Henri-Frédéric Amiel

I 1849 ble han professor i estetikk og fem år senere også i moralfilosofi ved Universitetet i Genève. Han utga flere diktsamlinger, og enkelte av hans patriotiske dikt oppnådde stor popularitet. Men han fikk aldri fullført noe omfattende litterært eller filosofisk verk av virkelig betydning.

Likevel er hans dagboksnotater foruten kalvinistisk tankegods også preget av den tyske idealismens betoning av selvet som universets midtpunkt. Især Schopenhauer kom til å inspirere hans meditasjoner.

Amiels berømmelse er knyttet til hans dagbok, Journal intime, som han skrev på fra 1847 til sin død. Dagboken ble først utgitt etter hans død og gjorde at han blir husket både som en fin stilist og en interessant samtidskritiker.

Dagboken vitner om Amiels usikkerhet og sjenanse og om hans manglende evne til å ta avgjørende valg i livet. Den forteller om en oppriktig religiøs søken, men også om hans kritikk av vanekristendommen, som han mente satte preg på Genève. Amiels tanker om kunstens betydning for formingen av menneskets karakter hadde sitt opphav i tysk tenkning på 1800-tallet. Men han advarte også mot en utvikling mot totalitære samfunn der menneskene ukritisk underkaster seg sine ledere. Derfor har enkelte ment at Amiel forutså mye av det som ville skje i mange europeiske land på begynnelsen av 1900-tallet.

Den første forkortede utgaven ble utgitt i 1883 og var på 500 sider. Utgaven som regnes som komplett, er på omtrent 17 000 sider og ble utgitt fra 1976 til 1994. Et utvalg av Amiels dagbok kom ut på norsk i 1953. En vesentlig del av dagboken foreligger i engelsk oversettelse.

• Blader av en Dagbok. Norsk oversettelse og utvalg ved Aasmund Brynildsen.

• Sveits' litteratur

• Biografier av Th. Bohlin (1921) og B. Bouvier (1925)