arr

Årsaken til arrdannelse kan være brannskader, skader av etsende stoffer, kuttskader (også etter kirurgiske inngrep), kloring, infeksjoner og visse immunsykdommer.

Arr i huden kan sies å være en naturlig erstatning for ødelagt vev, men uten hudens opprinnelige egenskaper. Det er en beskyttelse mot inntrengning av bakterier og skadelige stoffer. Arret dannes av granulasjonsvev ved overproduksjon av kollagen som senere i prosessen skrumper. Arrvev mangler svettekjertler, hårfollikler, elastiske fibre og dermale papiller. Samtidig reduseres blodgjennomstrømningen, hvilket gjør arrområdet blekere – en prosess som kan foregå over lang tid, ofte både måneder og år. Arrene kan bli atrofiske hvis underliggende vev (fett, muskulatur) er skadet.

Arrets utseende avhenger av årsaken, hva slags belastning det utsettes for og hvilken alder pasienten har. Eldre mennesker utvikler gjerne mindre synlige arr. Genetisk disposisjon spiller også en viss rolle. Arr i huden kan i den første tiden være oppsvulmet og blårøde, som etter forbrenninger og syreskader, men også som strekkmerker (striae) under og etter svangerskap. Snittskader har en tendens til å bli bredere med tiden dersom snittet legges på tvers av hudens strekkretning. Smalere arr vil som oftest dekkes av hudens epitel og «forsvinne» med tiden.

Arr som vokser slik at de hever seg over hudens nivå kalles hypertrofiske arr. Hvis de også vokser utover grensene til det egentlige såret, kalles de keloider. Slike arr kan være kosmetisk skjemmende, og de kan dannes lenge etter at skaden er tilhelet. Keloider opptrer hyppigst hos jenter og unge kvinner (4:1), spesielt etter kirurgiske inngrep i skulderregionen og på den øvre delen av kroppen. Keloider opptrer særlig der huden er under strekk. Alvorlig grad av akne, særlig på skuldrene, kan også føre til uttalt grad av keloider.

Keloider kan ha forskjellig forekomst, geografisk sett, men utvikles hyppigst blant mennesker med mørk hud. I enkelte afrikanske kulturer brukes keloider i rituell sammenheng. Huden skades gjentatte ganger, eventuelt med deponering av små fremmedlegemer, slik at ønskede mønstre og symboler kommer frem. Se også tatovering – medisin.

Arr gir vanligvis ingen symptomer, og er ufarlige. Behandling av keloider er vanskelig. Kirurgisk arrkorreksjon fører ofte til at arret blir enda større. Frysebehandling, innsprøyting av kortison og bruk av spesielle bandasjer kan være til hjelp. Kombinasjon av kirurgisk fjerning og strålebehandling kan også gi gode resultater.

• sår
• brannskade
• huden
• arrkorreksjon
• Ehlers-Danlos' syndrom
• sårtilheling
• strekkmerker