Salomos salmer

Salomos salmer fra intertestamentlig tid, ca. 50 f.Kr., er atten salmer som kun kjennes fra greske og syriske oversettelser fra hebraisk grunntekst. Salmene var inkludert i den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta (LXX).

Bakgrunn og tilblivelse

Bokens historiske og sosio-politiske kontekst er omtrent midten av det første århundre f.Kr. Salmenes skildrer etter all sannsynlighet politiske begivenheter og religiøse konflikter på denne tiden. De viser blant annet til Gnaeus Pompeius Magnus' berømte erobring av Jerusalem og tempelet i 63. f.Kr og hans grusomme død i Egypt etter nederlaget mot Gaius Julius Cæsar i 48 f.Kr.

Det er derfor vanlig å datere salmene til ca. 50 f.Kr. De greske og syriske manuskripter som vi har salmene overlevert i form av er relativt sene (tidsrommet 1000-1700 e.Kr.).

Teologi, form og miljø

Salmene er teologisk poesi og har et svært belærende og polemisk tonefall. Hovedtemaet i salmene er spørsmålet om Guds rettferdighet.

Salomos salmer er basert på Det gamle testamentes salmer, men i motsetning til de som etter tradisjonen stammer fra kong David, stammer disse salmene fra kong Solomo. Salmenes bruk er vanskelig å si noe om, men mest sannsynlig har de ikke vært brukt i liturgisk sammenheng slik som salmene i Salmenes bok.

Salmene bruker apokalyptiske vendinger for å skildre den kommende messianske tidsalder (jf. PsSal. 11 og 17-18). Salmene venter en jordisk, rettferdig «messiaskonge» av Davids hus, mot apokalyptikkens evige og trancendente messiasforestilling. PsSal. 17 minner svært mye om Salme 72.

Flertallet av salmene har fokuserer likevel på den individuelle botsfromheten.

Basert på salmenes teologi regner en del forskere med at salmene har blitt til i fariseeiske kretser og en del andre med essenerne, men det er ikke lett å avgjøre. Dersom salmene stammer fra fariseerne, burde de i så fall ha blitt tradert i den senere jødiske tradisjon (Rabbinismen) og ikke forbli borte frem til 1600-tallet.