iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.
iBet uBet web content aggregator. Adding the entire web to your favor.



Link to original content: https://no.wikipedia.org/wiki/Jyllandsslaget
Jyllandsslaget – Wikipedia Hopp til innhold

Jyllandsslaget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jyllandsslaget
Konflikt: Første verdenskrig

Britiske og tyske flåtestyrkers bevegelser 31. og 31. mai 1916
Dato31. mai1. juni 1916
StedUtenfor kysten av Jylland
56°42'N 5°54'Ø
ResultatOmdiskutert, taktisk tysk seier
Stridende parter
Storbritannias flagg StorbritanniaTysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
David Beatty
John Jellicoe
Reinhard Scheer
Franz Hipper
Styrker
151 skip, derav 28 slagskip, 9 slagkryssere, 8 kryssere, 23 lette kryssere, 81 jagere, 1 moderskip for sjøfly og 1 minelegger99 skip, derav 22 slagskip, 5 slagkryssere, 9 lette kryssere og 63 jagere og torpedobåter
Tap
14 skip, 6 094 døde11 skip, 2 551 døde

Jyllandsslaget var det største sjøslaget under første verdenskrig og det eneste mellom slagskip. Over hundre tusen mann og en tonnasje på to millioner bruttotonn deltok i slaget, som ble utkjempet den 31. mai1. juni 1916 i Nordsjøen vest for Jylland mellom Storbritannias Grand Fleet og Den tyske keiserlige marines Hochseeflotte.

Flåtekappløpet i forkant av første verdenskrig hadde ført til at både den britiske Royal Navy og Den tyske keiserlige flåte hadde rustet kraftig opp. Britenes flåte var ved krigsutbruddet klart sterkere enn den tyske, noe som gjorde at britene sperret av Nordsjøen med det resultat at de tyske handelsmulighetene på verdenshavene forsvant. Denne strategiske trusselen fikk store konsekvenser for Tyskland, som led av alvorlig matmangel under krigen.

Den tyske flåten var ikke sterk nok til å bryte denne blokaden og hadde derfor ligget i havn mesteparten av krigen. De to sjøslagene tidligere i krigen, Slaget ved Helgolandbukten og slaget ved Doggerbank, hadde vært relativt små trefninger der ingen av sidene turde å sette inn større deler av sine flåtestyrker.

Den tyske planen

[rediger | rediger kilde]

Den tyske admiralen Reinhard Scheer fikk kommandoen over den tyske Hochseeflotte i januar 1916. Scheer gikk inn for en mer aggressiv linje, sendte flåten ut i Nordsjøen ved flere anledninger både i februar og mars. Den 25. april sendte han deler av flåten under ledelse av admiral Franz von Hipper mot den engelske kysten for å bombardere byene Lowestoft og Yarmouth. Planen til Scheer var å provosere britene til å sende sine skip mot den tyske flåteavdelingen, denne skulle så trekke seg tilbake og lokke britene tilbake mot den tyske kysten der den tyske hovedstyrken under ledelse av Scheer ventet. De britiske admiralene David Beatty og John Jellicoe lå med en flåtestyrke i Harwich og var villige til å møte den tyske flåten i slutten av april. Dårlig vær gjorde imidlertid at britene ikke fikk intervenert, selv om de to flåtene fikk kontakt.

Slaget tar til

[rediger | rediger kilde]
Den tyske slagkrysseren SMS «Seydlitz»

I slutten av mai sendte Scheer ut hele flåten i Nordsjøen. På samme måte som i måneden før skulle Hipper lede en mindre styrke inn mot den engelske kysten (denne gangen mot Sunderland) og provosere britene til å følge etter ut i Nordsjøen. Scheer gav imidlertid opp denne planen og tok heller flåten vest for Jylland. Det Scheer ikke visste var at britene hadde fått en kopi av kodeboken for de tyske radiokodene av russerne, noe som gjorde at den britiske marineledelsen var klar over tyskernes intensjoner. Mesteparten av den britiske flåten var derfor allerede i rom sjø, på vei mot den tyske flåten.

Den 31. mai møttes fortroppene. Disse bestod av seks britiske og fem tyske slagkryssere, med tyskerne som overlegne på grunn av mer moderne skipskonstruksjoner. Hipper vendte straks sine slagkryssere sydover for å lure Beatty med ned mot den tyske hovedstyrken. Beatty bet på agnet, og gikk samtidig til angrep på Hippers skvadron. Dette førte til at to britiske skip gikk tapt, etter at SMS «Von der Tann» fikk inn en fulltreffer på HMS «Indefatigable» i tillegg til at SMS «Derfflinger» og SMS «Seydlitz» bombarderte HMS «Queen Mary» slik at våpenmagasinet kom i brann og eksploderte.

