Nordsjøen

I sør grenser Nordsjøen mot Atlanterhavet gjennom stredet ved Dover. Nordsjøen står også i forbindelse med Atlanterhavet gjennom sundene mellom Skottland, Orknøyene og Shetlandsøyene. I nord trekker man grensen mot Norskehavet langs den 61. breddesirkel fra 0° 53ʹ vestlig lengdegrad til norskekysten, og i øst danner linjen Lindesnes–Hanstholm på Jylland grensen mot Skagerrak.

Arealet er 575 000 kvadratkilometer, og det midlere dypet er 94 m, noe som gir et volum på 54 000 kubikkilometer. Den dypeste delen av Nordsjøen er cirka 400 meter (i Norskerenna). I den sentrale delen er det flere grunne banker, blant annet Doggerbank på 13–16 meter, som var land for 8000 år siden. Lengst i nord ligger Vikingbanken vest for Bergen.

Temperaturforholdene varierer svært med lokalitet og årstid. Saltholdigheten er størst i vest, der atlanterhavsvann trenger inn, og her kan den være over 35 promille. I østlige deler er saltholdigheten under 34 promille, og lokalt og tidvis enda et par promille lavere.

Med det permanente strømsystemet transporteres det relativt saltfattig vann nordover ut av Nordsjøen med Den norske kyststrømmen. Jyllandstrømmen går nordøstover utenfor nordvestkysten av Jylland og inn i Skagerrak. Inn i Nordsjøen strømmer atlanterhavsvann nordfra, dels i vest og dels som en strøm langs vestskråningen av Norskerenna. I den sentrale delen av Nordsjøen er strømmene svake og varierer med vinden.

For øvrig er de periodiske tidevannsstrømmene sterkt fremtredende, særlig i den sørlige og vestlige delen (opptil 1–2 meter per sekund). Tidevannet er svært sammensatt og danner et komplisert mønster. Mens tidevannet langs den norske sørkysten er ubetydelig, kan det i den sørlige delen av Nordsjøen bli en forskjell på flo og fjære på 4–7 meter. I tillegg til dette kan man ved uheldige kombinasjoner av vind (storm fra nordvest) og tidevann få ødeleggende stormflo.

Mange vannrike elver munner ut i Nordsjøen. Rhinen og Maas utgjør de største med 2900 kubikkmeter per sekund, Elbe 856, Weser 358, Humber 250, Tay 170 og Sira 130 kubikkmeter per sekund følger etter på lista.

Nordsjøen er utsatt for mye forurensing, både fra elvene og fra virksomheten til havs (oljeboring, skipstrafikk).

I geologisk forstand er Nordsjøen en kontinental rift som kalles Nordsjøriften. Den er en del av den Europeiske kontinentalskorpen som har sunket inn og blitt fortynnet ved øst-vest strekning. Riftdannelsen skjedde i hovedsak i de to tidsrommet perm–jura, for 300–145 millioner år siden. I detalj hadde vi to perioder eller faser med rifting, den første i perm-tidlig trias og den andre i slutten av juratiden. Selve jordskorpen under Nordsjøen er ikke godt kjent, men ut fra geologien på norsk og britisk side samt en rekke dype brønner fra petroleumsletingen i Nordsjøen vet vi at den består av både prekambrisk grunnfjell og bergarter dannet under Den kaledonske fjellkjededannelsen.

Over grunnfjellsbergartene finner vi en opptil 10–12 kilometer tykk pakke med avsetningsbergarter som spenner i alder fra devon til nåtid. Nordsjøriftens avsetninger starter i hovedsak i permtiden, og vi deler disse avsetningene inn i de som ble dannet under riftdannelsen (synrift-avsetninger) og de som ble avsatt etter at riftingen opphørte (postrift-avsetninger). Synriftpakkene (det er to, fra de to riftfasene) er svært variable i tykkelse og styrt av normalforkastninger med opp til flere kilometers vertikalsbevegelse. De er dominert av sand og skifer, med permisk saltlag i sør. Postriftpakkene er jevnere og øker i tykkelse mot midten av Nordsjøbassenget. Den mektigste postriftpakken starter i Krittperioden. Den er dominert av impermeable leirstein og slamstein, men har også lag av sandstein og kalkstein, med krittlag i den sørlige Nordsjøen. Postriftlagene ble avsatt da skorpen under Nordsjøen sank inn som følge av avkjøling etter riftingen. Både synrift og tidlige postriftlag er viktige som henholdsvis hydrokarbonreservoarer og takbergarter. Høyere i lagrekken injiseres og lagres nå klimagassen karbondioksid (CO₂) i sandlag i Sleipnerområdet.

