Norges geologi

Store deler av landet er bygd opp av bergarter som ble dannet i Jordens urtid eller prekambrium. Dette kalles grunnfjellet. Bergartene i grunnfjellet er overveiende gneiser, granitter og andre dypbergarter, samt omvandlede sedimentære og vulkanske bergarter. De største forekomstene finnes i Sør-Norge. Det finnes også prekambriske enheter innenfor den kaledonske fjellkjede på Vest- og Nordvestlandet, i Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og på Finnmarksvidda. De eldste grunnfjellsbergartene er i Finnmark og Lofoten–Vesterålen.

I Sør-Varanger og sør for Lakselv opptrer opptil 3000 millioner år gamle gneiser og forholdsvis lite omdannede sedimenter og vulkanske bergarter. I Sør-Varanger inkluderer dette Bjørnevatngruppen med blant annet konglomerat, kvartsitt og glimmerskifer samt kvartsbåndede jernmalmer som har gitt grunnlag for Norges største jerngruve (A/S Sydvaranger). Jernet antas konsentrert ved utfelling fra varme løsninger som strømmet ut fra vulkanske sprekker på havbunnen. Bjørnevatnforekomstene hviler på en prekambrisk formasjon av gneis, granitt og migmatitt. En serie av konglomerat og grønnstein over Bjørnevatngruppen er dannet ved sedimentære og vulkanske prosesser som var knyttet til en periode med foldning og bergartsomvandling for 2400–1800 millioner år siden. Ved Lakselv er den eldste daterte bergarten en gneis, omdannet fra en magatisk bergert som størknet for rundt 3000 millioner år siden.

I Lofoten og Vesterålen er det 2200–1700 millioner år gamle dypbergarter (gabbro, anortositt, mangeritt, granitt), som har trengt inn i eldre gneiser og omdannede sedimentære bergarter.

Grunnfjellet i Sør-Norge er mindre enn 1800 millioner år gammelt. Det inndeles i tre hovedområder: Den nordvestre gneisregion, Det sørøstnorske grunnfjellet og Det store sørnorske grunnfjellsområdet.

Berggrunnen i Det nordvestre gneisområdet, «Gneisregionen», har fra Nordhordland til Nord-Trøndelag ligget langs vestranden av den store baltiske kontinentet som under den kaledonske fjellkjedefoldningen for omkring 400 millioner år siden kolliderte med Grønland, som representerte en del av Det laurentiske kontinentet (tilsvarende dagens Nord-Amerika). Berggrunnen ble presset ned på stort dyp og stedvis gitt en helt ny (kaledonsk) struktur og omdannet slik at her nå finnes forekomster av spesielle høytrykksbergarter som eklogitt og granatperidotitt. Mange av de granittiske bergartene i dette området kom opprinnelig på plass for omkring 1600 millioner år siden, men ble oppvarmet på nytt, utklemt til gneis, omdannet og kanskje også blandet sammen med yngre berggrunn under den kaledonske fjellkjedefoldningen. I gneisene opptrer marmor, olivinstein og gabbroer med konsentrasjoner av magnetitt og ilmenitt (titanjernstein), som har vært, eller fremdeles blir utvunnet.

Det sørøstnorske grunnfjellet betegner området som avgrenses av svenskegrensen i øst, Oslofeltet i vest og senprekambriske sedimentære bergarter («sparagmitt») i nord. Sør i området finner man iddefjordsgranitt (østfoldgranitt) som har vært benyttet til gatestein og monumentstein, for eksempel i Vigelandsparken i Oslo. I den nordøstlige delen av området, i Trysil, finnes en lite omdannet, rødbrun sandstein (trysilsandstein) sammen med omtrent 1300–1500 millioner år gamle vulkanske bergarter. Trysilsandsteinen er av kontinental opprinnelse og har vel bevarte bølgeslagmerker og tørkesprekker.

