Gammastråling

Illustrasjon av gammastråling (γ) fra en atomkjerne.

Gammastråling (γ-stråling) var opprinnelig definert som elektromagnetisk stråling relatert til prosesser i atomkjernen, hvor også partikkelstråling som alfapartikler (alfastråling) og betapartikler (betastråling) oppstår. Gammastråling er den mest energirike elektromagnetiske strålingen i det elektromagnetiske spekter. Gammastråling er da definert å gjelde for bølgelengde under omtrent 10 pm, eller frekvens over omtrent 30 EHz.

Av den grunn, har gammastråling et sterkere penetreringsnivå, samt lengre rekkevidde. Gammastråling kan derfor benyttes i helsehjelp og produksjonsfabrikker som tappefirma.

Guide til hvor gammastråling ligger i det elektromagnetiske spekteret.

Egenskaper

• Elektromagnetisk stråling med kortere bølgelengde enn røntgenstråling
• Energi over omtrent 100 keV eller omtrent 20 fJ (femtoJoule).
• Har rett etter nøytronstråling den mest gjennomtrengende kraften av alle radioaktive strålinger ^{[trenger referanse]}
• Oppstår ved endringer i atomkjernens struktur, desintegrasjon eller annihilasjon av elementærpartikler
• Kan forårsake stor skade
• Strålingen reduseres ved bruk av tykke blyplater

Anvendelsesområder

Stråling av mat

Gammastråling kan brukes til desinfisering av mat. Matvarene blir ikke radioaktive etter strålingen. men holdbarheten øker. Forskere er usikre på om gammastrålingen påvirker matvarene på en annen måte, derfor er det kun lov å bestråle krydder i Norge. Det samme regelverket gjelder også i EU. I andre land kan det være lov å bestråle egg, frukt, grønnsaker, kylling og reker.

Sterilisering av medisinsk utstyr

Store doser stråling fra radioaktive kilder kan drepe bakterier, sopp og insekter. I 1958 tok folk i bruk stråling for å sterilisere medisinsk utstyr som vanligvis ble sterilisert ved varme og damp. I dag brukes også stråling til å sterilisere sprøyter, bandasjer, blodoverføringsutstyr og annet medisinsk utstyr, Dette har forbedret renholdet i helsearbeidet og forhindret mange infeksjoner.

Kreftbehandling

Før ble radium brukt som strålekilde i kreftbehandling. I dag bruker vi andre stoffer og nyere metoder, men navnet Radiumhospitalet i Oslo forteller oss at radium en gang var viktig. Energirik elektromagnetisk stråling og stråling fra andre radioaktive kilder kan gjøre at celler utvikler seg til å bli kreftceller, men strålingen kan også brukes i kreftbehandling. Celler som deler seg raskt i kreftsvulster blir lettere ødelagt av strålingen enn celler i friskt vev. Strålingen blir konsentrert mot det syke kreftvevet og veksten av kreftcellene blir bremset. Ved gjentatt behandling kan kreftcellene drepes. For det meste brukes røntgenstråling fra spesialbygde terapimaskiner. I noen tilfeller brukes også gammastråling fra radioaktive isotoper, gjerne kobolt (Co-60) og cesium (Cs-137). Moderne teknologi gjør det mulig å sende stråling med høy energi til kreftsvulster langt inne i kroppen uten å skade det friske vevet rundt i stor grad.

Medisinske undersøkelser

Radioaktive stoffer kan brukes til å undersøke forskjellige organer i kroppen. Noen radioaktive stoffer samler seg i lungevevet, andre binder seg i stoffer i nyrene, skjelettet Osv. Strålingen kan måles med spesielle instrumenter og legene kan lage strålings bilder. Disse bildene kan sammenlignes med bilder fra en frisk person for å finne ut om noe er galt. Strålingsdosene i disse undersøkelsene er svært lave.

Røykvarslere

Mange røykvarslere i private hjem inneholder en radioaktiv kilde som senter ut alfastråling. Disse partiklene har positiv ladning og gjør at lufta i røykkammeret i varsleren leder en svak elektrisk strøm . Røykpartikler som kommer inn i dette kammeret får flere elektrisk ladde partikler til å lede strøm. Når denne elektriske strømmen øker utløser røykvarsleren alarmen. Strålingen fra en slik røykvarsler er mye mindre enn den naturlige bakgrunnsstrålingen og utgjør ingen strålingsfare.

Se også

• Gammaglimt
• Batse var et NASA-prosjekt som innbefattet gammastråling.
• Elektromagnetisk spekter
• Elektromagnetisk stråling
• Radioaktivitet

Referanser

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.