Konkurranse (økonomi)

Konkurranse betegner i økonomisk forstand sameksistensen mellom bedrifter eller andre tilbydere i et marked hvor det er en begrenset etterspørsel eller begrensede vekstmuligheter. Med en rimelig fri markedsform med konkurranseutsatt marked, vil bedriftene konkurrere med hverandre om kunder og markedsandeler av den totale omsetning. Konkurransen handler da om å vinne salgsinntekter, kunder og andre typer markedsandeler på bekostning av konkurrentene. Man kan også snakke om konkurranse på etterspørselssiden. Graden av konkurranse kan være bestemt eller påvirket av konkurranseregulering.

Konkurranse er en vesentlig drivkraft for demokratisk tilgang til, og effektiv utnyttelse av, naturressurser og andre knappe goder. Etterspørselskonkurranse betegner hvordan kjøperne kan konkurrere om å få kjøpe varer eller tjenester i markeder med knapt tilbud. Eksempelvis er det begrenset etterspørselskonkurranse i de norske markedene for råmelk, korn, fisk, reinkjøtt eller elektrisk kraft. Konkurransen på kjøpersiden kan være begrenset av innkjøpsmonopoler (monopsoni) eller -samvirker. Tilbudskonkurranse betegner hvordan produsentene konkurrerer om å erverve og utnytte innsatsfaktorer i sin produksjon, og om å få avsatt sine ferdige varer eller tjenester gjennom salg til konsumentene. Gjennom pris-mekanismen vil det oppstå konkurranse om innsatsfaktorer (produksjonsmuligheter) og om kunder (salgsmuligheter), og tilbyderne vil forsøke å seire i denne konkurransen gjennom å framstå som mer attraktiv vurdert etter kvalitet, design, pris, eller leveringsbetingelser. Konkurransen driver ofte fram produksjonsforbedringer, effektivisering og innovasjon, men ikke entydig.

Studier tyder på at forholdet mellom konkurranse og innovasjon er først økende og deretter avtakende: Innovasjonen hemmes både av mangel på konkurranse, og av for mye konkurranse. I et marked med monopol (bare én tilbyder) vil denne tilbyderen ikke ha noe stort insentiv til forbedringer og innovasjon, fordi det ikke er noen konkurranse og monopolisten derfor får solgt sine varer eller tjenester uansett. Når flere aktører blir tilbydere og konkurransen i markedet øker, vil kampen om kundenes preferanse drive dem til å overgå hverandres tilbud gjennom å investere i tiltak som gir kvalitetsutvikling, prisreduksjon eller leveringsforbedring. Men dersom det er for mange tilbydere i markedet, vil ikke den enkelte tilbyder ha utsikter til å kunne få finansiert de investeringene som skal til for å gjøre forbedringer eller innovasjon.^{[trenger referanse]}

Konkurransens arenaer

Konkurranse foregår mellom aktører i et marked, og en konkurranseutsatt økonomi består av et høyt antall ulike markeder. Hva som avgrenser et enkelt marked avgjøres gjennom avanserte økonomiske tester, hvor konkurransemyndigheter identifiserer det enkelte markedet som man skal oppnå konkurranse innenfor. Eksempelvis finnes det separate marked for egg, marked for betalingstjenester, marked for bredbåndsaksess, marked for konsumferdig ost, osv. I konkurransefaglig forstand består et økonomisk avansert land av tusenvis av markeder.

Konkurransen foregår på ulike arenaer innen hvert marked, og de viktigste arenaene er:

• Etablering og exit - barrierer mot at nye aktører får etablert seg, for eksempel ved at dominerende aktører holder nye konkurrenter borte gjennom fordelaktig lovgivning og regulering, eller gjennom ulovlig prisdumping eller kryss-subsidiering. Omfatter også barrierer mot at eksisterende aktører forlater markedet, for eksempel gjennom lovregulering av at leveransen av en vare eller tjeneste må skje i en viss tid selv om aktøren selv ønsker å avslutte leveransen. Etableringsbarrierer i Norge omfatter forbudene mot å etablere privat salg av vin i butikk, arbeidsformidling, passasjertrafikk med tog, bakketjenester på flyplass utover regulert antall, osv.
• Prisdannelse - hindre mot fri prisdannelse, for eksempel gjennom lovlige prisreguleringer med nedre eller øvre pristak, eller gjennom ulovlig prissamarbeid mellom de eksisterende aktørene. Foruten ulovlig prissamarbeid kan dominerende aktører også hindre konkurrenter fra å bli prisledende gjennom å redusere egne priser så mye at de ikke dekker kostnadene, såkalt marginskvis. Prisregulering i Norge omfatter blant annet prisfastsettelsen for barnehageplass, prisregulering av teletjenester i utlandet, minstelønnsbestemmelser og allmenngjøring av tariffavtaler i arbeidslivet, samt deler av prisreguleringen av råmelk, korn, reinkjøtt og fisk.
• Kunderekruttering - hindre mot at aktørene kan rekruttere kunder, for eksempel gjennom at enkelte aktører binder inne kundene sine ved hjelp av pakketilbud (kryss-subsidiering), lange bindingstider ved kjøp av tjenester, fastrenteavtaler for boliglån, eller tidsfaste avbetalingsordninger for utstyr som kunden ikke kan bryte ut av. Hindre kan også være lovlige, for eksempel gjennom strenge reguleringer eller forbud mot telesalg eller annen effektiv markedsføring som kunne gjort utfordrerens tilbud kjent for forbrukerne.
• Kundevalg - hindre mot at kundene selv bytter leverandør av varer eller tjenester, for eksempel fordi teknologien er proprietær eller innelåsende og påfører kunden store kostnader ved å bytte leverandør, eller gjennom at større mengder utstyr selges som en pakke hvor kunden må bytte ut hele settet av utstyr for å skifte til konkurrenten.

