gods og dømt til fengselsstraff eller eksil.

Til sist sørget Vilhelm for en storstilt utbygging av motte-and-bailey-borger for å holde lokalbefolkningen i sjakk, og han erstattet gradvis den angelsaksiske eliten med franske støttespillere i både kirkelige og verdslige embeter. Vilhelm krevde også personlig ed fra både vasaller og undervasaller i den såkalte Sailsbury-eden av 1086. Dette satte den engelske kongemakt i en særstilling, og det normanniske herredømmet unngikk dermed den videreforlening og fragmentering som hadde plaget det karolingiske riket. Vilhelm lot dessuten alt jordegods, kveg og skatteskyld registrere i Domesday Book (1086), som er en enestående historisk kilde.

Vilhelm Erobreren døde i 1087 under et felttog i Frankrike, og ble etterfulgt på den engelske tronen av sønnen Vilhelm 2.

• slaget ved Hastings
• anglonormannere
• Regenter i England
• Englands historie

• Bartlett, Robert (2000). England Under the Norman and Angevin Kings 1075-1225. Oxford: Clarendon Press.
• Bates, David (2004/2011). William I (1027/8–1087). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Bates, David (2016). William the Conqueror. New Haven: Yale University Press.