Mata Hari

Mata Hari het egentlig Margaretha Zelle. Hun var eldste datter i en borgerlig familie i Leeuwarden, faren eide en relativt vellykket hatteforretning, og unge Margaretha fikk privattimer i engelsk, fransk og tysk. Da Margaretha var 13 år gammel, gikk imidlertid faren konkurs, og han forlot deretter familien. Mora døde to år etterpå av tuberkulose, muligens preget av de harde kåra de levde i, og resten av ungdomstida bodde Margaretha hos slektninger. Ei tid gikk hun på barnehagelærerskole i Leiden, men hun ble kastet ut derfra etter at rektor hadde utnyttet henne seksuelt.

18 år gammel giftet hun seg med kaptein Rudolf MacLeod (1856–1928), og i 1897 flyttet de til Malang på Øst-Java, i det som den gang var Nederlandsk India, i dag Indonesia. Ekteskapet var ulykkelig, ingen av dem hadde økonomisk sans, og ektemannen var alkoholiker, voldelig og utro.

En stor tragedie var det da sønnen deres døde, høyst sannsynlig av medfødt syfilis. Ektemannen Rudolph hadde syfilis før han traff Margaretha, og har sannsynligvis smittet kona, som i sin tur smittet de to barna. Datteren var også alvorlig syk på samme tid, men kom seg etter hvert. I 1902 kom ekteparet hjem og tok ut separasjon. Margaretha fikk i første omgang foreldreretten til datteren, men Rudolph klarte etter hvert å få manipulert den til seg.

Margaretha flyttet til Paris i 1903. Ei stund arbeidet hun på et sirkus, der hun utførte triks fra hesteryggen, og det var direktøren for dette sirkuset som foreslo at hun skulle satse på dans. Dette var i en periode der «orientalsk» kultur var på moten, eller iallfall europeernes fordommer om asiatiske kulturer. Margaretha utnyttet denne appetitten for «eksotiske» kulturer ved å ta elementer fra javanesisk dans, som hun hadde et overflatisk bekjentskap til fra tida på Java. Hun blandet dette sammen med noen fordommer om hinduisme og en god porsjon seksualitet: Forestillingene hennes besto blant annet i at hun fjernet lag for lag med klær, fram til hun bare var iført en utsmykket metall-BH og ei hudfarget kroppsstrømpe, for å gi inntrykk av at hun var nesten naken.

Selv om Margaretha var av 100 prosent nederlandsk avstamning, påberopte hun seg å være javaneser, og hun understøttet dette ved å ta et nytt artistnavn: Mata Hari, som betyr «dagens øye» på malayisk og er et begrep for Sola. Hun debuterte med sitt mest kjente nummer i 1905 på Musée Guimet i Paris, og oppnådde stor suksess. Samtidig var hun også kurtisane, og hadde mange elskere, deriblant grunnleggeren av museet, industrimannen Émile Étienne Guimet (1836–1918).

I 1914 brøt første verdenskrig ut, og Tyskland invaderte Belgia og Frankrike. Mata Hari holdt på dette tidspunktet til i Berlin, men etter krigsutbruddet merket hun at stemningen i byen ble hardere mot utlendinger som henne, og etter hvert kom hun seg hjem til Nederland. Før hun kom seg fra Berlin, fikk hun imidlertid konfiskert en del eiendeler, deriblant pelser og smykker, noe hun aldri glemte.

Da den tyske konsulen i Nederland senere kom til henne og tilbød henne 20 000 francs for at hun skulle spionere for Tyskland, så hun på disse pengene som en form for godtgjørelse for eiendelene landet hadde stjålet fra henne. Ingenting tyder på at hun ga tyskerne noen informasjon av interesse, men hun mottok pengene. Selv om hun ikke utførte noe reelt arbeid som spion, gjorde dette henne mistenkelig for britisk og fransk etterretning, noe som ble vanskelig for henne da hun senere flyttet tilbake til Paris.

I 1916 forelsket Mata Hari seg i den russiske kapteinen Vadim Maslov, som var tilknyttet et russisk ekspedisjonskorps som kjempet på vestfronten. Han ble såret, og lå på et felthospital som statsborgere fra nøytrale land ikke hadde tilgang til, da det lå for nær fronten. Den franske etterretningssjefen George Ladoux tilbød henne tilgang mot at hun skulle spionere for Frankrike i krigen, noe hun godtok.

I 1916 reiste hun til Madrid for å treffe den tyske majoren Arnold Kalle, og få informasjon ut av ham. I januar 1917 sendte imidlertid major Kalle meldinger til Berlin der han omtalte henne som tysk spion. Disse meldingene ble fanget opp av fransk etterretning, og kom til å bli brukt for å bevise at hun var tysk spion. Meldingene ble imidlertid sendt i en foreldet kode major Kalle hadde all grunn til å tro franskmennene var i stand til å tyde, noe som tyder på at han brukte Mata Hari som en distraksjon til fordel for reelle tyske spioner.

Den 13. februar 1917 ble Mata Hari arrestert for spionasje, og rettssaka gikk 24. juli samme år. Med unntak av de nevnte meldingene fra major Kalle, hadde ikke franskmennene noen håndfaste bevis, så det at hun hadde et svært aktivt seksualliv ble brukt mot henne som bevis på at hun var umoralsk. Mata Hari ble dømt til døden, og henrettet 15. oktober 1917.

Det er ingen håndfaste bevis for at Mata Hari var en reell spion, og enda mindre for at hun hadde noe talent for spionasje. Alt tyder på at hun var en nyttig syndebukk i en periode der Frankrike slet med store tap langs fronten, samt med mytterier blant soldatene. Mata Hari hadde dessuten fått et rykte som ei femme fatale, noe som i stor grad er ufortjent: Hun hadde rett nok en stor appetitt på menn, men ingenting tyder på at hun var noen fare for noen av dem. At hun delvis ble dømt til døden på bakgrunn av sitt seksuelle liv, gjør at man kan vurdere henrettelsen av henne som et kvinnedrap. Det er nærmest umulig å tenke seg at en mannlig spion ville blitt dømt på denne måten.

Mata Hari har i ettertid blitt gjenstand for en viss kult-dyrkelse. Flere filmer har blitt laget basert på hennes liv, deriblant Mata Hari fra 1931 med Greta Garbo i hovedrollen.

• første verdenskrig
• spionasje

• Craig, Mary Winchester (2017): A Tangled Web: Mata Hari: Dancer, Courtesan, Spy.
• Shipman, Pat (2007): Femme Fatale: Love, Lies, and the Unknown Life of Mata Hari.