Kristoffer Nilsen Svartbækken

Svartbækken ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer selv dømt en rekke ganger for tyveri og lignende forbrytelser. Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet (anstalt for straffarbeid) i Trondheim. Da han til slutt ble satt fri vinteren 1874, 69 år gammel, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffanstalter.

Etter dette livnærte Kristoffer Svartbækken seg av fattigstøtte, men han levde også som omreisende kremmer i elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur. I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Svartbækken skyss videre til Husum. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Svartbækken reiste et kort stykke videre.

Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks. Dælin døde av store hodeskader. Svartbækken tok det meste av hans løsøre – også klær – og forlot åstedet. Dælin ble imidlertid funnet dagen etter, og Svartbækken ble anholdt i løpet av kort tid. Han var da fremdeles blodig og hadde flere av Dælins eiendeler på seg.

Svartbækken ble satt i arrest i Hamar distriktsfengsel, fremstilt for retten og dømt til døden for mord og røveri i august 1875. Han anket dommen til Høyesterett, som stadfestet den tidligere avgjørelsen, til tross for at han nektet og holdt fast ved sin uskyld gjennom hele prosessen.

Svartbækken ble halshugd på Ekrumstormyra i Løten, like ved drapsstedet. Henrettelsen fant sted 25. februar 1876, og var den siste offentlige henrettelse i Norge og den siste overhodet etter en forbrytelse begått i fredstid.

Det er henrettelsen som er årsaken til Svartbækkens berømmelse. Men et forsterkende element ble utvilsomt Henrik Sørensens maleri «Svartbækken» (1909). Det er åpenbart uten ytre portrettlikhet med Svartbækken, men Sørensen gjør drapsmannens mørke skikkelse til et mettet og tungt symbol. Bildet skapte sterk diskusjon i sin samtid, men regnes nå som ett av kunstnerens mest sentrale verk.

• dødsstraff
• dødsstraff i Norge
• fengselsstraffens historie
• halshugging
• norsk historie fra 1815 til 1905

• Almaas, Torger: Svartbækken (tegneseriehefte), Hamar 1996
• Brenna, A.: «Henrik Sørensens ’Svartbækken’. Rovmord eller kaffedoktor?», i Kunst & Kultur 1976, s. 3–20
• Hohle, Per: De endte på skafottet. Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid, 1980
• Rettsreferat i Norsk Retstidende 1876, s. 86–94
• Sandmo, Erling: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 3, 2001
• Talbak, Peder: Kristoffer Svartbækken. En tragisk menneskeskjebne, Elverum 1958