Bevergjel
Bevergjel eller gjel (castoreum) er et sekret som dannes i bevernes gjelpung (også kalt bevergjelpung og kjertelpung), et organ som er plassert mellom kjønnsorganet og kloakkåpningen. Gjelpungen kan bli opptil 12 cm lang. Den inneholder et sekret som stammer fra et avfallsstoff (slaggstoff) i urinen. Beverne bruker dette illeluktende duftstoffet til å markere små hauger av jord på territoriet sitt.[1]
Duftavsetning
[rediger | rediger kilde]Sekretet i gjelpungen kalles castoreum og brukes til kommunikasjon, gjennom duftavsetning. Castoreum oppstår når urinen blir konsentrert gjelpungen, og er egentlig avfallsstoffer som skilles ut fra urinen. Beverne bruker castoreumet, som er et kraftig duftstoff på linje med musk, til å markere territoriet sitt med. Castoreum avsettes fra gjelpungen på såkalte beverhauger som beverhannen bygger på strategiske plasser rundt om i territoriet. Haugene består typisk av jord, løv og annet avfall som beveren henter fra bunnen av dammen og plasserer rundt om i hauger. Disse haugen blir så markert av hannen, som også står for byggingen av dem.[2]
Annen utnyttelse
[rediger | rediger kilde]Før i tiden trodde folk at bevergjel hadde magiske egenskaper, og derfor har det vært handelsvare helt siden antikken.[3] Gjelpungen med sekretet ble røkt og tørket og brukt i en tinktur (en spritholdig ekstrakt) eller i pulverform mot alle mulige plager og sykdommer. Etter tørking og røyking får gjelpungen en sprø harpikslignende konsistens og kan pulveriseres. Det har bitter smak og en skarp aromatisk lukt. Bevergjel ble blant annet bruk mot leddgikt og hoggormbitt og som beroligende og krampestillende middel, og helt opp til det 17. århundre hadde ekstrakt av bevergjel stor betydning innen medisinen i Europa. Jegere både drakk ekstrakten og brukte bevergjel som duftstoff på åte. I Norge ble slik ekstrakt solgt på apotek til innpå 1800-tallet.[3] Det hadde også mange andre anvendelsesområder. En norsk svartebok fra 1600-tallet sier for eksempel at bevergjel var bra mot demoner og onde ånder.[3]
I ettertid har jakten på bevergjel og beverpels fått det meste av skylden for at den eurasiske beveren nesten ble jaktet til utryddelse.
Kjønnsbestemmelse
[rediger | rediger kilde]Siden bevere har kloakk og svært lite ellers skiller kjønnene, er det mulig å skille mellom hunner og hanner på fargen viskositeten og duften av bevergjelet. Hunnens gjel er lysere brun, mer rennende og lukter som blåmuggost, mens hannens er mørkere brun, mer tyktflytende og lukter som motorolje/dieselolje.[2] .
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ bevergjel i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. april 2020 fra https://snl.no/bevergjel
- ^ a b Pollock, M.M., G.M. Lewallen, K. Woodruff, C.E. Jordan and J.M. Castro (Editors) 2018. The Beaver Restoration Guidebook: Working with Beaver to Restore Streams, Wetlands, and Floodplains. Version 2.01. United States Fish and Wildlife Service, Portland, Oregon. 189 pp. Online at: http://www.fws.gov/oregonfwo/ToolsForLandowners/RiverScience/Beaver.asp Arkivert 5. august 2019 hos Wayback Machine.
- ^ a b c Bandlien, Bjørn (2011) Bever med baller. Norsk Folkeminnelag, Nr58-2011. s. 20–23