skjoldbruskkjertelen

T4 dannes i hovedsak i skjoldbruskkjertelen, og omdannes til T3 ute i kroppen. Disse hormonene binder seg til DNA-et og skrur av og på mange gener som styrer energiomsetningen i cellene våre. De bidrar til en økning av stoffskiftet i hele kroppen. Det fører blant annet til økt omsetning av kroppens fett- og sukkerlagre, og kan bidra til vektreduksjon. T3 og T4 påvirker også sentralnervesystemet med økt aktivering av det sympatiske nervesystemet. Dette fører til øket årvåkenhet.

Som i mange andre hormonsystemer, reguleres stoffskiftet fra hypofysen. Hormonet TSH (tyreoidea-stimulerende hormon) fra hypofysens forlapp regulerer hvor mye stoffskiftehormon som skal lages fra skjoldbruskkjertelen. Dersom stoffskiftet faller – det vil si at T4 og T3 blir for lave – merker sentralnervesystemet dette og hypofysen øker produksjonen av TSH og sender dette ut i blodet. Når TSH kommer til skjoldbruskkjertelen, øker denne utskillelsen av T4 og T3. På denne måten opprettholder kroppen sin energibalanse. Dette systemet er veldig finregulert. Det er dermed en svært nøye regulering av stoffskiftet. Kommunikasjonen mellom kroppens stoffskiftehormoner og hypofysen skjer i løpet av minutter.

For at kroppen skal lage T4 og T3 kreves grunnstoffet jod. Kjertelen tar opp jod fra blodet og lagrer dette i follikler som finnes i kjertelvevet. Viktige jodkilder er hvit fisk, melkeprodukter og jodert salt. I mange deler av verden er det jodmangel. Dette kan føre til stoffskiftesykdom, og både lavt og høyt stoffskifte kan oppstå. Kjertelen kan også vokse og man kan få struma.

Cellene som produserer kalsitonin ligger mellom folliklene i skjoldbruskkjertelen og kalles parafollikulære celler. Kalsitonin er, sammen med hormonet PTH fra biskjoldbruskkjertlene, viktig for å regulere blodets konsentrasjon av kalsium. Når konsentrasjonen blir høy, reduserer kalsitonin avgivelsen av kalsium fra knoklene til blodet og øker utskillelsen av kalsium gjennom nyrene. Hvis konsentrasjonen blir lav, blir virkningen motsatt.

• Les mer om skjoldbruskkjertelhormoner

Skjoldbruskkjertelen er fortil bundet til luftrøret med en kapsel av løst bindevev og følger strupehodet i dets bevegelser, men er i normal tilstand så liten og bløt at den verken kan sees eller føles utvendig.

Vanligvis veier skjoldbruskkjertelen 20–50 gram og er forholdsvis størst hos kvinner, hvor den også kan forstørres noe under menstruasjon og graviditet. Kjertelen er rødbrun av farge og består av to ovale sidelapper (lobus dexter og lobus sinister), forbundet ved en midtlapp (isthmus), som befinner seg i høyde med andre og tredje bruskring i luftrøret. Sidelappene når litt opp på strupehodets skjoldbrusk, som har gitt kjertelen navn.

Anatomiske varianter kan forekomme. Av og til finnes det også en såkalt pyramidelapp (lobus pyramidalis). Dette er en smal vevsstrimmel som strekker seg opp over strupehodets forside og kan nå helt opp til tungebeinet (os hyoideum). Den er en påminnelse om at kjertelen under fosterutviklingen dannes som en nedposning fra munnhulens bunn.

På baksiden av kjertelen ligger på hver side de små biskjoldbruskkjertlene, som produserer parathyreoideahormon (PTH). PTH er av betydning for omsetningen av kalsium.

Skjoldbruskkjertelen er omgitt av en dobbel bindevevskapsel: en ytre og en indre kapsel av relativt fast, elastisk bindevev, som også danner støttevevet i kjertelens indre. På hver side står den i nær forbindelse med den nerven som styrer stemmebåndene (nervus laryngeus recurrens, en gren av nervus vagus).

Kjertelvevet er fordelt på cirka 30 millioner follikler, som er blærelignende dannelser med en diameter på 0,05–0,5 millimeter. Folliklene produserer hormoner. Veggene består av høykubiske kjertelceller i ett lag, og ytterst er hver follikkel kledd med en fin hinne som har et tett nett av små blodårer. Skjoldbruskkjertelen er et blodrikt organ, og gjennomstrømmes av cirka fem liter blod i timen, hovedsakelig ved parede grener fra arteria carotis externa (arteria thyreoidea superior) og fra arteria subclavia (arteria thyreoidea inferior).

I folliklenes hulrom finnes det en halvflytende jodholdig masse, såkalt kolloid, som dannes av cellene. Massen fungerer som et hormonlager som normalt kan dekke et par måneders forbruk. Mellom folliklene ligger det spredte celler som er større og lysere enn follikkelcellene, og som også har en annen opprinnelse. Disse kalles parafollikulære celler eller C-celler (etter engelsk calcitonin), og produserer kalsitonin.