iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: https://no.wikipedia.org/wiki/Queen
Queen – Wikipedia Hopp til innhold

Queen

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Queen
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2001)[1]
Songwriters Hall of Fame (2003)
Grammy Lifetime Achievement Award (2018)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
OpphavLondon, Storbritannia (1970)
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock, glamrock,[2] hardrock, rock,[3][4] kunstrock,[5] poprock, tradisjonell metal,[6] heavy metal
Aktive år1970–
PlateselskapElektra Records, Capitol Records, EMI Records, Hollywood Records, Parlophone, Island Records, EMI
InnflytelseThe Beatles, The Who, Jimi Hendrix, Cream, Pink Floyd
Nettstedhttps://queenonline.com
IMDbIMDb
Notable verk
Bohemian Rhapsody, We Are the Champions, Don't Stop Me Now
Logo
Queens logo
Queen på Commons
«Queen» har flere betydninger.

Queen er et britisk rockeband, hvis storhetstid var på 1970- og 80-tallet. Bandet er spesielt kjent for klassiske rockesanger, spesielt «We Are the Champions», «We Will Rock You» og «Bohemian Rhapsody». Sistnevnte ble utgitt i 1975, og promotert som tidenes første musikkvideo. Den ble også gjenutgitt til lydsporet til filmen Wayne's World. Queen er kjent som pionerer innen tungmetall, glam-rock og stadion-rock. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og fikk i 2001 en plass på Rock and Roll Hall of Fame. Gruppen har solgt over 300 millioner plater verden over, som gjør dem til det tredje mestselgende bandet i verden. De har i tillegg blitt tildelt sju Ivor Novello-priser.

Opphav

[rediger | rediger kilde]

Queen kan spores tilbake til 1968, da gitaristen Brian May og trommeslageren Roger Taylor var medlemmer av trioen Smile. Etter at gruppas bassist og frontfigur Tim Staffell sluttet våren 1970, fikk de med seg vokalisten Freddie Mercury i april 1970 og dannet Queen. I 1971 kompletterte John Deacon besetningen som bassgitarist etter at han fant en annonse fra et band som trengte bassist.

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Brian May på gitar
Foto: Thomas Steffan
.

Selv om Freddie Mercury vanligvis stod i sentrum for oppmerksomheten, skrev samtlige fire medlemmer av Queen store hits:

De fleste av gruppens album hadde minst én sang skrevet av hvert medlem, og selv om Mercury skrev mange av gruppas hits, var han overhodet ikke dominerende som låtskriver; alle anså hverandre som kreativt likeverdige, og den litt stille bassisten John Deacon skrev en av deres største hits, «Another One Bites the Dust». I senere år ble det vanlig at to, tre eller alle fire samarbeidet på sanger, og etter uoverensstemmelser om hvem som hadde æren for disse sangene, ble de enige om å bare sette «Queen» som låtskriver i stedet for det enkelte medlem (fra plata The Miracle og videre).

Historie

[rediger | rediger kilde]

1968–1970

[rediger | rediger kilde]

Brian May og Roger Taylor spilte i et band kalt Smile med bassist/vokalist Tim Staffell. Mercury var Staffells romkamerat på Ealing Art College, og fulgte med på Smiles øvelser og konserter. På den tiden var Mercury vokalist i andre band, som Wreckage og Ibex. Likevel bidro han med ideer om i hvilken retning Smile burde ta. Etter hvert fant Tim Staffell ut at Smile ikke gikk noen vei, og bestemte seg for å bli med i et band kalt Humpy Bong. Mercury var rask til å steppe inn for Staffell, og de begynte å lete etter en bassist. En av de første var Barry Mitchell. Det var ikke før i 1971 at de fant John Deacon og begynte å øve til sin første plate, Queen.

1973–1979

[rediger | rediger kilde]

I 1973 utga Queen sin første plate, oppkalt etter bandet. Den fikk ikke så mye oppmerksomhet, men ga dem en radiohit, «Keep Yourself Alive». Siden har den blitt ansett som en sterk førsteplate.

I 1974 ble to album utgitt, først Queen II med hiten «Seven Seas of Rhye». Plata var eksperimentell og fikk lite oppmerksomhet, men den kom inn på hitlistene i Storbritannia.

