Dikasterion

Folkedomstolen i Athen besto av 6000 jurymedlemmer, kalt dikastes, utpekt ved lodd for ett år av gangen. For hver rettssak ble det trukket ut, igjen ved loddtrekning, et panel på minst 201 og opptil 1501 jurymedlemmer ved særskilt viktige saker.

De fleste tvistemål skulle først gjennom voldgift, og mange av Athens menn over 50 år avsa voldgiftsdommer. Det var kun dersom en av partene anket avgjørelsen inn til folkedomstolen at det kom til rettssak. Det var imidlertid ikke mulig å anke folkedomstolens avgjørelse. Visse religiøse saker og mord ble behandlet av Areopagosrådet, som var Athens eldste domstol.

Det var, som i de fleste av antikkens bystater, ingen offisiell anklager i Athen, selv om det forekom at folkeforsamlingen eller Areopagosrådet utpekte en mann til å reise en anklage. Det var opp til enhver borger å reise anklage, på egne eller samfunnets vegne. En av Solons reformer besto av at man også kunne reise sak på en annen borgers vegne, for å motvirke at skadelidte ble truet til taushet av mektige overgripere. Den anklagede måtte forsvare seg personlig, selv om han kunne overlate taletiden sin til venner, slektninger og vitner. Kvinner måtte imidlertid la seg representere av sitt mannlige overhode (kyrios); ektemann, far eller bror.

Det var ulovlig å betale noen for å opptre som sin advokat, men man kunne kjøpe en tale fra en taleskriver og lese den opp. Mange av disse talene er blitt bevarte, og er en rik kilde til informasjon om både dagligliv og statsapparatet i Athen. Begge parter hadde lik taletid, målt ved hjelp av vannur, og hele saken skulle være over i løpet av én dag.

Dommene ble avgjort ved alminnelig flertall, og leder for rettssakene var ikke en profesjonell dommer, men en av de årlige embetsmenn. Jurymedlemmene eller dommerne (dikastes) drøftet ikke saken seg imellom for å komme frem til enighet, men stemte ved hjelp av stemmehjul. Etter at dommen var felt, foreslo hver av partene en passende straff eller erstatning, om det var den type sak. Dikastene gikk så på nytt til avstemning, og det forslaget som fikk flest stemmer ble dommen.

Hvert år ved årsskiftet skulle det nye årets embetsmenn (cirka 1200) gjennomgå en embetsprøving (dokisima). De 500 nye loddtrukne medlemmene av folkerådet ble prøvd av det avgående folkerådet, og de øvrige 700 valgte og loddtrukne embetsmennene ble prøvet av folkedomstolen. Hver kandidat måtte sverge på at han var borger, hadde sørget godt for sine foreldre og gjort sin plikt som soldat. Enhver borger kunne så tre fram og anklage ham for å være uverdig eller uskikket til embetet. Kandidaten fikk deretter anledning til å forsvare seg mot beskyldningene. Folkedomstolen stemte så over om kandidaten skulle godkjennes eller erstattes av en annen. Systemet med loddtrekning til de fleste sivile embeter var altså ikke så tilfeldig som det kan høres ut som.

Etter embetsåret skulle alle embetsmenn avlegge regnskap (euthynai) for deres utøvelse av den makten de var blitt betrodd. Denne prosessen foregikk i flere steg. Først ble regnskapene sett på av et timannskollegium, som la dem frem for godkjennelse for folkedomstolen. Under domstolsbehandlingen kunne enhver borger anklage den avgående embetsmann for dårlig forvaltning, korrupsjon eller maktmisbruk. Etter at embetsmannen hadde svart for seg, avgjorde domstolen om regnskapene skulle godkjennes eller om det skulle ilegges en bot. I inntil tre dager etter dette kunne enhver borger anklage embetsmannen for embetsmisbruk, og til og med kreve dødsstraff.

Folkedomstolen var altså helt sentral i å sikre at kun skikkede borgere fikk embeter, og at embetsmennene tjente staten og ikke seg selv.

Folkedomstolen kunne sette til side vedtak i folkeforsamlingen gjennom den såkalte graphe paranomon, anklage om lovstridig forslag. Enhver borger kunne legge inn en innsigelse enten før eller etter avstemning på et forslag. Debatten om forslaget ble da stanset, eller hvis forslaget allerede var vedtatt, ble iverksettingen utsatt fram til domstolsbehandling. Dersom anklager fikk medhold i folkeforsamlingen, ble vedtaket kjent ugyldig, og forslagsstilleren straffet med en så stor bot at mange ble ruinert som følge av det. Tanken bak er at forslagsstilleren har ansvaret for å gi korrekt informasjon til folket, og at folket ikke kan lastes for å bli lurt av snedige talere, som oftest var fra eliten.

Enhver borger kunne også på folkeforsamlingen anklage en annen borger for forræderi eller korrupsjon. Denne prosessen, kalt eisangelia eis ton demon, «anmeldelse til folket». Opprinnelig opptrådde folkeforsamlingen selv som dommere i slike saker, men i 355 fvt. ble også denne domsmyndigheten overført til folkedomstolen. Selv om også folketalerne kunne rammes av denne prosessen, var den primært et våpen mot feltherrene (strategene). Mogens Herman Hansen har beregnet at en femtedel av alle strateger i perioden 432–355 ble dømt i en eisangelia-prosess, og langt de fleste til døden. Få tømte imidlertid giftbegeret, da de fleste ble dømt in absentia.

Etter en overhaling av hele lovverket etter demokratiets gjeninnførelse i 403 fvt. ble det satt et klarere skille mellom lover og dekreter. Dekreter handlet om tidsbegrensede beslutninger og ble fortsatt foretatt av folkeforsamlingen. Lovene (nomoi), som var tidsubegrensede normer, fikk en sikrere forankring. Dersom folkeforsamlingen ønsket å få utredet om en lovendring skulle gjennomføres, vedtok de nedsettelsen av et nomothet-kollegium, og disse nomothetene (cirka 1000), eller «lovmakerne» ble samme dag som saken skulle behandles, trukket ut fra folkedomstolens 6000 medlemmer. Folkeforsamlingen hadde også oppnevnt fem advokater som skulle forsvare den gamle loven mot endringsforslaget, og prosessen foregikk omtrent som i en rettssak. Forslagsstiller åpnet med en «anklage» mot den gamle loven, og argumenterte for hvorfor det var nødvendig med en endring. Forsvarerne argumenterte for status quo. Det hele ble så avgjort gjennom håndsopprekning, på samme måte som i folkeforsamlingen.