Det store sørnorske grunnfjellsområdet er delt i Kongsberg–Bamblefeltet, Telemarksuiten og Egersundsfeltet. Granittene i det store sørnorske grunnfjellsområdet er aldersbestemt til intervallet 1100–900 millioner år. Flere av disse granittforekomstene er blitt brukt blant annet som bygningsstein. Telemarksuiten omfatter en tykk pakke av omdannede sedimenter og lavaer fra 1100–1500 millioner år tilbake. Opprinnelig sandstein er nå omdannet til kvartsitt, som noen steder har bevart bølgeslagsmerker, regndråpeavtrykk og kanskje endog fossiler.

Kongsberg–Bamblefeltet består av gneiser og opprinnelige, men nå omdannede overflatebergarter som marmor og kvartsitt. Gneisene er intrudert av basiske bergarter og gjennomsatt av yngre granitter. Ved Kongsberg har sølvførende «fahlbånd» og kalkspatrike ganger gitt grunnlag for bergverksdrift.

I Egersundfeltet opptrer foruten gneis og granitt, anortositt og andre dypbergarter pegmatitt med forekomster av kvarts og feltspat, og gabbro-noritt med nikkelholdig jernmalm. I Sokndal er det store forekomster av ilmenittmalm. I Kvinesdal var Knaben gruve basert på forekomster av molybdenitt i gneis-granitt.

Over grunnfjellet finner man i Finnmark og på Østlandet tykke avleiringer av sandstein, skifer, kalkstein, dolomittstein og konglomerat. Disse omfatter feltspatrike sandsteiner (i Skandinavia kalt «sparagmitt») og tillitt (morenekonglomerat) som antas å ha blitt dannet under en istid (Varangeristiden) for om lag 650–632 millioner år siden.

Ved Gardnos i Hallingdal er et cirka fem kilometer bredt, rundaktig område med gjennomknuste og delvis oppsmeltede bergarter antatt dannet ved et stort meteorittnedslag i senprekambrisk tid. En yngre, stor nedslagsstruktur, Mjølnir, er lokalisert under havbunnen i Barentshavet nord for Øst-Finnmark.

Det store grunnfjellsområdet med påhvilende senprekambriske sedimenter ble utsatt for forvitring og erosjon og etter hvert slitt ned til en plan flate (det subkambriske peneplan) nær havnivået. Ved innledningen til kambrium steg havnivået over hele verden, og havet trengte langt inn over erosjonsflaten, som ble dekket av tykke lag av slam, leire, silt, kalkslam, kalkstein og sand.

Den kaledonske fjellkjeden ble dannet ved at to store kontinenter, Baltika og Laurentia, støtte sammen etter at det mellomliggende Iapetushavet lukket seg. I denne prosessen ble bergarter fra både havområdet og kontinentmarginene skjøvet og foldet sammen. Skyvedekker på opptil flere hundre kilometers bredde la seg over yngre sedimenter og underliggende grunnfjell. Den kaledonske fjellkjeden består derfor av sedimenter fra senprekambrium og kambrosiluriske sedimentære bergarter sammen med dypbergarter størknet fra steinsmelter som trengte frem på dypet, gammel, vulkansk havbunn og innskjøvne flak av prekambriske bergarter revet løs fra Baltika-kontinentet. Deformasjonen og omdannelsen av bergartene tiltar mot vest i den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg fra Jæren gjennom hele landet til Varangerhalvøya. I randområdene i øst og sørøst finnes svakt omdannede, fossilførende lag fra kambrium, ordovicium og silur (kambrosilur) og senprekambriske sedimentbergarter.

I mer sentrale deler av fjellkjeden er tilsvarende sedimentære bergarter omdannet til fyllitt/glimmerskifer, kvartsitt og marmor, og her kan det også opptre sedimentære bergarter og vulkanitter som ble avleiret på dypet av Iapetushavet. Særlig bemerkelsesverdig er grønnstein- og grønnskiferforekomstene ved Karmøy/Hardangerfjordområdet, Bergensfeltet, Sunnfjord og Trøndelag, som antas å ha sin opprinnelse ved undersjøisk vulkanisme i dette før-kaledonske havet. I Nord-Norge er det også mektige lag av marmor og glimmerskifer, hvor marmor danner grunnlaget for de mange grottene i Nordland.