Mot nord fortsetter Nordsjøriftens avsetninger og strukturer langs Mørekysten der de blir en del av den Nord-Atlantiske kontinentalsokkelen. Mot sør henger Nordsjøriften sammen med riftsystemet i Sørlige Nordsjøen (mot Nederland), en riftarm som strekker seg mot Skotland (Moray Firth) og en arm som forbinder den med Osloriften. Disse riftene er igjen en del av et globalt riftsystem som ble til da superkontinentet Gondwana delte seg opp i dagens kontinenter, med dannelse av blant annet Atlanterhavet.

Ved slutten av siste istid fantes et sammenhengende landområde (Doggerland) mellom Danmark, Tyskland og England. Havet sto for 20 000 år siden 120 meter lavere enn i dag, fordi så mye vann var bundet som is i isbreene. Mot Norge grenset dette flate slettelandet nesten mot den 100 kilometer brede havarmen i Norskerenna. Nordsjølandet ble benyttet av jegergrupper under istiden og like etter, og det er funnet en mengde bein og tenner av mammut og andre dyr. Etter hvert som breene smeltet bort, steg havnivået, og hele området ble oversvømmet. Nord-Amerika var særlig viktig for havstigningen fordi brekappene der var så mye større enn den over Skandinavia.

Nordsjøen er oppdelt i økonomiske soner etter midtlinjeprinsippet. Denne oppdelingen har betydning både for petroleumsvirksomheten i Nordsjøen og for fiskeriene.

I Nordsjøen drives det fiske på en rekke fiskesorter (torsk, hyse, sild, makrell, flyndre og andre). Det er et av de mest beferdede havene, med noen av verdens viktigste havner ved sine kyster.

Nordsjøen er inndelt i maritime soner, fastsatt av de enkelte kyststatene i samsvar med havretten. De økonomiske sonene, og kontinentalsokkelen til kyststatene, er hovedsakelig avgrenset etter midtlinjeprinsippet, som først ble fastlagt i Genèvekonvensjonen om kontinentalsokkelen fra 1958, og som også er en del av havretten. Alle kyststatene har tiltrådt og er parter i FNs havrettskonvensjon av 1982.

Norge ratifiserte opprinnelig ikke denne 1958-konvensjonen, ettersom den setter grensen ved en dybde på 200 meter eller så langt ut som det den gang var teknisk mulig å utnytte naturforekomstene, det såkalte utnyttelseskriteriet. Under et slikt lovregime i havretten ville den norske delen av kontinentalsokkelen i Nordsjøen bare strekke seg ut til Norskerenna, som på ethvert punkt er dypere enn 200 meter. FNs havrettstraktat av 1982 endret definisjonen av kontinentalsokkel ettersom den omfatter « ...den naturlige forlengelse av dens landterritorium til ytterkanten av kontinentalmarginen, eller ut til en avstand av 200 nautiske mil fra grunnlinjene».

Avgrensingen av kontinentalsokkelen til Norge ble fastlagt i avtaler med Storbritannia og Danmark i 1965. Vest-Tyskland, som i henhold til midtlinjeprinsippet bare ville få et lite område, brakte, sammen med Danmark og Nederland, saken inn for den internasjonale domstolen i Haag. Her fikk Vest-Tyskland medhold, og den endelige grensen mellom disse landene ble avtalt og ratifisert i 1970.

• Les mer om forhandlingene om Norges kontinentalsokkel og petroleumsvirksomheten i Nordsjøen.

Tidligere ble det brukt forskjellige navn om Nordsjøen, ofte slik at enkelte deler ble fremhevet, for eksempel Englands hav, Jyllands hav, Nordsjø og Vesterhav. Etter mønster av det tyske navnet Nordsee er Nordsjøen blitt det alminnelige navnet.

• Petroleumsvirksomhet i Nordsjøen
• Norsk oljehistorie
• Norges geografi
• delelinje