Bonifatius I
| St. Boniface Boniface | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 370 Roma | ||
| Død | 5. sep. 422 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
Se også liste over paver | |||
Bonifatius I var pave fra 28. desember 418 til 4. september 422.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ifølge Liber Pontificalis var Bonifatius romer og sønn til en presbyter ved navn Jocundus. Man antar tradisjonelt at pave Damasus I presteviet ham, og at han virket som sendebud til Konstantinopel før han ble pave.[trenger referanse]
Pave
[rediger | rediger kilde]Etter pave Zosimus' død havnet kirken i sin femte skisma, idet det ble valgt to paver. Bonifatius ble opprinnelig valgt som motpave mot erkediakonen Eulalius. Den siste var den 27. desember 418 valgt av en gruppe som hovedsakelig bestod av diakoner. Bonifatius ble konsekrert i nærvær av ni biskoper og omkring 70 prester den 28. desember 418 i kirken San Marcello, og Eualius konsekrert i Lateranbasilikaen av biskopen av Ostia.[trenger referanse]
Bonifatius' utnevnelse ble dårlig mottatt av Romas prefekt Symmachus, som utviste ham fra byen og sendte bud på keiser Honorius for at han skulle løse tvisten. Honorius lot først sammenkalle til synode i Roma, men da den ikke klarte å bilegge striden, ble det sammenkalt til konsil. Innen konsilet kom i gang, inntraff påsken, og de begge pretendenter ble nektet å forrette messe i Lateranbasilikaen, et forbud som Eualius overtrådte da han inntok denne kirken på lørdagen.[trenger referanse]
På grunn av dette kunne Honorius lettere erklære Bonifatius anerkjent som pave, den 3. april 418. På Bonifatius' begjæring lot Honorius bestemme at om skisma oppstod ved pavevalg, skulle ingen av de forskjellige krav godkjenne, men nytt valg skulle utlyses.
Under sitt pontifikat ble han involvert i strid med patriarken Atticus i Det bysantinske rike vedrørende jurisdiksjonen over Illyria, en strid som ved Honorius' innflytelse ble avgjort til Romas fordel. Overfor den afrikanske kirke var relasjonen spent vedrørende den rett paven hadde, fastslått ved Sardicasynodens beslutning i 343, om å motta appellasjoner fra avsatte biskoper fra Afrika, men fra Afrika lovet man å tross alt følge beslutningene.[trenger referanse] To tilhengere av pelagianismen kritiserte Augustin overfor paven, som tok tak i saken. Augustin har dedisert sin Contra duas Epistolas Pelagianorum Libri quatuor til Bonifatius.
Bonifatius fornyet pave Soters forbud mot kvinner i å bistå presten ved gudstjenesten, og han forbød prestevielse av slaver.
Bonifatius er begravd på Maximus' gravplass ved Via Salaria, nær sankta Felicitas grav. Han hadde før sin død latt oppføre et oratorium over henne.
Referanser
[rediger | rediger kilde]
