Liland-saken

Om formiddagen 24. desember 1969 ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet drept i Larsens bopel i Fredrikstad. Huset ble kalt for «Lille Helvete» på grunn av sin tette kobling mot rusmiljøet. Begge ble funnet med store skader i hodet.

Per Kristian Liland ble pågrepet like ved åstedet bare om lag en time etter funnet av de døde. To andre ble også pågrepet, men løslatt kort tid etter. Liland ble varetektsfengslet tre dager senere.

Saken ble behandlet av Eidsivating lagmannsrett, og her ble Liland 3. juli 1970 dømt til fengsel på livstid og sikring i 10 år. Han ble dømt for drap på Larsen under «særdeles skjerpende omstendigheter» og «for at lette eller skjule en anden forbrytelse eller unddrage sig straffen for saadan» ved drap på Johansen.

Det ble under bevisførselen gitt mye oppmerksomhet til tidspunktet for drapene. Undersøkelser som ble gjort i dagene etter at kroppene ble funnet hadde konkludert med at de måtte ha blitt drept enten 23. eller 24. desember. Det var ikke mulig å knytte Liland til åstedet i dette tidsrommet. Derimot kunne det bevises at han hadde vært på åstedet 22. desember. Retten la i sin dom til grunn rapport fra rettsmedisinske sakkyndige som sa at forbrytelsene kunne ha skjedd 22. desember, ved at ofrene hadde vært «i live en tid» med de påførte skadene. Dette har senere blitt gjenstand for nye vurderinger.

Liland anket både saksbehandlingen og straffeutmålingen. Anken ble forkastet av Høyesterett 28. november 1970. 27. desember 1971 begjærte Liland saken gjenopptatt. Begjæringen ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett 7. mai 1975. En anke av denne beslutningen ble forkastet 5. mars 1976.

22. juni 1983 ble Liland overført til sikring. Dagen etter at den ti år lange sikringen utløp, 23. juni 1993, begjærte han på ny saken gjenopptatt. 29. april 1994 ble begjæringen tatt til følge.

Det svensk-norske ekteparet Sten og Vibeke Ekroth hadde siden 1970 samlet opplysninger med sikte på å få Liland frifunnet. Etter hvert engasjerte journalisten Tore Sandberg seg i saken. I 1992 utgav han boken Øksedrapene i Lille Helvete. Nye rettsmedisinske bevis og vitneforklaringer viste at drapene måtte ha skjedd 23. eller 24. desember 1969, et tidsrom Liland hadde alibi for. Til tross for motstand fra påtalemyndigheten ble saken gjenopptatt.

I 1994 ble Liland frifunnet av Eidsivating lagmannsrett, som i 1995 tilkjente ham 3,47 millioner kroner i erstatning og 10 millioner kroner i oppreisning. Påtalemyndigheten fikk sterk kritikk for sin behandling av gjenopptagelsessaken, og Lilands forsvarere kalte saken det største justismord som ble begått i dette århundret.

13. juli 1995 ble det som en Norsk Offentlig Utredning (NOU 1996:15) nedsatt et utvalg for granskning av Liland-saken. 1. juli 1996 avga de sin innstilling til det daværende Justis- og politidepartementet. Utvalget oppfordret til en styrking av den enkeltes rettsvern, hvor de blant annet drøftet om private etterforskere skulle få dekket sin utgifter ved arbeid med gjenopptakelse. Utvalget ga også sin tilslutning til en allerede igangsatt prøveordning med lydopptak av rettssaker.

Liland-saken var medvirkende til at de svært strenge reglene om gjenopptakelse av straffesaker ble tatt opp til revurdering og opprettelse av gjenopptakelseskommisjonen.

• gjenopptakelseskommisjonen
• Tore Sandberg