Jeg (filosofi)

Jeg-et eller selvet betegner opphavspersonen til en talehandling, til dels brukt ensbetydende med subjekt – et unikt, autonomt, selvbevisst og handlende individ –, til dels med snevrere betydninger.^[1]

Begrepet jeg har blitt tillagt forskjellige betydninger av forskjellige filosofer, som grovt kan deles i tre forståelser:^[2]

Personen som en integrert enhet av kropp og sinn (eller legeme og sjel).
Mer spesifikt en persons sjel (eller sinn) samt dennes «innhold» av bevisste og ubevisste tanker, følelser, tilbøyeligheter og viljen.
Enda mer spesifikt en persons sjel uten (og i avgrensning fra) sjelens «innhold».

Mens mange filosofer har brukt begrepene jeg og selv synonymt, har andre sett på dem som ulike størrelser. I så fall forstås selvet gjerne som jeg-et som er seg selv bevisst.^[3]

Referanser

^ C.F. Gethmann (1995). «Ich». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 2. Stuttgart: Metzler. s. 160–165.
^ K.E. Tranøy (1997). «jeg (filos.)». I P. Henriksen m.fl. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 8 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 119–120. Arkivert fra originalen 20. oktober 2016.
^ C.F. Gethmann (1995). «Selbst, das». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 752–755.

[1] C.F. Gethmann (1995). «Ich». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 2. Stuttgart: Metzler. s. 160–165.

[2] K.E. Tranøy (1997). «jeg (filos.)». I P. Henriksen m.fl. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 8 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 119–120. Arkivert fra originalen 20. oktober 2016.

[3] C.F. Gethmann (1995). «Selbst, das». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 752–755.

[1]

[2]

[3]