Øst på Finnmarkshalvøya finnes det bergarter som ble deformert under en mindre fjellkjededannelse som gikk forut for kaledonidene. Den fjellkjeden heter Timanidene og strekker seg østover inn langs Kolahalvøyens nordkyst og videre mot Uralfjellene.

I begynnelsen av devon hadde de høye kaledonske fjellene liten beskyttelse av vegetasjon, og nedbrytingen gikk hurtig. Steinmateriale, grus, sand og slam ble avsatt på elvesletter og i innsjøer mellom fjellene. Fjellene på den tiden kunne trolig måle seg med dagens Himalayafjellkjede.

Disse sedimentene som nå fremtrer som breksje, konglomerat, sandstein og siltstein, har sin hovedutbredelse i devonfeltene på Vestlandet der de bygger opp store fjellpartier (blant annet Hornelen-området, Håsteinen, Kvamshesten og Lihesten) og en stripe langs ytre Nordmøre mot ytre Trondheimsfjorden.

Devonavsetningene markerer slutten på fjellkjededannelsen, og kollaps av fjellkjeden med sine høye fjell og dype røtter. Fjellkjeden falt sammen og ble dratt ut mens skyvedekkene skled tilbake. Store ekstensjonsforkastninger og skjærsoner skar seg gjennom jordskorpen og bidro til at denne gikk tilbake mot mer normal tykkelse. Samtidig med at Den kaledonske fjellkjeden ble brutt opp internt av slike skjærsoner og forkastninger, så ble den på overflaten tært ned av vær og vind. På denne måten ble det meste av fjellkjedens fjell og dype røtter fjernet i løpet av devon og karbon.

Sedimentære bergarter av devonsk alder finnes også enkelte steder på sokkelen og i Nordsjøriften, men utbredelsen der er usikker.

Oslofeltet definerer en kontinental rift (Osloriften) som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord og er sunket inn i forhold til grunnfjellet på begge sider. Innenfor det innsunkne riftområdet er det bevart tykke avleiringer fra senprekambrium, kambrium, ordovicium og silur, samt en rest av rødbrun permisk sandstein i Brumunddal (Brumunddalsandsteinen). Med unntak av Brumunddalsandsteinen er de foldet og skjøvet under den kaledonske fjellkjededannelsen, men har stedvis bevart rikelig med fossiler. Ved slutten av karbon trengte havet atter en gang inn over landet. De eldste senkarbonske og permiske sedimentene som ble avleiret her inneholder fossiler av fisker og nåletrær. Den yngre Brumunddalsandsteinen forteller imidlertid om et tørt og ørkenaktig klima i permtiden, noe som forøvrig gjelder store deler av nord-Europa.

Over de sedimentære lagene følger permiske lavastrømmer, særlig av basalt og rombeporfyr i tykkelse som til sammen kommer opp i flere kilometer. Smeltemasser størknet også under overflaten til dypbergarter (gabbro, larvikitt, nordmarkitt, drammensgranitt, lardalitt og nefelinsyenitt-pegmatitt) som i dag dekker omkring 60 prosent av arealet i Oslofeltet.

Gjennom samspillet mellom smeltemassene som trengte frem i dypet og de vulkanske prosessene på jordoverflaten ble det dannet store, runde «propper» i jordskorpen. Proppene sank inn – trolig under enorme vulkanske utbrudd – og finnes nå som mange ringformete eller runde kalderastrukturer i Oslofeltet, for eksempel Bærumskalderaen.

Av mesozoiske avsetninger på land og i fjordene er de fra jura-krittområdet på Andøya best kjent. I dette lille feltet, bare to km bredt og åtte km langt, er det bevart en cirka 1000 meter tykk lagpakke av sand- og leirstein med kullag. I tillegg til planterester og små marine fossiler har Andøyfeltet gitt et nesten komplett skjelett av en stor fiskeøgle.

