Solon

Historikerne i det femte og begynnelsen av det fjerde århundre fvt. hadde lite eller ingenting om si om Solon. Herodot, som utga sitt verk om i 420-årene fvt., beskriver Solon som en lovgiver, poet og vismann, men gir oss ingen detaljer om hans lover. Herodot er først og fremst opptatt av hans reiser etter at lovene var gitt. Solon er overhodet ikke nevnt av historikeren Thukydid, selv om hans verk om Peloponneserkrigen inneholder flere historiske tilbakeblikk. Xenofon bruker ikke lange historiske tilbakeblikk i sin Hellenika, men konsentrerer seg om det fjerde århundrets kriger og utenrikspolitikk. Athens lokalhistorikere, «atthidografene» virket fra det femte til det tredje århundret fvt. Deres verker er for det meste tapt for oss, men var tilgjengelig for senere forfattere.

Demokratene i et femte århundre fvt. begynte å tenke på Solon som en grunnlegger, og tilskrev følgelig mange av demokratiets institusjoner og skikker til hans lovgivning i det sjette århundre fvt. Oligarkene approprierte ham for sine egne formål, og striden mellom oligarker og demokrater bidro til at historien om Solon ble ytterligere fylt med anakronismer. Moderne antikkhistorikere er derfor svært uenige om Solons kan kalles demokratiets bestefar, eller oligarkiets far, og om hans reformer kan ses på progressive og folkevennlige eller konservative og aristokratiske.

I det fjerde århundret fvt. finner vi en rekke referanser til Solons lovgivning, først og fremst i athenske rettstaler. Solons elegiske dikt om sin egen politiske virksomhet ble hyppig sitert, og talerne hadde også tilgang på de såkalte axones, der hans lover var nedskrevet i tre. Solon ble imidlertid tilskrevet mange lover det er ytterst tvilsomt at han innførte, enten fordi talerne ikke visste bedre, eller fordi de ønsket å gi sine argumenter større autoritet på denne måten. Det er imidlertid anakronistisk av oss å kalle dette historieforfalsking, da antikkens sannhetsidealer var annerledes enn våre. Historie var kun interessant i den grad den gagnet staten, og Solon uansett var en av statens grunnleggere.

Vår første systematiske behandling av Solon som lovgiver og megler, finner vi verket Athenernes Statsforfatning, skrevet i 320-årene fvt. Dette var en av 158 forfatninger skrevet i Aristoteles’ skole, Lykeion, men det er usikkert om den var skrevet av Aristoteles selv, eller av hans elever. Visse forskjeller mellom dette verket og Aristoteles Politikken er et argument for at det var hans elev. En av verkets hovedkilder, ved siden av de hyppig siterte versene fra Solons egen diktning, var politikeren og lokalhistorikeren Androtions verk Atthis, skrevet i 340-årene fvt.

Plutark forfattet en biografi om Solon i det første århundret evt., altså omtrent 600 år etter at Solon var lovgiver. Denne er, ved siden av den aristoteliske Athenernes Statsforfatning, skrevet omtrent 250 år etter begivenhetene, våre mest utførlige beskrivelser av Solons virksomhet. Mange moderne antikkhistorikere velger derfor å fokusere mer på den eneste samtidige kilden vi har, Solon selv. Solons dikt gir oss riktignok få detaljer, og er svært vanskelig å tolke, men de formuler hans program. Vi bør derfor måle all informasjon om hans lovgivning i senere kilder opp mot hans dikt, og forkaste det som ikke kan forenes med Solons egne ord.

Solon forteller selv hvordan han gjorde fri athenere som var blitt slaver fordi de ikke hadde kunnet betjene sin gjeld. Han sier også at han brakte mange tilbake som enten hadde blitt solgt utenlands eller flyktet fra nød. Heretter ble det forbudt å ta pant i en debitors person som sikkerhet for gjelden. Det ble skapt et klart skille mellom fri borger og slave. Slaver måtte heretter kjøpes utenfra Athen. Athen ble under demokratiet et av de største slavesamfunnene i den greske verden.

De senere kildene forteller oss at han slettet all gjeld, men de fleste antikk-historikere vil i dag avvise dette som anakronistisk. Dette var noe som skjedde i andre bystater som gjennomgikk voldelige demokratiske revolusjoner, spesielt i det femte og fjerde århundret fvt. Dersom hensikten var å hjelpe de fattige å ryste av seg byrdene, ville det gi lite mening å slette de rikes gjeld til hverandre. At det i stedet var snakk om en regulering av rentenivået (Androtions alternativ) virker også usannsynlig. Vi vet om bystater som satte maksimalgrenser for renter, men langt senere og aldri i Athen.

Det aristoteliske verket, Athenernes Forfatning, forteller oss om en gruppe som «arbeidet på de rikes jord» mot å betale en sjettedel av sin grøde til dem. De ble kalt hektemoroi, sjettedelsmenn, og disse forsvinner som sosial kategori etter Solon. Dersom Aristoteles har forstått dette begrepet riktig, ville en sjettedel være en usedvanlig lav jordleie i historisk sammenheng. En alternativ tolkning er at de i stedet beholdt en sjettedel av produksjonen, noe som bedre forklarer hvorfor de led nød og truet med oppstand. Dersom sjettedelsmennene var jordleiere og nå ikke lengre trengte betale til jordeierne, representerte dette imidlertid en omfordeling (redistribusjon) av jorden, noe som Solon selv benekter i sine dikt, og Athenernes Forfatning faktisk bekrefter ikke var hans intensjon.

