Bantu

Bantu er en generell betegnelse på mer enn 400^{[trenger referanse]} ulike etniske grupper i Afrika, fra Kamerun til Sør-Afrika. De har et felles språk, bantuspråk, og i mange tilfelle felles sedvaner^{[trenger referanse]}.

Inndeling

Bantuene kan inndeles i tre hovedgrupper: de østlige bantuene mellom Uganda og Zambezi, de sørlige bantuene i Sør-Afrika og de vestlige bantuene i vestre Sentr-Afrika.^{[trenger referanse]}

Østlige bantufolk

Folkene ganda, karagwe, kikuyu, nyanja og yao tilhører den østlige gruppen. I tradisjonell økonomi og samfunn inntar kvegdrift en sentral plass.^{[trenger referanse]} Buskap utgjør et statussymbol, mens jordbruk er den viktigste næringen.^{[trenger referanse]} Med tiden er dyrking av jordbruksprodukter for salg (kaffe, bomull med mere) fått stor betydning.^{[trenger referanse]}

Sørlige bantufolk

Zuluene, xhosaene, swaziene, tswanaene, shonaene og hereroene tilhører den sørlige gruppen. Også her er hovednæringen jordbruk, og buskapshold inntar en lignende plass i økonomien som hos de østlige bantuene.^{[trenger referanse]} I moderne tid har lønnsarbeid, særskilt i de hvites jordbruk, industri og gruvedrift, blitt mer omfattende, i den grad at opptil 75 % av de arbeidsføre menn kan arbeide langt fra sine hjemsteder.^{[trenger referanse]}

Svarte afrikanere ble tidligere kalt «bantus» av det sørafrikanske apartheidregimet, og begrepet har dermed et svært negativt fortegn i Sør-Afrika.

Vestlige bantufolk

Til de vestlige bantuene hører folkene i den sørlige delen av Kongo-Kinshasa og Angola, luba, kuba, lunda, med flere, samt de fleste folkegruppene i det nordlige Kongo-Kinshasa og Gabon: teke, fang, nkundo og andre.^{[trenger referanse]} I dette området er kvegdrift umulig på grunn av sovesyke, og de vestlige bantufolkene har derfor vært mer ensidig henviste til jordbruk og jakt.^{[trenger referanse]}

Historie

Språklige likhetstrekk i hele bantuområdet tyder på at bantufolkene spredte seg sørover på kontinentet i relativt sen tid.^{[trenger referanse]} Ekspansjonens begynnelse er vanskelig å tidfeste, men de fleste forskere regner med at det må vært tidlig i vår tidsregning etter Kristus, og at bantufolkene fortrengte og til en viss grad absorberte den tidligere befolkning av sanfolk, pygméer og andre sener forsvunne folkegrupper.^{[trenger referanse]} Bantufolkenes spredning synes å ha sammenfalt med jernalderens inntog i Afrika, og med at nye nytteplanter begynte å bli dyrket, som forskjellige banansorter og tidligere ukjente rotfrukter av sørøstasiatisk opphav.^{[trenger referanse]} Slik ble urskogene mulige jordbruksområder og var ikke lengre ubeboelige for åkerbrukende folk. Bantufolkenes vandring sørover har pågått i flere bølger. I Sør-Afrika ble videre ekspansjon stanset av de hvite kolonistene på 1600-tallet.

Se også

Litteratur

Schapera, I. (red.): The Bantu-Speaking Tribes of South Africa. 1959: Routledge & Kegan Paul, London.