Pierre Bourdieu
Pierre Bourdieu var en fransk sosiolog. Han regnes for å være en av de mest innflytelsesrike europeiske samfunnsforskerne etter andre verdenskrig.
Han er særlig kjent for sine analyser av hva kultur, skole og utdanning betyr for opprettholdelsen av klasseforskjeller. Bourdieu er best kjent for sine teorier om habitus og kapitalformer – han anså den enkeltes klasseposisjon i samfunnet som avhengig av det han kalte kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital.
Bourdieu ble født inn i et økonomisk sett beskjedent bygdemiljø i det sørvestlige Frankrike. Etter endt gymnasieutdanning fortsatte utdanningskarrieren i Paris hvor han i 1955 fullførte graden i filosofi på eliteskolen École Normale Supérieure. Samme år ble han innkalt til militærtjeneste og sendt til Algerie, men fikk studere ved universitet i Alger. Under frigjøringskrigen fra 1958 til 1962 utførte han etnografiske studier på berbersamfunn i Algerie. Disse omfattende feltstudiene ble senere en referanse for hans forskning i flere år. Bourdieu ble imidlertid tvunget til å forlate Algerie som følge av hans forskningsarbeid om effektene av det franske kolonistyret.
Tilbake i Paris ble han leder av det som senere skulle bli École des Hautes Études en Sciences Sociales, og fra 1981 var han professor i sosiologi ved College de France. Fra 1968 til sin død i 2002 ledet han Centre de Sociologie Européenne. I 1975 var han med på å etablere tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales.
Bourdieu utførte en rekke store forskningsarbeider, både individuelt og sammen med kolleger. Han hadde et stort volum og tematisk bredde i sin forskning, og forsket blant annet på:
Bourdieu publiserte også en rekke politisk-analytiske pamfletter som på kritisk vis drøftet effektene av nyliberalismen.
Han ble tildelt en rekke priser, blant annet «The Goffman Prize» fra University of California, Berkeley i 1996. Det var Bourdieu som i utgangspunktet introduserte den amerikanske sosiologen Erving Goffman til fransk sosiologi.
Bourdieu utviklet sine teoretiske rammeverk i direkte dialog med begreper fra klassisk sosiologi – Karl Marx, Émile Durkheim og Max Weber – og antropologi, spesielt Claude Lévi-Strauss. Forholdet til disse tradisjonene er tvetydig: Samtidig som han hentet perspektiver herfra, brøt Bourdieu også med de eksisterende fagstrukturene.
I Bourdieus forskning blir den vitenskapelige kunnskapen arbeidet frem med blikk for paradokser, sosiale motsetninger og forandringer. Bourdieu integrerer det empiriske og det teoretiske arbeidet slik at teori blir til underveis i forskningsarbeidet. Hvis eksisterende rammeverk ikke har kunnet besvare empiriske spørsmål, har nye teoretiske begrep blitt til. For Bourdieu har det dermed ikke noen hensikt å bygge opp en helthetlig teori om samfunnet og det sosiale, slik det ble gjort i den klassiske sosiologiske tradisjonen.
Teorien om habitus står sentralt i Bourdieus kombinerte handlings- og samfunnsteori. Habitus skildrer hvordan oppvekst og livsbane stadfestes i menneskets kropp og sinn. Innstillinger, orienteringer og væremåter er derfor et stykke på vei kroppsliggjort. Dermed utvikles et sett av disposisjoner som danner grunnlaget for handlinger og livsvalg mer generelt.
I den etnologiske utforskningen av hverdagslivet blant berberne, oppdaget Bourdieu at man ikke fulgte den normbaserte regelen for inngåelse av patrilineære ekteskap, slik den strukturelle antropologien til da hadde konkludert med. Derimot ble ekteskap inngått som følge av serier av strategiske avveininger uten å følge de antatte kulturelle normene. På denne måten forbinder teorien om habitus en praktisk handlende dimensjon med en strukturell. Bourdieus habitusbegrep forsøker dermed å redegjøre for menneskers handlinger, som ikke kan reduseres utelukkende til hverken normer eller strukturer, eller ses som resultatet av aktørenes frie vilje og intensjoner. Gjennom dette bidro Bourdieu til en mulig løsning på et klassisk problem innen samfunnsvitenskapene, som kommer av motsetningen mellom ‘aktør’- og ‘struktur’-perspektiver.
Habitusbegrepet er videre todelt. For det første er habitus et system av varige og overførbare disposisjoner i form av innprentede og kroppsliggjorte oppvekst- og livsvilkår. Ettersom disse vilkårene er forskjellige, eksisterer det tilsvarende klassebestemte habituser. For det andre er habitus også den skapende og generative kapasiteten som muliggjør fri produksjon av tanker, opplevelser, oppfatninger og handlinger som er knyttet til betingelsene for eget livsløp. Samlet sett skaper habitus en stabilitet for menneskelig handling over tid.
I likhet med Karl Marx ser Bourdieu kapital som sentralt for å forstå et samfunns struktur og indre motsetninger. Men til forskjell fra Marx utviklet han også flere andre varianter av kapital som analytiske redskaper. Hos Bourdieu brukes kapital som et samlebegrep for en tredelt forståelse av makt.
