Dronning Maud Land

Dronning Maud Land har et areal på cirka 2,7 millioner kvadratkilometer; bortimot sju ganger større enn Norge, og dekker om lag en sjettedel av det antarktiske kontinentet. I vest grenser Dronning Maud Land mot Coats Land og i øst mot Enderby Land.

Størsteparten av Dronning Maud Land er dekket av den store antarktiske iskappen, som drenerer ned fra det høytliggende sørpolsplatået ut mot kystområdene der ismassene treffer havet og danner de store flytende isbremmene. Isbremmene ender i en loddrett, ofte 20–30 meter høy isvegg (barriere). Fimbulisen og Riiser-Larsenisen er de to største isbremmene i Dronning Maud Land.

Cirka 100 til 250 kilometer fra kysten, stikkende opp av den gjennomsnittlige 2000 meter tykke isen, finner vi en rekke av nunataker som strekker seg hele veien fra vest til øst i Dronning Maud Land.

De største nunatakområdene er:

• Heimefrontfjella
• Vestfjella
• Borgmassivet
• H.U. Sverdrupfjella
• Mühlig Hofmannfjella
• Orvinfjella
• Wohlthatmassivet
• Sør-Rondane
• Dronning Fabiolafjella

Høyeste punkt, Jøkulkyrkja (3148 meter over havet), finner vi i østenden av Mühlig Hofmannfjella. Det meste av fjellkjeden i Dronning Maud Land tilhører en 500–600 millioner år gammel fjellkjede som er en sydlig fortsettelse av en fjellkjede som strekker seg langs Øst-Afrika.

Det er et begrenset dyre- og planteliv i Dronning Maud Land. Den sparsomme vegetasjonen består av lav, mose og alger. Den virvelløse bestanden består stort sett av protozoer, ulike bakteriearter, sopp, cyanobakterier, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr. Av leddyr er det registrert forekomster av midd, spretthaler og lopper.

Flere sjøfugler hekker i Dronning Maud Land, blant annet keiserpingvin, adeliepingvin, antarktispetrell, snøpetrell, sørjo og et fåtall wilsonstormsvaler.

Til tross for den store avstanden til åpent hav, finnes det flere fuglefjell med hekkende antarktispetrell, snøpetrell og sørjo i nunatakområdene. Verdens største kjente koloni av antarktispetrell befinner seg i Dronning Maud Land, ved Svarthamaren nunatak i Mühlig Hofmannfjella (71° 53' S, 5° 10' Ø).

Starten på utforskingen av Dronning Maud Land skjedde som et resultat av den stadig ekspanderende hvalfangsten i Sørishavet. Norvegia-ekspedisjonene, finansiert av hvalfangstpioneren Lars Christensen, som hadde som formål å utforske hvalforekomster i Sørishavet, ble sentral for den tidlige utforskingen av Dronning Maud Land.

Det var på den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 1929–1930 at den første utforskingen og kartleggingen fant sted. På denne ekspedisjonen ble området mellom 37° og 49° 30ʹ Ø undersøkt av Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm. Utforskingen fortsatte i forbindelse med den fjerde Norvegia-ekspedisjonen i 1930–1931.

På en ny ekspedisjon ledet av Lars Christensen i 1936–1937 fløy Viggo Widerøe over den delen av kystområdet som fikk navnet Prins Haralds Kyst og utforsket området fra luften.

I 1939 ble området mellom 5° V og 15° Ø til omtrent 75° S fotografert fra fly av Deutsche Antarktische Expedition (1938–1939) under ledelse av Alfred Ritscher. I 1946–1947 ble store områder fotografert i forbindelse med den amerikanske operasjonen Operation Highjump under ledelse av admiral Richard Byrd.

I 1949–1952 ble den første rene vitenskapelige ekspedisjonen til Dronning Maud Land gjennomført. Ekspedisjonen, Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon, etablerte en stasjon, Maudheim, på barrieren på cirka 71° S og 11° V. Herfra ble det foretatt en rekke kartleggingsflygninger og turer til det indre av landet med beltekjøretøy (weaseler) og hundesleder.