Lag fra jura kan tidligere ha dekket kystområdene også lengre sør i landet. Dette fremgår av funn av bergarter fra jura i et lite, nedforkastet felt i Beitstadfjorden i Nord-Trøndelag og langs en forkastning i gneisunderlaget under Vatlastraumen ved Bjorøy ved Bergen. Det finnes også seismisk avbildning av det som ser ut som mesozoiske sedimentære bergarter i Karmsundet nær Haugesund.

Inn i krittperioden steg havnivået globalt og mer av landet ble dekket av hav. Akkurat hvor mye vet vi ikke, men nok til at transport av sand ut i Nordsjøen med elver fra fastlandet stoppet opp. Ved Bjorøy ved Bergen finner vi bevis for adskillig hundre meters begraving under sedimenter avsatt i dette kritthavet. Disse sedimentene har blitt fjernet da landet hevet seg, hovedsakelig i neogen tid.

I løpet av Jordens mellomalder ble landets berggrunn slitt ned, og i tidlig tertiær var landskapet tilnærmet flatt med brede daler og avrundede høydepartier. I neogen og tidlig kvartær hevet den norske landmassen seg opptil et par tusen meter, og dette fikk avgjørende betydning for den videre utvikling av landformene. Hevningen av fastlandet var størst i vest. Erosjonen fikk best tak her, og vannskillet flyttet seg nærmere kysten. Elver som tidligere hadde rent sørøstover, fikk nye løp slik at vannet nå ble ført i motsatt retning (se agnordaler). Den gamle landoverflaten ble bevart stedvis som flate fjelltopper og fjellvidder mellom dypt nedskårne daler.

Størstedelen av det morene- og breelvmaterialet som danner dagens terrengformer, ble avsatt under siste istid og spesielt under det siste brefremstøtet for omkring 20 000 år siden og tiden like etterpå. Bunnmorenen består av materiale av alle kornstørrelser, fra fint steinmel til store blokker og dekker den faste berggrunnen nesten over alt.

En rask klimaforbedring for rundt 10 000 år siden førte til at innlandsisen smeltet raskt, og det ble dannet strie breelver som eroderte i morenematerialet under og foran isen. Breelvene fikk av den grunn stor løsmaterialføring (breelvmateriale eller glasifluvialt materiale) som ble skyllet ut foran breen. Breelver som har erodert i morenemateriale, har som oftest et flettet løp på grunn av stor materialføring kombinert med sterkt skiftende vannføring. I de områdene hvor innlandsisen smeltet ned, ble store deler av breelvmaterialet avsatt i tunneler som elvene smeltet ut under isen. Avsetningene stod igjen som høye og smale rygger i terrenget (eskere).

Under pauser i avsmeltningen eller kortvarige perioder med klimaforverring ble brefronten liggende lenge på samme sted. I perioder med midlertidige fremstøt samlet det seg store masser av sand og grus langs randen av innlandsisen. Disse israndavleiringene tegner seg nå som en rekke av rygger og moer.

Finsand eller siltavleiringer fra de bredemte sjøene utgjør et karakteristisk trekk i flere av de store østnorske dalførene.

Overalt hvor breene har dekket landskapet, finner man store steinblokker som isen plukket løs fra berget og fraktet et kortere eller lengre stykke. Topper og vidder er også gjerne dekket av store blokker som er sprengt ut av berggrunnen ved frysing og tining (frostsprengning); blokkmark. Nedre grense for blokkmarken synker fra nærmere to tusen meters høyde i sentrale og østlige fjellstrøk til bare noen få hundre meters høyde ved havet lengst i vest.

I høyereliggende strøk av landet sees gjerne morenerygger som representerer avsetninger fra nåtidens breer, og langs bratte fjellsider opptrer urer dannet ved at steinblokker løsner fra skrentene ved frostsprengning. Under skar i bratte fjellsider kan det skylles ut blokker og grus som samler seg som forholdsvis steile vifter. Materialtilførselen til slike «alluviale vifter» skjer ofte under kraftige regnskyll hvor blokkstrømmer ødelegger alt på sin vei.