Freddie Mercury under konsert i Hannover i 1979.
Foto: Uwe Matezki

Gruppen var oppvarmingsband for Mott the Hoople, og Queen måtte bryte turneen i USA fordi May ble syk.[7]

Senere samme år ble Sheer Heart Attack utgitt. Plata ble veldig populær i Storbritannia og Europa, og solgte til gull i USA. Den er overraskende bra sammensatt, og inneholder alt fra ballmusikk til tungmetall, som «Stone Cold Crazy» (en sang Metallica senere vant en Grammy for) og «Now I'm Here» (meget populær live-sang), ballader («Lily of the Valley»), ragtime («Bring Back That Leroy Brown»), og til og med karibisk («Misfire»).

Platas mest populære låt var «Killer Queen», som kom til topp ti i Storbritannia og ble nummer 11 i USA.

Om Sheer Heart Attack var populær, er det lite i forhold til 1975-plata A Night at the Opera. Mange regner den som Queens beste noensinne (enkelte kaller den Queens Led Zeppelin IV). Plata inkluderte flere store hits, ikke minst klassikeren «Bohemian Rhapsody». «Bohemian Rhapsody» hadde førsteplassen på britiske hitlister i ni uker, og slo dermed rekorden til Paul Ankas «Diana». I USA kom den til niendeplass, og da den ble gjenutgitt i sammenheng med filmen Wayne's World, kom den ennå en gang på førsteplass i Storbritannia, og nådde andreplassen i USA. Plata inneholdt også «You're My Best Friend» (som nådde fjortendeplass i USA), en slags popsang av en type Queen aldri hadde laget før. «I'm in Love With My Car» er en hardrock-låt skrevet av trommeslager Roger Taylor og er brukt i reklamer for Jaguar.

Plata ble svært populær i Storbritannia, og solgte til trippel platina i USA.

Den neste plata toppet ikke A Night at the Operas salgstall, men var en slags søsterplate til den: A Day at the Races. Motivet på plateomslaget var nesten likt Operas, men fargene var inverterte. Det var planlagt å utgi de to sammen i en pakke, men de planene ble det ikke noe av.

De mest populære sangene fra denne plata var «Somebody to Love» og «Tie Your Mother Down». Førstnevnte var en rockeballade, der hundre overdubinger av Freddie Mercurys, Brian Mays og Roger Taylors vokaler ble lagt oppå hverandre for å etterligne et gospelkor. Sangen nådde elleveteplass i USA og andreplass i Storbritannia. «Tie Your Mother Down» var en typisk hardrockssang med et meget gjenkjennelig gitarriff som også viste frem Queens humoristiske sans.

Brian May, John Deacon under konsert i Hannover i 1979.
Foto: Uwe Matezki

I 1977 ble News of the World gitt ut, et album som fikk en del kritikk i begynnelsen, men har blitt anerkjent i ettertid. Låtene på denne plata var skreddersydde for å bli fremført på konserter (og hadde dermed store effekter); suksesslåtene «We Will Rock You» og «We Are the Champions» var begge på denne plata, og det samme var nesten-punklåta «Sheer Heart Attack» (som ikke må forveksles med plata som kom ut tre år tidligere). Denne sangen var muligens en inspirasjonskilde for Queens of the Stone Ages «Feelgood Hit of the Summer» som har et veldig liktlåtende gitarriff.[trenger referanse]

I 1978 kom Jazz ut, ei plate som hadde hitsinglene «Fat Bottomed Girls» og «Bicycle Race». Plateomslaget var inspirert av et maleri av Berlinmuren. Andre viktige låter på plata var «Dead on Time», «Let Me Entertain You», «Don't Stop Me Now» og «Mustapha» av Mercury, som hadde en veldig arabisk feel kombinert med heftige gitarriff.

Imidlertid var fansens respons på Jazz lunken, og Queen solgte dårligere enn vanlig. Derfor bestemte bandet seg for å ta «fri» i 1979, og i stedet fokusere på ei ny plate som skulle komme i 1980.

1980–1989

[rediger | rediger kilde]

Queen begynte 1980-tallet med albumet The Game, som skulle vise seg å bli den mestselgende plata deres (utenom Greatest Hits). Plata inneholdt singelen «Crazy Little Thing Called Love», samt hiten «Another One Bites the Dust», en singel som ble utgitt i 1981 etter at Michael Jackson foreslo at den ville bli en stor hit. Sangen kombinerte Queens sans for rock med en funky minimalisme som resulterte i en diskofisert rockeklassiker. Den holdt førsteplassen i USA i fire uker, og solgte til firedobbel platina i USA. Plata inneholdt også to av Queens største ballader, «Play the Game» og fan-favoritten «Save Me», som begge ble hits i Storbritannia.

