Fyrstbispedømmet Paderborn

Fürstbistum Paderborn Fyrstebispedømmet Paderborn
Fyrstebispedømme innenfor det tysk-romerske rike
[[Kurfyrstedømmet Köln|←]] 1281–1803 →
Flagg Våpen
Plasseringa til Westfalen Kurfyrstedømmet Paderborn og naboterritorier i 1789
Hovedstad	Paderborn, Paderborn-Schloß Neuhaus
Styreform	Fyrstebispedømme
Historie
- Grunnlagt	1281
- Opphørte	1803
I dag en del av	Nordrhein-Westfalen (Tyskland)

Fyrstebispedømmet Paderborn (tysk: Fürstbistum Paderborn) er en tidligere standstat og et geistlig territorium i det historiske landskapet Westfalen. Territoriet ble også gitt benevnelsene Stift og Hochstift, og var en del av det tysk-romerske rike. Det oppstod i 1281 i høymiddelalderen og eksisterte frem til 1803 i nyere tid.

Etymologi

Fyrstbispedømmet Paderborn var oppkalt etter den østwestfaliske byen Paderborn, som også var statens hovedsete. Navnet Paderborn er satt sammen av Pader og Born. Pader er en sideelv til elven Lippe. Born er en tidligere benevnelse for vannkilde.

Geografi

Paderbornensis Episcopatus descriptio nova (fyrstbispedømmet Paderborn) fra Theatrum Orbis Terrarum, sive Atlas Novus in quo Tabulæ et Descriptiones Omnium Regionum, Editæ a Guiljel et Ioanne Blaeu (1645)

Matthäus Seutter: Kart over fyrstbispedømmet omkring 1750

Administrativ inndeling av fyrstbispedømmet på 1700-tallet

Fyrstbispedømmet sammenfaller sånn omtrentlig med dagens Kreis Paderborn og Kreis Höxter i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, med unntak av byen Höxter som utgjorde fyrstabessiet (fra 1779 fyrstedømmet) Corvey. Byene Essentho, Meerhof, Oesdorf og Westheim i det tidligere Amt Wünnenberg (og senere Kreis Büren) er idag en bydel i Marsberg i Hochsauerlandkreis. Amt Lügde (idag Kreis Lippe) var senest fra 1618 en integrert del av fyrstbispedømmet.

Siden 1300-tallet ble en felles forvaltning delt mellom Paderborn og Lippe, for fellesamtene (Samtämter) Oldenburg-Stoppelberg og Schwalenberg. Grevenhagen dannet en eksklave i stiftet, tilhørende Lippe. Kjerneområdet i det tidligere fyrstbispedømmet befant seg på begge sider av Eggegebirge mellom Senne og Warburger Börde, mellom Weser og Sauerland og var inndelt i det østlige Oberwaldischer Distrikt og det vestlige Unterwaldischer Distrikt.

Bispedømmet omfattet flere områder, deriblant de fleste naboterritoriene (som etter reformasjonen i mange tilfeller ikke lenger var katolske) nord, sør og øst for Fyrstbispedømmet.

Territoriet grenset til Fyrstedømmet Lippe, Fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel, Grevskapet/Fyrstedømmet Waldeck, grevskapet Ravensberg (fra 1614 en del av Brandenburg-Preussen), grevskapet Pyrmont, grevskapet Rietberg, Landgrevkapet Hessen-Kassel, Fyrstedømmet Calenberg-Göttingen, kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg, hertugdømmet Westfalen og fyrstabessiet Corvey.

Historie

Fyrstbispedømmet Paderborn utviklet seg i århundrenes løp innenfor territoriet til bispedømmet Paderborn, og ble ikke oppløst før den prøyssiske okkupasjonen i 1802. En suveren statsdannelse (Landeshoheit) kan vi først snakke om fra høymiddelalderen på 1300-tallet.

Paderborns biskoper som landsherrer

Listen over biskoper og erkebiskoper i Paderborn omfatter 66 navn siden året 806. Fra 1321 til 1802 var 28 av dem landsherrer etter dagens forståelse. Den første biskopen av Paderborn var Hathumar (805–815), mens erkebiskopen Bernhard V. av Lippe regnes som den første fyrstebiskopen. Franz Egon av Fürstenberg var det siste landsoverhodet, og fortsatte frem til 1825 som kirkens ledende pastor i bispedømmet. Av betydningsfulle fyrstebiskoper kan nevnes Bernhard V., som skapte den første landsforfatningen Privilegium Bernhardi, og Heinrich von Spiegel av Desenberg (1361–1380), som var den første landsherren som virkelig kunne skille mellom sine geistlige og jordiske oppgaver. I de påfølgende århundrene benyttet de fleste landsherrene hjelpebiskoper til å utføre de geistlige oppgavene. Under reformasjonen var Heinrich av Sachsen-Lauenburg en protestantisk landsherre.

Litteratur

• Greule, Albrecht (1977). Paderborn und Pader: Zur Etymologie eines alten Orts- und Flussnamens. F. Schoningh. ISBN 3-506934-70-8 , ISBN 978-3-506-93470-3.