Landet var presset ned under tyngden av ismassene, og da isen smeltet og brefronten gikk tilbake, trengte havet inn over lavlandet. Løsmateriale, særlig finkornet breelvmateriale, ble avsatt i sjøen. Jo finere materialet var, jo lenger ut ble det fraktet. Da landet så hevet seg etter istiden, kom mye av dette atter på tørt land som sand- og leirgrunn, avsatt særlig i områdene rundt Oslofjorden, men også et stykke opp i flere av de største dalførene. Disse såkalte marine avsetningene finner vi helt opp til det høyeste nivå havet har nådd, den marine grense (opptil 200–220 meter over havet). Leirmassene ble utsatt for betydelig erosjon da landet hevet seg etter istiden og er ofte dypt nedskåret med mange furer og render, for det meste med et V-formet tverrprofil med smal bunn og bratte sider (ravinelandskap).

Torvmyrene representerer noen av de yngste løsmassene over den faste berggrunnen. Slike avleiringer er særlig tykke og vidstrakte på strandflaten langs vestre deler av landet. Noen steder er myrene gjengrodde innsjøer, og mellomstadier i utviklingen fra vann til myr sees ofte. På Andøya i Vesterålen finnes det største sammenhengende myrområdet i Nord-Europa.

Under den raske nedsmeltningen av ismassene ved slutten av siste istid ble det skyllet ut store masser av sedimenter på kontinentsokkelen og skråningen utenfor. Noen steder hopet de seg opp så tykt og raskt at de ble ustabile. Dette var særlig tilfelle med avleiringene på kontinentskråningen, der de kunne rause utover som gigantiske undersjøiske skred, for eksempel Storeggaskredet for 8200 år siden. Skredet grov ut en grop der Ormen Lange-feltet er i dag, og førte til en katastrofal flombølge (tsunami) som skyllet inn over kysten.

I Sør-Norge har man fjellpartier over cirka 1000 meter over havet som en bred akse sør–nord mellom Setesdals-/Ryfylkeheiene og fjellstrøkene i de indre deler av Sunnmøre; lenger nord har aksen en sørvest–nordøstlig retning. Fjellområdene består dels av store, sammenhengende og relativt lite kuperte vidder som til dels kan være rester etter en tertiær landflate (se paleisk overflate), og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller der landformene er et resultat av erosjon etter landhevningen.

De høyeste fjellene finnes i det sentrale området, først og fremst i Jotunheimen, der harde, prekambriske overskjøvne dypbergarter (gjerne gabbro) har holdt stand mot erosjonen. De alpine formene skyldes botnbreer, som har skåret seg dypt inn i fjellmassivet og etterlatt egger og tinder mellom botnbreene. Der hvor harde kaledonske skyvedekker ligger oppå lett eroderbar fyllitt, er det blitt dannet platåer eller høyder av restfjell med bratte kanter. I Sør-Norge har man flere eksempler på slike høye fjellområder med en markert brattkant over skyvegrensen, for eksempel Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og flere av Hemsedalsfjellene (Skogshorn, Reineskarvet med flere).

Berggrunnen over store deler av det nordlige Østlandet utgjøres av kvartsitt, «sparagmitt», deriblant Hedmarkgruppen. De hardeste partiene med kvartsitt og kvartsskifer danner høye fjellpartier som Rondane. På Østlandet er dalene dype og lange. De følger formodentlig før-kvartære forsenkninger eller svakhetssoner i terrenget, som senere er blitt videre utformet av breer. De har derved fått U-formet tverrprofil. Et karakteristisk trekk ved flere breutformede daler er de såkalte hengende sidedalene, som ligger på et høyere nivå enn hoveddalen (for eksempel Hemsedal i forhold til Hallingdal). Stort sett blir dalene mer åpne jo lenger ned de når, og høydene mellom dem blir lavere og ligger under skoggrensen. I sørøst går dalene til slutt over i mer slettelignende landskap som for eksempel Solør, Romerike og Ringerike. Vest for Oslofjorden går de utpregede dalene stedvis helt til kysten.