I 1980 kom lydsporet til filmen Flash Gordon. Plata solgte dårlig, men viste fram Queen i et litt annet lys.

I 1981 samarbeidet Queen med David Bowie på singelen «Under Pressure». Singelen kom på førsteplass i Storbritannia. Dette var også året for utgivelsen av Queens Greatest Hits, som bestod av hitlåter fra første del av Queens karrière.

«Another One Bites the Dust» ble en stor hit og Queen bestemte seg for å lage ei hel plate med disko- og funkinspirerte låter. Resultatet, som kom i 1982, var plata Hot Space, som – rettferdig eller ikke – blir ansett av kritikere og fans som Queens dårligste. Plata var spesielt skuffende for hardrockfansen som hadde fulgt dem fra gjennombruddet på 1970-tallet. Høydepunkter fra plata var «Under Pressure», og «Body Language» – en singel som bare fikk oppmerksomhet i USA og nådde en overraskende ellevteplass på hitlisten der.

Konsert i Frankfurt am Main i 1984.
Foto: Thomas Steffan

I 1984 ble albumet The Works utgitt. Albumet inneholdt blant annet låter som «Radio Ga Ga», «I Want to Break Free» (en sang som ble benyttet av den undertrykte venstresiden i Brasil, og senere en del av Coca-Colas reklamekampanje «C2»), og hardrockfavorittene «Hammer to Fall» (en kommentar til den kalde krigen) og «Tear It Up». Til tross for disse sangene solgte ikke plata så bra, noe som førte til spenninger i bandet, som igjen førte til at de for en tid gikk hver sin vei med soloprosjekter.

Så kom 1985 og veldedighetskonserten Live Aid der Queen ble bedt om å delta. Queen stjal showet fullstendig med sine energiske sanger og evne til å live opp publikummet.

Gjenopplivet av responsen fra Live Aid og økende platesalg, avsluttet Queen 1985 med singelen «One Vision», en gitarbasert sang som ble kreditert alle fire medlemmene i Queen, noe som var uvanlig i denne perioden. Sangen ble brukt i filmen «Iron Eagle».

Queen ved Rock in Rio-festivalen i Rio de Janeiro i 1985.
Foto: Antônio Henrique Seligma

Tidlig i 1986 spilte de inn plata «A Kind of Magic», inspirert av Russell Mulcahys film fra samme år, Highlander. Plata var veldig suksessfull, og hadde en rekke hits, foruten tittellåta, «Who Wants to Live Forever» og «Friends Will Be Friends».

Senere samme år gikk Queen på en turné som toppet seg på Wembley stadion i London. Under konserten kom Mercury med følgende ord: «You know something? There's been a lot of rumours lately, about a certain band called Queen. The rumours are that we're going to split up, what do you think»? Publikum roper «NO», og Mercury peker på rumpa si og sier: «They're talking from here! My apologies, but I say what I want. You can forget those rumours, we're going to stay together until we fucking we'll die, I assure you».

På denne turneen opptrådte hele Queen sammen for siste gang. De kunne ikke booke Wembley en tredje kveld, for det var booket allerede, men de klarte å få tak på Knebworth Park. Billettene ble utsolgt innen to timer, og over 120 000 fans samlet seg i parken for å se en Queen-konsert en siste gang.

Etter å ha drevet med soloprosjekter på hver sin kant gjennom 1988 (blant annet Mercurys samarbeid med Montserrat Caballé, «Barcelona»), ga Queen ut The Miracle i 1989. Plata fortsatte i retningen bestemt av A Kind of Magic med en «polert» pop-rock-lyd og hits som «The Invisible Man», «The Miracle» og «Breakthru».

1990–1999

[rediger | rediger kilde]

I 1991 begynte rykter å spre seg om at Mercury hadde aids. Selv tabloidblader over hele verden hadde nyheter om dette. Mercury nektet, men siden både han og de andre bandmedlemmene visste sannheten, bestemte de seg for å sette uoverensstemmelsene og konfliktene til side og lage éi plate til. Resultatet var Innuendo. Høydepunkter i plata var tittellåta, til minne om Led Zeppelins «Kashmir», hardrocksangen «Headlong», I'm Going Slightly Mad, og sangene som man kanskje kan tillate seg å si virker framsynte, «The Show Must Go On» og «These Are the Days of Our Lives».

