Guinea-Bissaus historie

Det har vært bosetting av jordbrukere langs kysten av Guinea-Bissau i vel tusen år. På 1200-tallet innvandret naulu- og landuma-folk østfra, fra Ghanariket som gikk i oppløsning. Til 1300-tallet var området en del av Maliriket, og både jordbruk og handel ble utviklet. Det ble særlig produsert ris, og havsalt ble eksportert til det vestlige Sudan.

Den første europeiske kontakt med området kom med portugisernes ankomst i 1440-årene, da handelsfartøyer anløp på jakt etter blant annet slaver. Guinea-Bissau var strategisk viktig for portugisernes kolonisering av Kapp Verde-øyene.

På 1500-tallet utbrøt krig med mandé-folket, og slavehandelen økte. I de følgende 400 årene var slavehandelen den viktigste økonomiske aktiviteten i området. Slavearbeidskraft ble først brukt til å drive plantasjer for produksjon av bomull og indigo, som grunnlag for produksjon av stoffer – blant annet brukt for kjøp av slaver for salg i Amerika. Innvandring av mandéfolk medførte lokale kriger og krigsfanger, som økte tilfanget av slaver. Franske og britiske handelsstasjoner ble etablert, og i 1687 ble en portugisisk handelsstasjon grunnlagt i Bissau i et forsøk på å begrense franskmennenes handelsvirksomhet i landet. En engelsk bosetting ble i 1792 etablert i Bolama, men fikk kort levetid.

På 1800-tallet betraktet portugiserne i større og større grad landet som sin interessesfære, og erklærte Guinea-Bissau som koloni i 1879. Kravet ble bestridt av briter og franskmenn, og den portugisiske overhøyheten ble ikke anerkjent før under Berlin-konferansen i 1884–1885, av Frankrike i 1886. Det tok enda mange år før portugiserne oppnådde effektiv kontroll over området. Fra 1915 ble kolonien administrert som en del av det portugisiske oversjøiske området (Translusitania).

I motsetning til kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke Portugal gi avkall på sine afrikanske besittelser. I Guinea-Bissau ble motstandskampen mot kolonistyret ledet av frigjøringsbevegelsen Partido Africano de Independência da Guinée e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble grunnlagt i 1956 og vant raskt bred oppslutning både i byene og blant landsbygdbefolkningen. Partiet ble ledet av en av Afrikas fremste politikere og frigjøringsideologer, Amilcar Cabral.

I 1959 ble PAIGC forbudt av portugiserne etter en streik ved et skipsverft i Bissau. Amilcar Cabral dro i eksil, og 1961 startet PAIGC frigjøringskrigen. PAIGC fikk gradvis fremgang og frigjorde stadig større deler av landet. I de frigjorte områdene etablerte PAIGC en ny administrasjon, et eget utdannings- og helsesystem og bidro til å gjenoppbygge jordbruket som var blitt skadelidende under krigen.

I 1973 avholdt PAIGC valg til en nasjonal folkeforsamling i de frigjorte deler av landet. Denne nasjonalforsamlingen utropte Guinea-Bissaus selvstendighet 23. september 1973, og Amilcar Cabrals bror, Luis de Almeida Cabral, ble valgt til president. Over 80 regjeringer anerkjente PAIGCs stat i løpet av de neste sju måneder, til det portugisiske regimet falt og banet veien for en formell avkolonisering. I 1973 ble Amilcar Cabral myrdet av portugisiske agenter. Luis de Almeida Cabral satt ved makten til 1980, da han ble avsatt i et statskupp.

Portugal avviste selvstendighetserklæringen, men portugiserne viste seg ute av stand til å vinne krigen i Guinea-Bissau og var samtidig under sterkt militært press fra frigjøringsbevegelsene i Angola og Mosambik. António de Spinola, som ledet den første regjeringen i Portugal etter den portugisiske revolusjonen i 1974 (da militærregimet ble avskaffet og demokrati innført), hadde selv vært guvernør i Guinea-Bissau, og PAIGC-geriljaens fremgang var en medvirkende årsak til den portugisiske revolusjonen. 26. august 1974 undertegnet Portugal og PAIGC en avtale som gjorde slutt på krigen, og 10. september 1974 ble Guinea-Bissau selvstendig under ledelse av Luis Cabral, bror av den myrdede PAIGC-lederen. Aristides Pereira ble første president på Kapp Verde.

Allerede fra frigjøringskrigens dager unngikk PAIGC benevnelsen «marxist-leninistisk», og kalte seg heller for en nasjonaldemokratisk, revolusjonær bevegelse. Etter selvstendigheten la PAIGC seg på en udogmatisk sosialistisk politikk, med vekt på statlig deltakelse i næringslivet og kooperative tiltak på landsbygda.

14. november 1980 ledet presidenten i nasjonalforsamlingen, João Bernardo Vieira, et statskupp, og tok over makten i landet. Cabral ble satt i husarrest. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og et revolusjonsråd satt ned for å styre landet. Kuppet kom bare fire dager etter at en ny grunnlov var blitt vedtatt; den gav presidenten økt makt og gikk inn for en sammenslåing med Kapp Verde. Kuppet var dels rettet mot hva opprørerne mente var økonomisk vanstyre og korrupsjon, dels mot den sterke innflytelsen som folk med avstamning fra Kapp Verde-øyene hadde i Guinea-Bissau. Som en følge av kuppet ble de diplomatiske forbindelsene mellom de to land brutt og planene om en forening ble lagt på is.

