Deponi

Deponi - Santana do Paraíso i Brasil

Et deponi, tidligere kalt søppelfylling, er en åpen plass hvor avfall deponeres. Deponering var lenge den vanligste måten å kvitte seg med avfall på. I dag er det et uttalt mål at man vil legge minst mulig avfall på deponi. Begrepet brukes om alle typer mer eller mindre midlertidige lagre av noe en ønsker å bli kvitt, slik som snødeponier og slamdeponier,. Tanken om deponi handler mer om kartlegging og sortering av avfall. Det er større muligheter til å redusere kostnadene og jobbe for en bærekraftig verden.

Bruk

I den industrialiserte delen av verden er avfallsforbrenning en vanlig form for avfallsbehandling, men i andre deler av verden er bruk av avfallsdeponi den vanligste håndteringsmåten. Miljømessig er det bedre å forbrenne avfall i moderne avfallsforbrenningsanlegg enn å deponere avfallet.

Det kan skilles mellom uregulerte avfallsdeponi der avfallsmassene blir avhendet på en valgt lokasjon, og sanitære avfallsdeponi, som er konstruert etter spesifikke regler for å i så stor grad som mulig å unngå uheldige miljøeffekter. Offentlige etablerte avfallsdeponi vil normalt være sanitære avfallsdeponi.^{[trenger referanse]}

Sanitære avfallsdeponi

Bildet viser oppbyggingen av bunntettingen ved et sanitært avfallsdeponi. Det svarte duken vil ligge under hele deponi og vil isolere massene fra underliggende grunn.

Sanitære avfallsdeponi etableres ved å finne et egnet areal der avrenning fra deponiet kan ledes eller pumpes ut til egnede mottakere (resipienter av sigevann fra deponiet. Et sanitært avfallsdeponi skal ha dobbel bunntetting for å skille avfallsmassene fra underliggende grunn. Nederst i deponiet vil det etableres et mineralsk tett lag, som kan være leire eller annet materiale med lav vannpermabilitet. Over dette laget vil det etableres en tett plast membran som er sveiset sammen. Over membranene vil det legges materiale for å beskytte den og deretter et nettverk av ledninger og drenerende grus være å samle opp væske i bunnen av deponiet. Denne væsken kalles sigevann, og vil ledes ut av deponi igjennom en ledning til resipienten av vannet.

Prosesser i avfallsdeponi

Ettersom avfallsmassene legges på deponiet vil de trykkes sammen ved å kjøre tunge maskiner over massene. Dette er både for å sørge for maksimal utnyttelse av arealet en har til rådighet, og å sørge for hindre luftlommer og lufttilgang i deponimassene. En uheldig egenskap ved lufttilgang i avfallsdeponi er fermenteringsprosesser i deponimassene som gir surt sigevann som kan være svært miljøskadelig, men også varmeutvikling i deponimassene som kan føre til brann. Branner i avfallsdeponi er ikke uvanlig. En uheldig egenskap ved fraværet av luft i avfallsmassene er dannelse av deponigass, utlakning av jern fra deponimassene samt dannelse av ammonium-Nitrogen i sigevannet.^{[trenger referanse]}

Sigevann

Sigevann representerer vann fra både avfallsmassene og fra nedbør som treffer deponiområdet. Normalt skal det ikke renne overflatevann (elver, bekker) fra omkringliggende områder og inn på deponiområdet. Sigevann fra avfallsdeponi for husholdings- og næringsavfall vil ha et forholdsvis høyt nivå av jern, nitrogen forbindelser (hovedsakelig ammonium-Nitrogen), organisk materiale samt lave konsentrasjoner av en rekke miljøgifter som tungmetall og organiske miljøgifter. Ved ukontrollert utslipp til miljøet så vil sigevann medføre en betydelig forurensing av vannressursen som vannet slippes ut i. På grunnlag av dette vil sigevann samles opp og ledes til renseanlegg, kommunale avløpsnett eller direkte til en resipient som ikke tar skade av tilførselen.^{[trenger referanse][trenger referanse]}

Deponigass

Utslipp av deponigass er et betydelig miljøproblem relatert til avfallsdeponi. På grunn av det anaerobe miljøet i avfallsdeponiet så blir det ved nedbrytning av organisk stoff i avfallsmassene blir dannet metangass og karbondioksid.