Den andre løsning på mysteriet med sjettedelsmennene var at de nøt godt av gjeldssaneringen, og at Aristoteles hadde misforstått deres forpliktelser som en form for jordleie. Det er to problemer med denne hypotesen: For det første ville det være underlig om en gjeld, målt i penger, skulle betjenes med renter målt i produksjon. For det andre er det, som sagt ovenfor, usannsynlig at Solon gjennomførte en sletting av all gjeld.

En tredje løsning på problemet er at dette var en form for beskyttelsespenger, og at mottakerne ikke hadde noen legal rett til å kreve dem. Vi kan kalle dette mafia-modellen, der bønder måtte betale til de lokale godseierne for tilgang på det som egentlig var offentlige ressurser (vann, felles utmark, og så videre), fysisk beskyttelse mot ødeleggelser, lokal rettshåndheving, eller retten til å dyrke ny jord. En avskaffelse av slike beskyttelsespenger ville derfor ikke være i strid med Solons program: Ingen omfordeling av jord, men lov og rettferdighet for både fattig og rik. Domstoler og skrevne lover erstattet aristokratisk justis, og etter hvert ble beskyttelsespengene erstattet av ordinær skatt og ekte beskyttelse av bystaten.

Alle løsningene på problemet med sjettedelsmennene forutsetter imidlertid at Aristoteles har misforstått hvem de var, og alt vi kan gjøre er å argumentere for mer eller mindre sannsynlige hypoteser.

Solon skapte en timokratisk forfatning, der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte. Dette erstattet det gamle lukkede oligarkiet, der embetene gikk på rundgang blant noen få adelige familier.

Øverst satte han de såkalte pentakosiomedimnoi, femhundremålsmennene. En medimnos er beregnet tilsvarte ca. 52 liter, eller 32 kg bygg. En femhundremålsmann produserte dermed 16 000 kilo bygg i året. En moderne beregning foreslår at dette tilsvarer en eiendom på 40 hektar og en verdi på 22 000 drakmer etter prisene i det fjerde århundret fvt. Denne rike eliten hadde adgang til å bli vakt til det viktige finansembetet knyttet til Athene-tempelet på Akropolis. Tanken var nok at rike menn var mindre tilbøyelig til å stikke av med statskassen, som ble oppbevart der.

Arkontembetene, som tidligere hadde gått på rundgang blant de adelige eupatridene, ble nå åpnet for femhundremålsmennene og ridderne (gresk hippeis). Athenernes Statsforfatning opplyser at minstekravet for å være ridder var en produksjon av 300 medimnoi. Mange forskere tviler på disse formuekravene, da så eksakte krav bare gir mening for pentakosiomedimnoi, hvor man måtte sikre seg at embetsmannen hadde nok formue. En ridder var ellers i den greske verden definert av at han var i stand til å selv holde en krigshest, på samme måte som hoplittene var definert av at de kunne stille med den nødvendige militære utrustningen.

Klassen under hippeis ble kalt zeugitter. Man vet ikke hva ordet betyr, men mange har assosiert det med det å eie et okse-spann til pløyning, eller det å gå «under åket» som hoplitter. Mange forskere har da tenkt seg at zeugitter og hoplitter var det samme, men det passer hverken med formuekravene vi finner i vår kilde, eller det faktum at vi ikke finner eksempler på at det kun var disse som gjorde krigstjeneste som tungt infanteri. Minstekravet er nemlig 200 medimnoi, altså to tredjedeler av minstekravet for ridderne. De har ifølge noen beregninger produsert nok til å brødfø 20–30 personer, og må ha tilhørt den økonomiske eliten. Et militært oppbud bare bestående av den arbeidsfrie klassen, når langt flere kunne ha utrustet seg som hoplitter, gir ingen mening. Zeugittene hadde adgang til å være medlem av det nye folkerådet, og noen lavere embeter.

Den laveste formueklassen, thetene, kan derfor ikke bare ha vært fattige, eiendomsløse og dagleiere, slik mange oversettere og forskere fremdeles kaller dem. En betydelig del av hæren besto derfor av disse arbeiderklasse-hoplittene. Mange av dem hadde gårdsbruk av moderat størrelse, kanskje til og med en slave. Thetene omfattet også handelsmenn og håndverkere, som kunne leve ganske komfortabelt i Athen. Den største gruppen var nok likevel de fattige, som var avhengig av det de kunne tjene som dagleiere hos de rike, jordleiere og forefallende arbeid i byen. Thetene hadde ikke adgang til embetene, men kunne være medlemmer av juryene i folkedomstolen.

De ni arkontene var statens høyeste embetsmenn, og kunne fra Solon av velges fra ridderklassen. Solon var selv arkont i 594 fvt. og det er mulig at han kun endret rekrutteringsgrunnlaget. Arkontene var trolig valgt av folkeforsamlingen (ekklesia) lenge før Solon, men nå fikk folket (demos) flere kandidater og velge mellom. Arkontene skiftet hvert år, men de fikk etter embetstiden sete i det mektige Areopagosrådet på livstid.

Solon ser ut til å ha definert Areopagosrådets makt tydeligere, og innførte et nytt «400-mannsråd», som hadde i oppgave å forberede saker for folkeforsamlingen. Folket var allerede inndelt i 4 fyler, regionalt definerte «stammer», og nå ble 100 zeugitter fra hver stamme utpekt ved loddtrekning hvert år til å sitte i folkerådet.

Det jevne folket hadde altså fortsatt lite direkte befatning med statens styre, utover deltakelse i folkeforsamlingen. Men vi vet ikke om de hadde rett til å tale her, eller bare sa ja eller nei til det eliten foreslo. Imidlertid må det ha vært en stor seier for folket at domstolene ikke lenger var fullstendig kontrollert av eliten.

• Ekklesia (folkeforsamling)
• Dikasterion (domstol)
• Areopagosrådet
• Boulé (råd)