Bergartstype, struktur og oppsprekningen av berggrunnen har vært bestemmende for dalenes retning og form. Et eksempel på dette er Gudbrandsdalens trange løp gjennom den harde, lyse kvartsittskiferen og «Rostenkonglomeratet» nord for Otta i motsetning til det åpne dalføret gjennom den mørke og bløtere sandsteinen («sparagmitt») sønnenfor. Hallingdalens knekk ved Gol skyldes formodentlig at de omdannede sedimentære og vulkanske bergartene som fortsetter fra Telemark, har annen strøkretning enn gneisen ovenfor. Den relativt bløte berggrunnen av skifer og kalk mellom Mjøsa og Skiensfjorden har virket til å jevne ut landskapet, men lavlandet i disse bygdene er likevel sterkt oppstykket av skogkledde åser som består av Oslofeltets harde dypbergarter. Grunnfjellets kvartsittmassiver danner isolerte høyfjell, som Gausta, Blefjell og Norefjell i det sørøstlige Norge.

Løsmassene i dalene er vanligvis morene- og elveavsetninger. Morenematerialet danner gjerne et bedre jordsmonn enn den utvaskede elvegrusen i dalbunnen og blir derfor i større grad dyrket. Dette er grunnen til at bosetningen i østlandsdalene for det meste ligger oppe i liene og ikke i dalbunnen. I liene i øvre deler av Østerdalen og Gudbrandsdalen finner man sand fra slutten av istiden, avsatt i bredemte sjøer eller langs vannløp under isen. Mange steder har breene gravd sterkt i dybden og formet innsjøbassenger, ofte demt opp av mektige morene- eller deltaavsetninger (sand og grus) fra siste del av istiden (for eksempel Mjøsa, Øyeren, Randsfjorden, Tyrifjorden, Sperillen, Norsjø). Sand og grus avsatt foran isbreen under tilbaketrekningen utgjør et særlig landskapselement i de sørligste delene av Østlandet. Det finnes flere «trinn» av slike, og særlig kjent er Raet som går et stykke innenfor kysten på begge sider av Oslofjorden fra Moss og Horten, henholdsvis mot sørøst og sørvest. Lenger nord, for eksempel ved Gardermoen og Hauerseter, bygde breelvene ut svære brefrontdelta av sand og grus til et nivå som lå litt over havnivået den gang.

Vannskillets beliggenhet og landblokkens slake fall mot sørøst er bakgrunnen for de lange elvene og vassdragenes store nedslagsfelt på Østlandet. Størstedelen av landsdelen har avløp til Oslofjorden, hovedsakelig gjennom Glomma og Drammenselva, hvor nedslagsfeltet utgjør i alt tre fjerdedeler av østlandsfylkenes areal (med unntak av Vestfold og Telemark). På søndre del av Østlandet har man to hovedvassdrag, Skiensvassdraget og Numedalslågen, med utløp ved henholdsvis Porsgrunn og Larvik, begge med utspring på Hardangervidda.

Berggrunnen på Sørlandet hører i sin helhet til grunnfjellet. Strøkretningen nord–sør er bestemmende for retningen av hoveddalene i fylket, i de østre delene sterkt modifisert av forkastninger i grunnfjellet sørvest–nordøst parallelt med kysten. Landskapet hever seg langsomt nordover og når i Agder godt over 1400 meter over havet. Den lave, flate kystbremmen på Lista er avsatt under istiden og utgjør et særegent element i landskapet.

