Tynset kirke

Tynset kirke ruver som et fyrtårn høyt oppe på Klokkereggen. Selv om mange kirker står som landemerker, er det få som kan sies å dominere landskapet slik som denne. På Eggen lå også den forrige kirken fra 1708, som brant i 1792.

Kirkestedet Tynset har røtter tilbake til middelalderen. Etter den tragiske hendelsen var det derfor viktig å få reist en ny kirke. At det bare var tre år siden storflommen Storofsen herjet dalen, ser ikke ut til å ha påvirket evnen og viljen til et nytt stort løft i kampen mot naturkreftene.

En komité ble nedsatt straks etter brannen for å komme i gang med arbeidet. Det var naturlig at man tok kontakt med miljøet på Røros, der det bodde mange bygningskyndige. Svend Aspaas, som var sentral i reisningen av Røros kirke, ble kontaktet, men ville ikke påta seg oppdraget. Det ble derfor kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingssen, som ble leder for prosjektet. Sannsynligvis hadde han en vel så stor del av æren for Røros kirke som Aspaas.

Med brannen friskt i minne, og med Røros kirke som ideal, var det ikke unaturlig at skogsfogd Nicolai Hersleb Ramm, som også satt i komitéen, foreslo at det skulle reises en steinkirke. Dette ble for vidløftig, og man besluttet å bygge en tømmerkirke med Røros kirke som forbilde. Dette var et svært stort løft for Tynset, men med en utrolig dugnads innsats fra lokalsamfunnet og noe økonomisk støtte utenfra, kunne man etter tre somrer innvie kirken. Men innredningen var ennå ikke ferdig.

Selv om Bergstadens kirke var modell og likhetstrekkene er mange og slående, er materialbruk og dimensjoner svært forskjellige. Tynset kirke er reist som en tett konstruksjon med store volum. Kirkerommet har en lang strakt åttekant som grunnplan. Det er stort, og formen virker samlende. Man har ivare tatt idealet om en god høresal. De seks mastene som holder taket og tønnehvelvet oppe, markerer rommets retning fra vest mot øst.

Alterveggen er bygget opp på samme måte som Røros, med prekestol over alteret, losjer på hver side av prekestolen, og et orgel prospekt på toppen bekronet med konge monogrammet. Detaljeringen er likevel forskjellig. Orgelprospektet i Tynset har kun en dekorativ funksjon, noe som absolutt ikke var uvanlig på 1700-tallet. Kirken fikk ikke orgel før over 100 år senere, da plassert på vestgalleriet.

Høresalkonseptet passet nok også prost Andreas Fuglesang Diricks godt; han var prest på Tynset fra 1798 til 1818. Som typisk rasjonalist brukte han prekestolen aktivt i sin gjerning med å spre "opplysning" framfor det bibelske evangelium. I 1799 kom den haugianske bevegelse til bygda med Lars Hemstad fra Stange. Diricks mislikte dette sterkt. Det var grunnleggende forskjeller mellom opplysningsprestene, "potetprestene" på folkemunne, og de haugianske fromhetsidealene.

1700-tallets prekestolsalter blir av mange oppfattet som nakent. Slik var det også på Tynset. Allerede i 1826 ble det derfor satt inn et alterbilde, malt av Ola Beitdokken fra Fron. Han brakte påskedramaet i Jerusalem svært nær Tynset ved å male korsfestelsesscenen med Johannes og de gråtende kvinnene foran Østerdalens fjellformasjoner, slik mange tolker det.

Bildet ble en lokal ikon. Da et mer tidsriktig bilde av "Jesu inntog i Jerusalem", malt av Albert Larsen, ble hengt opp i 1880, reagerte mange. Golgata i østerdalsnatur ble derfor tatt godt vare på og hengt på plass igjen i 1924. Men virkeligheten er nok mer prosaisk. Motivet er benyttet i en rekke andre norske kirker, hvorav den eldste kjente, fra 1797, henger i Sør-Fron kirke. Ola Beitdokken var selv fra Fron. Trolig er dette en tolkning av et maleri eller trykk med utenlandsk opprinnelse, slik altermalerier ofte var.

De første 40 årene sto kirken som en bar tømmerbygning, før man i 1834 panelte den utvendig. Kirken ble malt rød med hvite vindu som ramminger to år senere, da man også hvitmalte veggene inne.

Men i 1867 innhentet "den nye tid" kirken. Da fikk eksteriøret sin nåværende hvite farge setting. Fjorten år senere forsvant det meste av 1700-talls inventaret og det som var igjen av det marmorerte interiøret ble malt brunt.

Like tidstypisk som den første forvandlingen var den andre. Under presten Gabriel Wilhelm Kielland fikk Riksantikvarens konsulent Domenico Erdmann i 1924 tilbakeføre farger, marmorering og korveggens losjer. Det var på denne tiden det gamle alterbildet også kom tilbake. Men rødfargen på ytterveggene ville ikke tynsetingene ha tilbake.

• Tynset
• Kirke
• Hamar bispedømme