23. november 1991 innrømte Mercury i en uttalelse forberedt fra dødsleiet at han hadde aids. Mindre enn ett døgn etter uttalelsen døde han, 45 år gammel. Han hadde en privat begravelse, holdt i overensstemmelse med familiens zoroastriske tro.

Den 20. april 1992 ble Freddie Mercurys minnekonsert holdt på Wembley Stadium. Inntektene gikk til kampen mot aids, og musikere og band som Annie Lennox, Roger Daltrey, Guns N' Roses, Def Leppard, Zucchero, David Bowie, George Michael, Steve Vai, Elton John, Metallica og Liza Minnelli opptrådte sammen med de gjenværende medlemmene av Queen.

Queen ble aldri oppløst, selv om den siste platen med nye sanger, Made in Heaven, ble utgitt i 1995, sammensatt av studioinnspillinger fra før Mercury døde og noe materiale fra tidligere plater. Bandet opptrer fortsatt fra tid til annen, men uten bassist John Deacon, noe som har resultert i prosjekter som «Queen & …» med forskjellige gjesteartister. Et hyllestalbum kom i 1997, kalt Dragon Attack etter en av Queens tidligere sanger, med blant andre James LaBrie, Glenn Hughes, Lemmy Kilmister og Jeff Scott Soto.

2000–

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Queen + Paul Rodgers

Paul Rodgers turnerte sammen med Queen i 2005.
Foto: Thomas Steffan

I slutten av 2004 ble det kunngjort at Queen skulle gjenforenes og gå på turné i 2005, med Paul Rodgers i Freddie Mercurys sted. Paul Rodgers tok imidlertid ikke Mercurys plass i bandet, men var «gjesteartist». Turneen «2005 Queen + Paul Rodgers» besøkte Spania, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, England, Sveits, Østerrike, Tsjekkia og Sverige, og inneholdt både klassiske Queen-låter og noen nye sanger av Paul Rodgers.

Innflytelse på moderne musikk

[rediger | rediger kilde]

Queen er kjent for nyskapende effekter, ekstravagante show og til tider overdrevne kostymer. Queen blir kreditert av artister og band som AC/DC, Iron Maiden, Judas Priest, Dream Theater, Guns N' Roses, Kurt Cobain, U2, Def Leppard, Yngwie Malmsteen, Trent Reznor, Extreme, Helloween, Meat Loaf, Queensrÿche, George Michael, Keane, The Killers, My Chemical Romance, Journey, Franz Ferdinand, Metallica, Robbie Williams, The Smashing Pumpkins, Anthrax, Foo Fighters, Radiohead, Kansas, Muse, Manic Street Preachers, Green Day, Mika, Axl Rose, Lady Gaga, Katie Melua, Katy Perry og The Darkness for å ha påvirket musikken deres.

Digitalalderen

[rediger | rediger kilde]

Under Brian Mays og Roger Taylors overvåking har et par plater (A Night at the Opera og The Game) blitt remikset slik at de får DTS surround-lyd på lyd-DVD. Det samme har skjedd med de to Greatest Video Hits, samt at de har utgitt DVD-en Live at Wembley '86. Brian May har sagt at han har lyst til å se all Queens musikk remikset en dag, siden det er nærmere det Queen så for seg da de begynte.

Queen planlegger nå[når?] utgivelser fra flere konserter, minst én ny videosamling, og resten av platene som lyd-DVD-er. Taylor og May er i stadig kontakt med fans, samlere og industrieksperter for å finne ut hvor etterspørselen ligger for fremtidige utgivelser, og hvilken vei ny teknologi tar.

Queens konsertopptredener

[rediger | rediger kilde]
Roger Taylor ved trommene i Frankfurt am Main 2005.
Foto: Thomas Steffan

Queens konserter var banebrytende, de hadde massive lysrigger, brukte pyroteknikk og andre spesialeffekter for å gjøre showene deres virkelig engasjerende. Sammen med et annet populært band, KISS, forandret de konserter for alltid, fra den rolige stilen som hadde dominert fra The Beatles' tid, da de som opptrådte bare stod der og spilte instrumentene sine. Energien opptredene deres hadde, spenningen, entusiasmen og adrenalinet Freddie Mercury hadde i stemmen, var så naturlig og ekte at publikummet nesten alltid ble med og sang. Mercury elsket publikum, og fant inspirasjon i dem, noe mange, blant andre Kurt Cobain (i sitt selvmordsbrev), har uttrykt glede over. Fra «News of the World» i 1977 skrev Queen sanger med målet å involvere publikum, som «We Will Rock You» og «We Are the Champions», og laget så noen sanger, som «Radio Ga Ga», hadde klapping. Dette resulterte i et nesten magisk øyeblikk under Live Aid da nesten 100 000 mennesker på Wembley klappet hendene sine sammen over hodet samtidig, til «Radio Ga Ga».

