Fra 1945 begynte utenlandske trålere i stigende grad å fiske på bankene utenfor kysten av Island. Regjeringen arbeidet derfor for å få utvidet fiskeriterritoriet. Som dansk territorium fikk Island i 1901 en sjøgrense som var trukket tre nautiske mil utenfor kysten etter korte basislinjer. Dette gav ingen beskyttelse mot de utenlandske trålerne, og i 1949 sa Island derfor opp avtalen og etablerte skrittvis frem til 1952 et fire mils fiskeriterritorium på grunnlag av lange basislinjer etter norsk forbilde.
Storbritannia og flere andre land protesterte, og britiske næringsorganisasjoner innførte et landingsforbud som skapte store økonomiske vanskeligheter for Island. Konflikten varte helt til 1956, da Storbritannia endelig godkjente den nye islandske fiskerigrensen. Men alt i 1958 utvidet den islandske regjering fiskeriterritoriet til tolv nautiske mil. Forbitrelsen i de engelske fiskebyene var stor, og det kom til sammenstøt mellom britiske og islandske fiskere på bankene (den første «torskekrig»). I 1961 måtte den britiske regjering endelig slå retrett og godta en overenskomst som i alt vesentlig gav islendingene rett.
Situasjonen gjentok seg i 1972, da Island utvidet sitt fiskeriterritorium til 50 nautiske mil. Denne gangen sendte Storbritannia marinefartøyer inn i islandske farvann for å beskytte sine trålere frem til tolvmilsgrensen (den andre «torskekrig»). Freden ble gjenopprettet i 1973 ved et kompromiss som i realiteten godkjente den islandske utvidelsen.
Den tredje «torskekrigen» brøt ut i oktober 1975, da den islandske regjering proklamerte en fiskerisone på 200 nautiske mil. Striden ble denne gang enda mer dramatisk. Islendingene gikk til direkte aksjon mot britiske trålere som fisket innenfor den nye grensen, blant annet ved å kutte trålen, og Storbritannia reagerte med å sende både marinefartøyer og fly til assistanse. Høydepunktet kom i februar 1976, da den islandske regjering brøt den diplomatiske forbindelse med London. Etter intense forhandlinger hvor blant annet FN og NATO ble engasjert, lyktes det i mai 1976, ved den norske utenriksministers mellomkomst, å få i stand en formell midlertidig avtale som i realiteten godkjente 200-milsgrensen rundt Island.
En tvist med Norge om et havområde som ble dekket av fisketerritoriene rundt både Island og Jan Mayen, ble avgjort ved en avtale mellom de to landene i 1980. Den gav islendingene rett til å fiske innenfor hele det 200-mils territoriet de hadde proklamert. Grensen for kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen ble fastsatt ved en avtale i 1981.
I 1980- og 1990-årene stod kampen om fiskekvoter i de nordlige internasjonale «åpne» havområder sentralt i islandsk utenrikspolitikk. Island inngikk i 1996 en avtale med Russland, Færøyene og Norge om kvotene for norsk vårgytende sild i Smutthavet i Norskehavet. I 1999 fikk man på plass en avtale mellom Norge, Russland og Island som gjorde slutt på det uregulerte fisket som islandske fartøyer hadde drevet i det omstridte Smutthullet i Barentshavet opp gjennom 1990-årene. Avtalen skulle for øvrig, på bred basis, sikre en forsvarlig ressursforvaltning i hele havområdet. Den dannet også utgangspunkt for et felles fiskeripolitisk fremstøt overfor EU fra Island og Norges side. Men uenigheten mellom de to landene om islandsk fiske i vernesonen rundt Svalbard hadde fortsatt ikke funnet noen løsning.
Kommentarer (2)
skrev Jo Heinum
Det burde kanskje ha stått noko om finanskrisa 2008..?
svarte Ida Scott
Hei! Finanskrisa kan du lese om i artikkelen om Islands samtidshistorie: https://snl.no/Islands_samtidshistorie. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.