De diplomatiske forbindelser mellom de to landene ble gjenopprettet i 1982. Nyvalg ble holdt i 1984, men bare kandidater fra PAIGC ble tillatt å stille opp. Et kuppforsøk i 1985 mislyktes, og seks av de ansvarlige ble henrettet året etter. En opposisjon mot PAIGC vokste frem i Guinea-Bissau, men var vesentlig organisert i eksil i Portugal. En av disse, Resistência da Guiné-Bissau–Movimento Bafatá (RGB-MB), truet med borgerkrig om PAIGC ikke ville gå inn i forhandlinger om landets politiske fremtid.

En demokratiseringsprosess ble innledet i 1990, og en nasjonal konferanse med 350 representanter fra regjeringen, PAIGC og en rekke ikke-statlige organisasjoner gikk inn for overgang til flerpartistyre. De nødvendige grunnlovsendringer ble foretatt 1993. Disse medførte blant annet at PAIGC ikke lenger hadde status som statsbærende parti. Ettpartisystemet ble avskaffet og en rekke partier ble dannet.

En utbrytergruppe fra PAIGC, «121-gruppen», dannet Partido de Renovação e Desenvolvimento (PRD). De første frie parlamentsvalg ble holdt 1994. PAIGC fikk med 62 seter og 46 prosent av stemmene rent flertall i nasjonalforsamlingen; nest størst ble RGB–MB med 17 seter. Vieira vant presidentvalget med 52 prosent av stemmene i andre valgomgang; mot Kumba Yalla fra Partido para a Renovação Social (PRS).

I juni 1998 avsatte Vieira stabssjefen i landets forsvar, brigadegeneral Ansumane Mané, som deretter tok kontroll med flere strategiske installasjoner i et forsøk på å avsette Vieira og innsette et militært styre. Han etablerte en militærjunta med seg selv som leder og forlangte at Vieira skulle gå av. Senegal og Guinea sendte tropper til støtte for presidenten, omfattende kamper brøt ut i og rundt hovedstaden Bissau, og over 200 000 mennesker flyktet fra byen. Fredsforhandlinger ble initiert av Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og våpenhvile ble oppnådd i juli. Det brøt på ny ut kamper i oktober, før Mané og president Vieira undertegnet en ny fredsavtale i november. Da hadde størstedelen av regjeringshæren gått over til opprørerne. Etter at nye kamper var brutt ut, sendte ECOWAS fredsstyrken ECOMOG til Guinea-Bissau i 1999, og styrkene fra Guinea og Senegal ble trukket hjem.

En nasjonal samlingsregjering ble innsatt, avvæpning av opprørsstyrkene påbegynt og nyvalg tillyst. I mai 1999 ble imidlertid president Vieira avsatt i et militærkupp ledet av Mané og hans junta; Vieira flyktet til Portugal, hvor han fikk politisk asyl. Ved årsskiftet 1999/2000 ble president- og parlamentsvalg avholdt; Kumba Yalla slo Malam Bacai Sanhá fra PAIGC i presidentvalget; i parlamentsvalget ble PRS størst. Den politiske ustabiliteten tiltok i 2000–2001, og PAIGC mobiliserte motstand mot den nye regjeringen – som i sin tur var i konflikt med den militære ledelsen.

Mané utpekte seg selv til forsvarssjef, en stilling som i henhold til grunnloven var tillagt presidenten. Denne konflikten ble avsluttet med at regjeringslojale tropper slo ned et opprør startet av Mané. Han ble selv kort tid etter drept av sikkerhetsstyrkene. FN etablerte i 2001 et kontor i landet (UNOGBIS), som et bidrag til å normalisere situasjonen. Et nytt kuppforsøk ble rapportert i mai 2002, og i november oppløste Yalla parlamentet etter et mistillitsvotum.

I september 2003 ble Yalla avsatt av de militære, ledet av hærsjefen Verissimo Seabra Correia. Etter kuppet ble Guinea-Bissau styrt av en overgangsregjering fram til valg av ny nasjonalforsamling i 2004 og president 2005. PAIGC ble største parti i parlamentet, med 45 representanter, og tidligere president, João Bernardo Vieira, ble valgt til landets nye president etter å ha vendt tilbake fra eksil i 2005, og stilt som uavhengig kandidat. PAIGC styrket sin posisjon etter parlamentsvalget 2008, da det fikk 67 av 100 representanter. Et kuppforsøk, der opprørssoldater angrep presidentens residens, ble slått ned i november 2008. Også tidligere på året ble det rapportert om et mislykket kuppforsøk. I mars 2009 ble president Vieira drept av opprørssoldater, som først hadde tatt livet av landets hærsjef.

Tidlig på 2000-tallet ble det kjent at Guinea-Bissau var blitt det fremste transittområde i Vest-Afrika for smugling av narkotika fra Sør-Amerika spesielt til Europa, delvis også til Midtøsten. Narkotikakartellene utnyttet en situasjon i Guinea-Bissau preget av begrensede inntektsmuligheter og en svak stat, samt liten kapasitet til å patruljere kysten med mange øyer og laguner. Gjennom bestikkelser av offentlige tjenestemenn har narkotikatrafikken bidratt til ytterligere å undergrave en svak statsstruktur og gjøre Guinea-Bissau til hva FN uttrykte var Afrikas første 'narkostat'.

• Guinea-Bissau
• Guinea-Bissaus befolkning
• Guinea-Bissaus geografi
• Guinea-Bissaus politiske system
• Guinea-Bissaus utenrikspolitikk
• økonomi og næringsliv i Guinea-Bissau