Queen var på mange populære turneer, med merkverdige show (som Live Aid-konserten) holdt på Wembley Stadium i England, og Rock in Rio-festivalen i Brasil, selv om gruppas siste turné, i samband med plata «A Kind of Magic», ikke fikk noe overskudd.

Wembley-konserten i 1986, en del av Storbritannia-turneen, tiltrakk seg 150 000 mennesker fordelt på to kvelder.

Ironisk nok møtte bandmedlemmene hverandre nesten ikke i det hele tatt de neste tre åra, år da Freddie Mercury jobbet solo og Roger Taylor jobbet med The Cross.

Det er ukjent om Freddie Mercury visste at han hadde aids på denne tiden.

Kjente sanger

[rediger | rediger kilde]
Statue av Freddie Mercury i Montreux
  • «Seven Seas of Rhye» fra Queen II (1974) var Queens gjennombruddssingel, i deres bombastiske pomp-rocka stil.
  • «Killer Queen» fra Sheer Heart Attack hadde Mays geniale gitarspilling og var den første låta som skaffet bandet mye oppmerksomhet.
  • «Bohemian Rhapsody» er en klassisk sang som var en av de aller første sangene til å få en musikkvideo. Den ble først utgitt på 1975-plata A Night at the Opera. Etter Mercurys død ble singelen igjen utgitt i Storbritannia sammen med «These Are the Days of Our Lives». Den ble nummer én jula 1991, og den første singelen som nådde førsteplassen to forskjellige ganger (den eneste andre singelen som har klart dette er George Harrisons «My Sweet Lord»). Singelen ble gjenutgitt i USA i 1992 takket være filmen Wayne's World.
  • «Tie Your Mother Down» var ikke en av Queens største hits, den nådde 33.-plass i Storbritannia og 49.-plass i USA, noe som blekner i forhold til mange av deres andre singler. På grunn av Queens standarder for Greatest Hits har den ikke blitt gjenopplivet som mange av deres andre klassikere. Den har imidlertid en av rockens mest gjenkjennelige riff, og har vært en av fansens live-favoritter siden den kom. Den ble utgitt på 1976-plata A Day at the Races.
  • «We Will Rock You» er fast inventar på sportsarrangementer jorda rundt; publikum tramper og klapper sammen med sangens rytme og synger med på sangens refreng for å støtte laget sitt. Utgitt på 1977-plata News of the World.
  • «We Are the Champions» er en meget populær sang etter kamper, av opplagte grunner. Fra samme plate som sangen over.
  • «Another One Bites the Dust» var en stor crossover-hit når den ble utgitt, og toppet listene for både pop og R&B. Sangen var inspirert av bassriffa til diskogruppa Chic, og ironisk nok kom den ut på slutten av diskoens æra. Det hevdes at sangen har en beskjed om den spilles baklengs, da tittelen kan virke som «It's fun to smoka marijuana» («Det er morsomt å røyke marihuana»). Det er imidlertid usannsynlig at det er med vilje, siden ingenting med teksten antyder noe lignende. Utgitt i 1980 på plata The Game.
  • «Crazy Little Thing Called Love» var en stor hit i USA, og blir ofte tatt for å være en Elvis-låt. Freddie Mercury skrev låten mens han lå i badekaret på et hotell, og skrev melodien til gitar. Han spilte den inn med Deacon og Taylor, med Mays gitar i bakgrunnen. Sangen har en unik rock'n'roll-lyd som ikke ligner noe annet Queen hadde laget tidligere, og Mercury gjorde en fantastisk job med å imitere Elvis' stemme. Utgitt som singel i 1979, og kom på The Game i 1980.
  • «Don't Stop Me Now» med tekst og musikk av Freddie Mercury nådde 9.-plass i England, men ikke høyere enn 86.-plass i USA. Sangen ble utgitt på 1978-plata Jazz.
  • «Radio Ga Ga» var en stor verdenssuksess for Queen; den havnet på topp 20 i intet mindre enn 36 land, og nådde førsteplassen i 20 av dem. Sangen var en kommentar til at TVen overtok radioens popularitet, samt musikkvideoers og MTVs komme. Trommeslager Roger Taylor skrev den som «Radio Ca Ca» (antageligvis fra noe hans sønn hadde sagt), et slag mot mindre variasjon av radioprogrammer og typer musikk som ble spilt. Dette ble etter hvert forandret til Radio Ga Ga, fordi det hørtes bedre og klarere ut, og rullet lettere av tunga. Fra 1984-plata The Works.
  • «Who Wants To Live Forever», en sjelden duett av Mercury og May, sterkt innblandet i handlingen (og senere markesføringen) av 1986-filmen Highlander. Det sies at den ble skrevet i en limousin etter de hadde sett en musikkløs versjon av filmen, og spiller sterkt på filmens temaet om ensomhet som filmens udødelige føler når de ser sine kjære bli gamle og dø, mens de forblir evig unge. Versjonen brukt i selve filmen er sunget bare av Freddie. Sangen ble utgitt på 1986-plata A Kind of Magic, og ble fremført av Seal på Freddie Mercurys minnekonsert.
  • «Barcelona» er en opera-duett av Freddie Mercury og Montserrat Caballé, men er likevel inkludert på Queens Greatest Hits III og Mercurys duettalbum med Caballé. Den var en tittelsang for sommer-OL 1992 i Barcelona. Dette var også Mercurys siste opptreden live.

