Vittorio Emanuele Orlando

Vittorio Emanuele Orlando
Født		Vittorio Emanuele Orlando 19. mai 1860 Palermo (De to sicilier)
Død		1. des. 1952 (92 år) Roma (Italia)
Beskjeftigelse		Politiker, professor, diplomat, jurist, universitetslærer
Utdannet ved		Universitetet i Palermo
Parti		Historiske venstre Partito Liberale Italiano
Nasjonalitet		Italia (1946–) Kongedømmet Italia (1861–1946) De to sicilier (–1861)
Medlem av		Accademia Nazionale dei Lincei Consulta nazionale del Regno d'Italia
Utmerkelser		Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Storkors av Alfons XIIs orden (1924) Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden
Italias statsminister
1917–1919
Forgjenger		Paolo Boselli
Etterfølger		Francesco Saverio Nitti
Deputertkammerets president
1919–1920,1944–1946
Signatur
Vittorio Emanuele Orlando på Commons

Vittorio Emanuele Orlando (1860–1952) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena (1885), Messina (1886), Palermo (1888), Roma i 1903–1932 og fra 1945. Han hadde et sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister fra 1917–1919. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson. I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia, måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.

De fire store under forhandlingene om Versaillestraktaten: fra venstre David Lloyd George, Vittorio Orlando, Georges Clemenceau og Woodrow Wilson.

Liv og virke

Bakgrunn

Vittorio Emanuele Orlando ble født den 19. mai 1860 i Palermo. Han ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.

Politiker

I 1897 ble han valgt som representant i deputertkammeret (Camera dei Deputati) og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–1905. Deretter var han professor i offentlig rett ved Romas universitet.

Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–1909 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914–20. juni 1916. I det følgende ministeriet ved Paolo Boselli, inngikk han som innenriksminister.

Statsminister

Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.

Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.

Etter statsministertiden

Fra november 1919 til juni 1920, var Orlando deputertkammerets president. Etter fascistregimet ble innført i 1922 inntok han en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv, likesom de fleste liberale.

Etter Mussolinis fall ble han i en kort periode aktiv igjen, men nå som konservativ.

Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890) og Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). I år 1890 begynte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordfører i foreningen for ivaretakelsen av utenlandsitalienernes interesser. («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).

Han døde den 1. desember 1952 i Roma.

• 
  La riforma elettorale, 1883.

Eksterne lenker

• (en) Vittorio Emanuele Orlando – kategori av bilder, video eller lyd på Commons