CERN

CERN ble stifta i 1952 etter forhandlinger mellom de interesserte landa som kom i stand på initiativ fra UNESCO. De opprinnelige medlemslanda var Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Jugoslavia, Nederland, Norge, Storbritannia, Sveits, Sverige og Vest-Tyskland. (Jugoslavia trakk seg ut i 1961). Etter hvert har flere europeiske land blitt medlemmer. Noen land er også assosierte medlemmer av CERN.

Som opphavsmann til ideen om et felles europeisk laboratorium nevnes den franske fysikeren Louis Victor de Broglie. Hensikten var å skaffe forskning innafor kjerne- og partikkelfysikk i Europa den økonomiske støtten den måtte ha om den skulle kunne hevde seg i forhold til tilsvarende forskning i USA. Det var også viktig å styrke det europeiske og internasjonale samarbeidet.

Ved stiftelsen ble det lagt stor vekt på at forskningsresultatene ikke skulle kunne utnyttes militært og at resultatene skulle være tilgjengelige for alle.

CERN finansieres ved bidrag fra medlemslandene i forhold til størrelse og økonomisk evne. Når nye prosjekt settes i gang, tar hvert av medlemslanda stilling til om de vil delta i prosjektet.

I 1959, etter at den første byggeperioden var avslutta, var årsbudsjettet for CERN på 90 millioner kroner. I 1972, da bygginga av SPS ble vedtatt, økte det til omkring to milliarder kroner, og har etter dette steget i takt med inflasjonen. Budsjettet for 2016 var på om lag 920 millioner euro. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland dekker til sammen vel 60 prosent av utgiftene, mens Norges andel er ca. 2,7 prosent.

CERN ledes av en generaldirektør som utnevnes for fem år, og et råd med to representanter fra hvert av medlemslanda. Generaldirektørene har alle vært framstående vitenskapsmenn. Fra 2016 innehar Fabiola Gianotti denne stillinga.

Av en fast stab på ca. 2600 personer er bare noen få hundre vitenskapelig personale. I tillegg til den faste staben er det årlig rundt 6500 forskere fra ca. 500 universiteter i 80 land (også ikke-medlemsland) som oppholder seg ved CERN i kortere eller lengre perioder for å delta i spesielle forskningsprosjekt.

CERN er et av verdens største forskningssentre for fundamental partikkelfysikk, men i tillegg har det også utvikla teknologiske forskningsmiljøer innafor mange andre områder. De bygningsmessige konstruksjonene, der partiklene skal bevege seg flere mil uten å avvike fra banen sin, setter enorme krav til presisjon og stabilitet. Tilsvarende krav stilles til vakuumteknikk, kryoteknikk og elektronisk måleteknikk. Datateknologien er utvikla for å samle opp, analysere og bearbeide måleresultat og for konstruksjon av akseleratorer og måleapparatur. Utviklingsarbeidet foregår dels ved CERN, dels ved nasjonale laboratorier i deltakerlanda. Samarbeidsavtalen forutsetter både at arbeidsoppdrag fordeles mellom deltakerlanda og at det fast tilsatte personalet rekrutteres fra disse landa.

Mange viktige oppdagelser er gjort ved CERN, og ei rekke nobelprisvinnere har utført arbeidene sine ved senteret. Påvisning av de tunge bosonene W og Z i 1983 og påvisning av Higgspartikkelen i 2012 er blant de viktigste. (Se elementærpartikkelfysikk.)

Av spesiell betydning er «verdensveven», World Wide Web, som kom i gang fordi man trengte meget rask flyt av informasjon, spesielt innen partikkelfysikk, mellom ulike universiteter og institutter over hele verden. I samband med utviklinga av Large Hadron Collider, LHC, har en nå etablert «verdensgitteret», World Wide Grid, som gir tilgang til regnekraft og datalagring. Nå kan en sitte ved nesten en hvilken som helst datamaskin hvor som helst i verden og gjøre gigantiske regneoppgaver.

Forskningsgrupper fra universitetene i Bergen, Oslo og Trondheim deltar aktivt i CERN-samarbeidet, og flere nordmenn har sittet i styrende organ ved CERN.

• elementærpartikkelfysikk
• LHC

• CERNs nettsider