Queen på film

[rediger | rediger kilde]

Queen stod for lydsporet til filmene Flash Gordon (album: samme navn) og Highlander (album: A Kind of Magic. Originalfilmen ble regissert av Russell Malcahy).

Flere andre filmer bruker Queens sanger, blant andre Iron Eagle, Wayne's World, Small Soldiers, Super Size Me, A Knight's Tale, The Girl Next Door og Shaun of the Dead. Sangen «Bohemian Rhapsody» ble gjenutgitt etter at den var inkludert i filmen Waynes's World, noe som hjalp til at den igjen toppet hitlistene i USA.

Filmen Bohemian Rhapsody hadde premiere på norske kinoer 2. november 2018. Filmen handler om Queen og i hovedsak Freddie Mercury.

Queen som musikal

[rediger | rediger kilde]

I 2002 åpnet en musikal basert på Queens sanger, kalt We Will Rock You, på Dominion Theatre i West End, London. Musikalen var skrevet av den britiske komikeren og forfatteren Ben Elton i samarbeid med Brian May og Roger Taylor. Den har senere blitt fremført i Barcelona, Melbourne, Köln og Las Vegas

Musikalen hadde premiere i Norge på Strinda vgs i Trondheim, hvor den årlige Strindamusikalen spilte We Will Rock You i 2007. Musikalen ble også oppsatt på Folketeateret, med premiere i januar 2011.

Denne musikalen kom samtidig med dronning Elisabeth II av Storbritannias gulljubileum. Som del av jubileumsfeiringene fremførte Brian May en gitarsolo av Storbritannias nasjonalsang God Save the Queen, slik den er på plata A Night at the Opera, fra taket på Buckingham Palace.

I andre media

[rediger | rediger kilde]

Konsert i Norge

[rediger | rediger kilde]
Queen i Drammenshallen
12. april 1982.
Foto: Helge Øverås

Konserten åpnet med «Flash Gordon», og ble avsluttet med «We Will Rock You» og «We Are the Champions». «Under Pressure» ble også spilt.

Queen skulle opprinnelig ha en konsert på Chateau Neuf i Oslo fredag 29. november 1974 i forbindelse med sitt album Queen II, men konserten ble avlyst på grunn av et trafikkuhell med en av traileren med utstyr til konserten.[trenger referanse]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum

[rediger | rediger kilde]

Samlealbum

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID queen[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.albumoftheyear.org/ratings/8-all-music-highest-rated/1981/1.
  3. ^ http://en.academic.ru/dic.nsf/enwiki/1553435.
  4. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  5. ^ https://myspace.com/queen/music/album/live-at-wembley-stadium-6060.
  6. ^ (på en) Metal Evolution, Presenter: Sam Dunn. Director: Sam Dunn, Scot McFadyen, 2011, Wikidata Q1763472 
  7. ^ http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/859826/ 15:50 minutte5

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Queen&oldid=24796412»