Økonomisk kapital omfatter alle former for økonomiske ressurser som er tilgjengelig for omsetning og som kan investeres med avkastning på markedet: penger, eiendommer, aksjer og lignende.
Den kulturelle kapitalen – også omtalt som informasjonskapital – er et unikt bidrag fra Bourdieus side til sosiologien og forståelsen av hvordan skole- og utdanningssystem bidrar til å reprodusere forskjellene mellom de sosiale klassene. Utviklingen av begrepet kulturell kapital som sosiologisk redskap stammer fra Bourdieus utdanningsforskning. Han konstaterte at universitetsstudenters vellykkede gjennomføring av utdanningen ikke kunne forklares av gunstige økonomiske ressurser i oppvekstmiljøet. Derimot pekte det statistiske materialet på at de språklige forutsetningene og kulturelle investeringene i oppvekstmiljøet favoriserte enkelte studenters utdanningsløp, i den grad disse forutsetningene lignet verdiene i utdanningssystemet. På denne måten går kulturell kapital i arv fra generasjon til generasjon ved at det formidles og internaliseres i oppvekstmiljøet. Skole- og utdanningssystemet bekrefter de verdiorienteringer studentene med borgerlig bakgrunn har med seg fra oppveksten, mens andre erfarer å måtte gå gjennom serier av omvendelser.
Sosial kapital henviser til betydningsfulle forbindelser den enkelte har investert i og de nettverkene relasjonene har etablert seg i. Sosiale nettverk kan gi makt i den grad de kan mobiliseres for å oppnå noe. Sosial kapital er dermed primært en individuell ressurs i Bourdieus sosiologi, mens for eksempel statsviteren Robert Putnam legger like mye vekt på at sosial kapital også fungerer som en kollektiv ressurs.
Bourdieu bruker også begrepet symbolsk kapital. Symbolsk kapital er den kapitalen som aktørene innen en gruppe eller et felt anser som mest betydningsfull, og kan ta form av for eksempel æreskapital eller økonomisk, kulturell eller sosial kapital.
Ifølge Bourdieu kan en type kapital utveksles til eller føre til andre kapitalformer. Eksempelvis kan et aktivt medlemskap i en næringslivsklubb skape muligheter for å anskaffe økonomisk kapital, mens økonomisk kapital kan være et redskap i forsøk på å tilegne seg kulturell kapital, for eksempel hvis rike mennesker investerer i attraktive kunstverk.
Samfunnet består ifølge Bourdieu ikke av institusjoner, men av sosiale felt, slik som det politiske, byråkratiske, økonomiske, vitenskapelige, kunstneriske, det journalistiske eller religiøse feltet, idrettens felt og så videre. Innen hvert felt kjemper og konkurrerer aktører om noe som de er enige om at er verdifullt på feltet. For å få tilgang til et felt må de være parat til å ta del i dets spill og regler ved å investere i de formene for kapital som gjelder innen feltet (feltspesifikk kapital) og på den måten sikre og fremme egen posisjon.
Kulturforskjeller beroende på ulik tilgang til kapital er temaet i Distinksjonen (La Distinction, 1979), en epokegjørende studie av sammenhenger mellom sosial klasse og livsstil. Begrepet distinksjon står sentralt hos Bourdieu. På fransk handler det om å skille mellom ulike ting og å skille ut hva som er verdifullt og som gir status. Distinksjonen er også viktig for å forstå hvem som oppfattes som inkludert, hvem som blir ekskludert og hvilken status den enkelte eller en gruppe har i samfunnet.
I Distinksjonen beskriver Bourdieu også hvordan det kan oppstå relasjoner av såkalt «symbolsk vold» mellom grupper som besitter mer kapital enn andre. Dette viser til hvordan dominerte grupper etter hvert aksepterer og samarbeider med nettopp denne dominansen uten å være konfrontert med herredømmet som en direkte og synlig form for maktutøvelse. Relasjoner av symbolsk vold etableres når vilkårlige idealer spres, som om standardene var universelt gyldige. Slike idealer kan for eksempel være at en type barneoppdragelse får forrang før andre typer, eller at en viss type musikksjanger opphøyes for å være mer overlegen, eller at en viss form for estetiske uttrykk blir normen. Det var også uttrykk for symbolsk vold da kvinner fram til 1980 stort sett ble nektet å delta i lange løp i friidrett. Begrunnelsene vekslet mellom medisinske og estetiske, men ingen av begrunnelsene var holdbare ut fra det vi vet i dag.
Kommentarer (3)
skrev Leif Sletvold
Denne formuleringen under "Habitus" (siste avsnitt) kan da umulig være riktig:
"For det første er habitus et system av varige og overførbare disposisjoneri form av de innprentede, kroppsliggjorte, oppvekst- og livsvilkår."
Skal det stå: "For det første er habitus et system av varige og overførbare disposisjoner i form av de innprentede og kroppsliggjorte oppvekst- og livsvilkår."?
svarte Guro Djupvik
Hei, Leif!
Takk for oppmerksom lesning, du har helt rett! Vi har rettet opp dette.
Vennlig hilsen Guro i redaksjonen
skrev Leif Sletvold
Dvs. skal det ikke være slik at "innprentede" og "kroppsliggjorte" er adjektiver som står til substantivene "oppvekst- og levekår"? I så fall må tegnsettinga endres.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.