Slagets andre fase

[rediger | rediger kilde]
Slagets forløp

I det Beatty så Scheers hovedstyrke trakk han seg nordover igjen. Jellicoe var nå på full fart sydover med den britiske hovedstyrken, og i forveien sendte han tre slagkryssere for å hjelpe Beatty. Hipper hadde nå seilt nordover hakk i hæl på Beatty, men måtte trekke seg da de tre slagkrysserne under ledelse av Hugh Evan-Thomas kom Beatty til unnsetning. Dette gjorde at Hipper aldri så Jellicos hovedstyrke komme, og da denne nådde Scheer ble Scheer overrasket i en dårlig posisjon. Klemt inne mellom de to hovedstyrkene var nå de to fortroppene, noe som gjorde at de fikk hard medfart. Flere skip ble ødelagt, blant annet fikk kontreadmiral Horace Hoods flaggskip HMS «Invincible» uskadeliggjort den tyske krysseren SMS «Wiesbaden». Senere i slaget skulle imidlertid «Invincible» selv gå ned, med praktisk talt hele mannskapet og Hood selv.

Scheer trakk seg nå tilbake, da posisjonen hans var svak og motstanderens styrke for stor. Tilbaketrekningen skjedde under dekning fra jagere, som søkte å treffe britene med torpedoangrep. Jellico var kjent for å være svært redd for torpedoangrep, og mistenkte at tilbaketrekningen var en felle. Han unnlot derfor å forfølge Scheer. Han manøvrerte heller slik at han la seg mellom Scheers nye posisjon og deres antatte rute tilbake til de tyske havnene.

Scheer vender tilbake

[rediger | rediger kilde]

Scheer seilte nå østover for å komme overraskende på britene. Denne taktikken mislyktes, da Scheer kom under kraftig ild fra de bedre plasserte britiske skipene. Dette førte til at Scheer måtte trekke seg nok en gang, og for å hindre en britisk forfølgelse kastet han Hipper og hans fire gjenværende slagkryssere inn mot Jellicoe. Taktikken lyktes, og Scheer kom seg unna inn i natten som var i ferd med å komme.

Tyskerne trekker seg ut

[rediger | rediger kilde]

Jellicoe avsto fra de store manøvrene gjennom natten, men planla heller å møte Scheer ved daggry. Det ble imidlertid flere trefninger i løpet av natten, blant annet gikk skipene SMS «Frauenlob», HMS «Black Prince» og SMS «Pommern» ned med samtlige besetningsmedlemmer.

I løpet av natten fikk Scheer sneket seg gjennom de bakre deler av de britiske linjene og kom seg trygt hjem til Tyskland. Da morgenen kom så Jellicoe bare tomt hav. Hipper kom seg også trygt hjem til Tyskland, men måtte på veien oppgi flaggskipet SMS «Lützow».

Følger av slaget

[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Jylland er et av de mest omtalte og dokumenterte slag i sjømilitær historie. Diskusjonen mellom de sakkyndige om hvem som egentlig vant slaget ved Jylland har pågått frem til denne dag, og vil fortsette. Både britene og tyskerne hevdet i sin krigspropaganda å være slagets vinnere. Målt i tonnasje tapte britene 155 000 av sine 1 250 000 brt, og 6096 av sine 60 000 mann. Tyskerne tapte 61 000 av sine 660 000 brt, og 2551 av sine 45 000 mann. Slaget ble således en tysk materiell seier.

Strategisk sett hadde slaget en viss betydning. Den tyske flåten fikk ikke brutt gjennom den britiske blokaden, og med mange skip sterkt skadet ble det begrenset med muligheter for offensive operasjoner til sjøs de neste årene; tyskernes Nordsjøflåte forsøkte ikke å gjøre flere lignende utseilingsforsøk. I stedet gikk tyskernes sjømilitære strategi heretter i favør av ubåtkrigføring, noe som medførte at den britiske flåtestyrken til en viss grad ble splittet opp for å kunne fungere som eskorte i det nye konvoisystemet. Resultatet av slaget kan med det sies å ha vært at britene satte en stopper for tyskernes militære operasjoner til sjøs under første verdenskrig, med unntak av ubåtene.

Krigsgraver i Norge

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerke over døde briter etter Jyllandslaget, gamle Tønsberg kirkegård

Noen av de falne marinesoldatene fra slaget ved Jylland drev i land i Norge, og ble gravlagt på norske kirkegårder, bl.a. krigskirkegården i Fredrikstad, i Stavern, på Alfaset og Tønsberg kirkegård.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Hasle, Geir: Slaget om Nordsjøen, Vega Forlag 2011 ISBN 978-82-8211-078-5
  • Ireland, Bernard: War at sea 1914-45. Cassell, 2002
  • Gordon, Andrew: The Rules of the Game: Jutland and British Naval Command. John Murray, 1996
  • Tarrant, V.E.: Jutland: The German Perspective – A New View of the Great Battle, 31 May 1916. Weidenfeld Military, 1995
  • Campbell, John: Jutland: An Analysis of the Fighting. Naval Institute Press, 1986
  • Hart, Peter & Nigel Steel Jutland 1916: Death in the Grey Wastes. Weidenfeld Military, 2003

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]