Den maksimale produksjonen av deponigass kan illustreres ved reaksjonene med utgangspunkt i anaerobe nedbryting av dietyl oxalat:

C₆H₁₀O₄ + 1:5H₂O → 3:25CH₄ + 2:75CO₂

Deponigass fakkelen ved et avfallsdeponi i Ohio.

Gjennomsnittlig så er omtrent 50 % av volumet av deponigass metangass (CH₄) og litt under halvparten CO₂. Gassen inneholder også 5% nitrogen gass (N₂), og under 1% hydrogen sulfid (H₂S). Siden metangass er betydelig sterkere drivhus gass en CO₂, vil en ved moderne avfallsdeponi håndtere dette ved å brenne deponigassene. Ved noen deponi vil en etablere gassturbiner for strømproduksjon på grunnlag av deponigassen, men generelt er avfallsdeponi lite effektive for uttak av gass for energiproduksjon, og organisk avfall blir i stedet behandlet med dedikerte biogass anlegg.

Som følge av den kontinuerlige utviklingen av deponigass (i tillegg til kontinuerlig setning i massene) i opp mot 50 år etter avslutning av et avfallsdeponi så er gamle avfallsdeponi for husholdningsavfall svært lite egnede areal for oppføring av bygninger.

Europeiske deponiforbud

Miljøkrav fra EU krever at avfall skal sorteres og gjenvinnes^{[trenger referanse]}, men ifølge en rapport fra Eurostat fra 2013 lander det meste av husholdningsavfall i EU fortsatt på deponi. 37% av avfallet europeerne produserer deponeres, mens 25% gjenvinnes, 15% komposteres og 23% brennes.. I mange U-land er deponier fremdeles vanlige, da disse landene ikke tar seg råd til moderne avfallsgjenvinning ^{[trenger referanse]}.

Deponi i Norge

Siden 2004 har det vært forbudt å deponere som for eksempel matavfall i Norge. I 2001 ble det innført forbud mot deponering av organisk avfall ved avfallsdeponi. Organisk avfall måtte i stedet separeres ut og komposteres eller behandles på andre måter. Forbudet ble håndhevet ved at konsentrasjonen av TOC (total organisk karbon) skulle være under 10 % eller at glødetapet for avfallet skulle være under 20 %.

Siden 1. juli 2009 har det vært forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall i Norge. I 2009 ble det i Norge innført et generelt forbud på sluttbehandling av avfall ved deponering. Dette medførte en generell stopp på deponering av husholdningsavfall på avfallsdeponi. Det er likevel idag fortsatt drift på en del avfallsdeponi siden en del avfall ikke kan håndteres på en enkle måte ved annet enn deponering. Dette kan inkluderer avfall som lett forurensede jord og sandmasser, aske fra forbrenningsanlegg eller store/uhåndterlige objekter med lav brennverdi.

Deponiforbudene betyr at blant annet papir, trevirke og tekstiler må finne andre behandlingsalternativer enn deponering. Formålet med forbudene er å minke utslipp av klimagasser, minke utslipp av miljøgifter og øke produksjon av avfallsbasert energi. Det er også et mål at forbudet skal føre til økt materialgjenvinning.

Etter forbudet om sluttbehandling av avfall ved deponering i 2009 sank aktiviteten ved norske avfallsdeponi. Aktiviteten har tatt seg noe opp og stabilisert seg etter at håndtering av lett forurensede masser ble bedre regulert, og alt av lett forurensende masser (overskuddsmasser etter graving i bynære områder, veiprosjektet og lignende) må håndteres ved deponering.

Se også

• Avfall
• Resirkulering
• Returtjeneste