Hedmark (tidligere fylke)

Berggrunnen i Hedmark kan deles i fire hovedområder.

Sør for en linje mellom Stange på Hedmarken og Nybergsund i Trysil består berggrunnen av grunnfjell; grunnfjellsområdet strekker seg noe lenger nordover i traktene mot svenskegrensa på østsida av Trysilelva. Området svarer i store trekk til Glåmdalen, samt søndre og østre del av Trysil. Topografien i dette området er relativt ensartet med forholdsvis lave, skogkledde åser med slake dalsider og elver som flyter rolig. Gneiser og granitter dominerer berggrunnen. Grunnfjellsområdet hever seg nordover og når ved svenskegrensen i Trysil så vidt over 1000 meter over havet. Grunnfjellet forvitrer langsomt og gir dårlig jordsmonn.

Nord for grunnfjellsområdet ligger det andre av de geologiske hovedområdene i fylket, slettebygdene ved Mjøsa, Hedmarken. Her er grunnfjellet dekket av mektige avsetninger av kambrosilurisk alder; kalkstein og leirskifer i vekslende lag som forvitrer lett og gir god dyrkingsjord. Dette området danner en trekant begrenset av Mjøsa i sørvest, en linje Moelv-Elverum i nord og Stange-Elverum i sørøst. Det svakt bølgende landskapet i området, som for størstedelen ligger mellom 120 meter over havet (Mjøsas laveste regulerte vannstand) og 225 meter over havet, er åpent og godt oppdyrket.

Nord for grunnfjellet og de kambrosiluriske bergartene består berggrunnen av sparagmitt fra eokambrium (senprekambrium), som strekker seg langt nordover og omfatter størstedelen av fylket (se også Hedmarkgruppen). Berggrunnen her er til dels omdannet i kaledonsk tid, først og fremst helt i nord. Sparagmitten er opprinnelig skjøvet til sin nåværende plass fra nordvest, helt i sør er den skjøvet over de yngre, kambrosiluriske skifrene på Hedmarken. Sparagmitten består av mer eller mindre flattliggende lag som elver og breer senere har skåret seg til dels dypt ned i. Dalsidene er brattere og høydeforskjellene større i dette området enn lenger sør. Allerede like nord for Hedmarken, i de søndre delene av Hedmarksvidda, når sparagmittåsene en høyde av 600-800 meter over havet, et resultat av sparagmittens større motstandsdyktighet mot erosjon enn kalksteinen og leirskiferen på Hedmarken lenger sør. Åsene på Hedmarksvidda har avrundede, rolige former og karakteriseres ved vide myrstrekninger. Landskapet hever seg her gradvis nordover. Høyest når fjellet i Rondane med Rondslottet på 2178 meter ved den tidligere grensa til Oppland. Høyeste topp helt innen fylket er Høgronden, 2114 meter over havet.

Sparagmittområdet strekker seg nordover til en linje mellom Grimsdalen nord for Rondane og Hodalen i Tolga. Nord for dette kommer man over i det siste av de geologiske hovedområdene i Hedmark, området som hører til den kaledonske fjellkjeden. Denne domineres av Trondheimsfeltets sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, gjennomsatt av magmatiske bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. På grensa mellom disse intrusivene og sedimentbergartene får man utfelt kis, som har gitt opphav til flere forekomster som det har vært drevet gruvedrift på i kortere eller lengre tid. Dette gjelder særlig kopperkis i Kvikne og Folldal, og i samme område like utenfor fylkesgrensa på Røros og Hjerkinn.

Hedmark var ved tidspunktet for regionreformen landets største jordbruksfylke, med et jordbruksareal på over 1 million dekar. Jordbruket har sitt sentrum på Hedmarken, med god jord, større bruk og mer mekanisering enn ellers i fylket. Hedmark var også landets største skogbruksfylke, og har en del industri særlig knyttet til jordbruksprodukter og tømmer.

Hedmark har noen av landets eldste jernbaner. Banen fra Hamar over Elverum til Grundset ble åpnet i 1862. Den ble forlenget etappevis opp Østerdalen og over Røros til Trondheim, dit den nådde i 1877. Først i 1880, da strekningen Eidsvoll–Hamar ble fullført, fikk man imidlertid sammenhengende forbindelse mellom Kristiania og Trondheim. Foruten forbindelsen mellom de to landsdelene var det behovet for transport av tømmer og skogsprodukter som lå bak byggingen av banen. Strekningen Eidsvoll–Hamar ble forlenget til Tretten i Gudbrandsdalen i 1894. Strekningen Lillestrøm–Kongsvinger ble fullført i 1862. Tre år senere ble banen åpnet til Charlottenberg, og ble således vår første mellomriksbane (Oslo–Stockholm). Solørbanen (Kongsvinger–Elverum) ble åpnet i 1910. Her ble persontrafikken avviklet i 1994. Kongsvingerbanen og Dovrebanen er elektrifisert.

Tre stamveger fører nord–sør gjennom Hedmark. Viktigst er Europavei 6 langs østsiden av Mjøsa og gjennom Hamar nordover til Moelv, der Mjøsbrua fører over til vestsiden og Oppland. På Kolomoen i Stange tar riksvei 3 av fra E6 og fører over til Elverum, videre nordover Østerdalen til Tynset og over Kvikne til Ulsberg i Trøndelag, der den igjen møter E6. Disse utgjør de to viktigste vegforbindelsene mellom Oslo og Trondheim. Riksveg 2 fra Elverum sørover gjennom Solør til Kongsvinger og grensen ved Magnor er også klassifisert som stamveg. I tillegg fører fylkesveg 30 fra riksveg 3 i Koppang via Rendalen nordover til Tynset og Røros, og fylkesveg 26 fra svenskegrensen ved Lutnes i Trysil nordover gjennom Trysil og Engerdal til Os i Nord-Østerdal. En parsell av E16 mellom Bergen og Gävle krysser Hedmark øst-vest gjennom Sør-Odal og Kongsvinger kommuner.

Av andre viktige øst–vest-forbindelser merkes to som fører vestover fra Østerdalen til Gudbrandsdalen, fylkesveg 29 Alvdal–Folldal–Hjerkinn og fylkesveg 219/fylkesveg 27 Atna–Ringebu. Fra Glommas dalføre og vestover fører noe lenger sør blant annet riksveg 25 fra Elverum til Hamar og fylkesveg 24 fra Skarnes til Stange. Riksveg 25 fører også videre østover fra Elverum til Trysil og svenskegrensen. Denne ble bygd som erstatning for en planlagt jernbane Elverum–Trysil. I alt fører åtte riks- og fylkesveger over svenskegrensen fra Hedmark. Hedmark hadde i 2019 i alt 6600 kilometer offentlig veg.

Innsjøfarten betydde tidligere mye på Mjøsa, særlig før jernbanen langs sjøen ble bygd. Etter at Mjøsbrua ble bygd i 1985, er det ikke regulær rutetrafikk med båt på Mjøsa utover turisttrafikken med Skibladner i sommersesongen. På Femunden er det også rutetrafikk om sommeren. Tømmerfløtingen i Glommavassdraget opphørte i 1985.

• dialekter i Hedmark
• Innlandet

• Visit Hedmark

• Moren, Sigmund, red.: Hedmark, 1978 (Bygd og by i Norge)