Kriterier og regulering av konkurranse

Det stilles i økonomisk teori opp ulike kriterier for graden av konkurranse, og utfra det enkelte markeds oppfyllelse av disse kriteriene betegnes konkurransen i markedet som fullkommen konkurranse, bærekraftig konkurranse, reell konkurranse, begrenset konkurranse, monopolistisk konkurranse, oligopol, duopol eller monopol. tradisjonelt har graden av konkurranse ofte vært målt entydig etter antall tilbydere (monopol-duopol-oligipol), men i myere konkurranseteori er tilbydernes markedsandeler vel så avgjørende.

Kriteriene for graden av konkurranse omfatter blant annet:

• Tilbydere – er det mange tilbydere i markedet, eller er det dominert av bare noen få eller en (monopol).
• Markedsandeler – hvor stor andel har den største tilbyderen, og hvor stor forskjell er det mellom aktørenes markedsandeler (graden av markedsdominans)?
• Prisutvikling – er prisene lave sammenliknet med samme marked i andre land, og er prisene fallende?
• Etablering – er det fri rett til å etablere seg som tilbyder i markedet, og eksisterer det noen form for barrierer mot etablering?
• Markedsmakt – preges markedet av at en eller noen få aktører utøver prisdumping, kryss-subsidiering eller innelåsing av kundene?

Myndigheters aktive påvirkning av et eller flere av disse kriteriene for konkurranse i markedet, kalles konkurranseregulering. Den kan skje gjennom forhåndsdefinerte regler og grenser for aktørenes atferd for å hindre svekkelse av konkurransen før den finner sted (ex-ante regulering), eller man kan la aktørene opptre fritt og regulere eventuelle brudd på konkurranselovgivningen i ettertid, dersom man mener atferden har begrenset konkurransen (ex-post regulering).

I noen markeder har regulering til hensikt å beskytte monopoler eller i alle fall begrense konkurransen. Et eksempel er melkemarkedet hvor Tine har monopol på kjøp av råmelk fra melkebøndene, mens Q-melk bare har lov til å hente råmelk fra bøndene som har Q-avtale, og Synnøve Finden ikke har lov til å innhente råmelk i det hele tatt. Bøndene som har avtale til Tine er forpliktet til å levere minst 90 % av sin melk til Tine. Det er vanlig med regulerte monopoler i primærnæringene, eksempelvis i markedet for landing av råfisk eller innkjøp av reinkjøtt fra reindriftssamene. Ofte skyldes fraværet av konkurranse på kjøpersiden i primærnæringene at innkjøpet er organisert i kooperativer eller samvirker, som tidvis er lovfestede. Rasjonalet har vært å hindre prissvingninger og sørge for jevne inntekter for bonden eller fiskeren.

I andre markeder har reguleringen som mål å øke konkurransen - eksempelvis spesifisert som å redusere enkeltaktørers markedsandel eller oppnå lavere sluttbrukerpriser. I Europa har telemarkedet regulering av priser, tilgangsrettigheter og samtrafikk med sikte på å styrke for eksempel etablerings-, infrastruktur- eller priskonkurransen. Sektorreguleringen er spesielt utbredt så lenge en eller noen få aktører har dominerende markedsandeler innen tilbudet av infrastruktur, eksempelvis ved at de eier hele eller store deler av telenettet eller jernbanenettet. Dersom det oppnås bærekraftig konkurranse hvor ingen har dominerende markedsmakt, er det vanlig at sektorregulering avvikles.

Se også

• Konkurranseregulering
• Markedsform