I forbindelse med Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957–1958 ble flere vitenskapelige helårsstasjoner opprettet i Dronning Maud Land. Norge etablerte Norway Station, Sovjetunionen Lazarev-stasjonen (senere overtatt av Russland), Belgia etablerte seg med stasjonen Roi Baudouin og Japan bygde Syowa. I tillegg til andre vitenskapelige oppgaver fortsatte den norske ekspedisjonen med topografisk kartlegging av Dronning Maud Land, mens de andre landene primært drev med geologisk utforskning i tillegg til geofysiske oppgaver.

Etter IGY la Norge sin forskningsaktivitet brakk en periode. Norway Station ble overdratt til Sør-Afrika, som siden den tid har hatt kontinuerlig aktivitet i Dronning Maud Land, og som i dag har stasjonen SANAE IV (på Vesleskarvet i Ahlmannryggen) som sin hovedbase. Russland fortsatte sin virksomhet, og har stasjonen Novolazarevskaya som sin hovedstasjon. Japan avbrøt sin virksomhet noen få år, men tok den opp igjen, og bruker fremdeles Syowa-stasjonen. Den belgiske stasjonen ble nedlagt 1961, men Belgia engasjerte seg på nytt i Dronning Maud Land da de bygde den moderne stasjonen Princess Elisabeth ved Utsteinen i Sør Rondane i 2009. USA hadde i perioden fra 1966 til 1969 en midlertidig base, Plateau Station, langt inne på innlandsisen.

Norge hadde relativt begrenset aktivitet i en periode, men trappet opp sin virksomhet fra 1976–1977 da Norsk Polarinstitutt gjennomførte en større sommerekspedisjon til det vestlige Dronning Maud Land og den østlige del av Weddellhavet. Etter dette ble flere ekspedisjoner gjennomført, inntil den norske feltstasjonen Troll ble etablert som sommerstasjon i 1989–1990. Troll, som ligger i Jutulsessen 220 kilometer fra kysten på 1270 meter over havet, ble oppgradert til helårsstasjon i 2005. Norsk Polarinstitutt driver også en mindre feltstasjon ved navn Tor i området Svarthamaren, cirka 100 kilometer øst for Troll.

I tillegg til nevnte land har også India en stasjon i Dronning Maud Land i dag (Maitri), likeså Tyskland (Neumayer), Sverige (Wasa) og Finland (Aboa).

Den tidlige utforskningen av Dronning Maud Land på 1920- og 1930-tallet ble grunnlaget for at Norge gjorde territorielt krav på Dronning Maud Land i 1939. Den 14. januar dette året ble det fastsatt ved kongelig resolusjon at: «den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det land som ligg innanfor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde». Den norske notifikasjonen ble mottatt uten bemerkninger fra de fleste land. Andre stater uttrykte reservasjon, blant andre USA, Chile og Sovjetunionen. Tyskland avviste det norske kravet. Bare Storbritannia godtok anneksjonen eksplisitt.

Dronning Maud Land er i dag underlagt norsk statshøyhet som biland gjennom lov om Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land, bilandsloven av 27. februar 1930 nr. 3. Biland er områder som er underlagt norsk statshøyhet, men som formelt ikke regnes som en del av Kongeriket Norge. Da Norge underskrev og ble part til Antarktistraktaten, valgte Norge, på lik linje med andre land, å legge suverenitetsspørsmål til side så lenge traktaten er virksom.

• Norges geografi
• Norsk Polarinstitutt
• Ekspedisjoner i Antarktis

• Magnus Hovind Rognhaug (red). 2014. Norge i Antarktis.
• Jan-Gunnar Winther med flere. 2008. Norge i Antarktis – fra erobring til moderne forskning.
• Barr, Susan: Norway's polar territories, 1987