Her følger mange av dalene og fjordene sprekkesoner, forkastninger og lagdeling i berggrunnen. Unntaket er Sognefjorden, som bare lokalt er påvirket av slike strukturer. Retningen på mange av fjordene er gjerne enten parallell med kystlinjen (nord–sør sør for Stad og nordøst–sørvest nord for Stad) eller vinkelrett på denne retningen. Dette er særlig fremtredende i gneisstrøket fra og med Nordhordland til og med Nord-Trøndelag. Fjordenes retning er sterkt påvirket av strøkretningen og berggrunnens hardhet, jamfør for eksempel Boknafjordens åpne, ytre del og dens rettlinjede armer mot nord og øst.

Dalene og fjordene i vest har i meget større grad enn dalene i øst vært utsatt for elveerosjon før istidene, og dermed ble forholdene lagt til rette for en meget sterkere iserosjon, slik at fjellvidda er mer eller mindre forsvunnet. Bare restene står igjen som toppnivået av fjell og fjellmassiver. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av de bre-eroderte, U-formede dalene. De har sine største dyp langt innenfor munningen, der de i mange tilfeller har en undersjøisk bergterskel. En rekke hengende daler munner ut høyt over fjordsiden.

Vestlandet har betydelige vannkraftressurser som følge av topografi og nedbørsforhold. De brede, nedre delene av dalene har mange steder vært helt oppfylt av elveavsetninger. Etter som isen smeltet, vannføringen i elvene ble mindre og landet hevet seg igjen, har elvene gravd nye, smalere leier i de postglasiale avsetningene og dannet terrasser i disse. Terrassene er grunnlag for jordbruk og bosetning. Av spesiell betydning for jordbruk og bosetning er istidsavsetningene på Jæren. De danner en cirka 60 kilometer lang og 10–15 kilometer bred slette.

Her følger dalene stort sett retningen av kaledonske og postkaledonske (devonske) folder og forkastninger (sørvest–nordøst). De bløte bergartene i undergrunnen er sterkt nedtæret, særlig rundt Trondheimsfjorden, og her har man større, sammenhengende områder av lavland. Disse områdene er i vesentlig grad dekket av marine leiravsetninger.

I Nordland og Troms går de fleste store daler parallelt med kystlinjen. Topografien er i det hele sterkt preget av den kaledonske folding med veksling mellom motstandsdyktige dypbergarter og gneismassiv i bratte høye tinder og mer nedskårne skiferbergarter, noe som har ført til det sterkt oppskårne landskapet med daler, fjorder, sund og øyer. Først på Finnmarksvidda kommer det prekambriske underlaget igjen frem i dagen som et peneplan under de kaledonsk overskjøvne bergartene. I nord reiser de overskjøvne yngre, lagdelte bergartene seg med en tinderekke, gaissene, over peneplanet. Dette når helt ut til Finnmarkskysten som et platå, om lag 300 meter over havet, og ender i stup, næringer, ned mot havet. Grunnfjellet finnes ellers i isolerte områder lenger sør, for eksempel i de aller innerste strøkene av Troms og innenfor Narvik, men det er her hevet i betydelig høyde under den tertiære og senere landhevning. Ved Narvik har det senere blitt utsatt for kraftig erosjon, slik at det nå utgjør et temmelig vilt landskap.

Strandflaten er fremtredende mellom Karmøy og Vesterålen og danner en hylle mellom omtrent 50 meter under og 50 meter over havflaten. Der hvor strandflaten ligger under havflaten, har vi et grunt farvann, med mange båer og skjær. Ligger den over havflaten, danner den flatt lavland langs kysten. Øyer som Vigra, Smøla, Frøya, Vega og Andøya tilhører helt eller i vesentlig grad strandflaten. I de fleste tilfeller danner strandflaten bare en mer eller mindre bred brem rundt øyene og langs fastlandskysten. Bosetningen i disse kyststrøkene er i dominerende grad knyttet til strandflaten. Utenfor strandflaten strekker kontinentalsokkelen seg ut til Egga, som ligger i en avstand av 40 kilometer fra land utenfor Vesterålen og 200 kilometer utenfor Helgeland og Møre. Strandflaten ble i hovedsak dannet i kvartær av en kombinasjon av frostsprengning, bølgeaktivitet, iserosjon og små botnbreer langs kysten.