Amfetamin

Amfetamin

Systematisk (IUPAC)-navn
(±)-1-phenylpropan-2-amine
Identifikatorer
CAS-nummer		300-62-9
ATC-nummer		N06BA01
PubChem		3007
DrugBank		DB00182
ChemSpider		13852819
Kjemiske data
Formel		C₉H₁₃N
Molmasse		135,104799 g/mol
SMILES		CC(CC1=CC=CC=C1)N
Farmakokinetiske data
Metabolisme		Hepatisk (CYP2D6)
Halveringstid		10 timer for d-isomer, 13 timer for l-isomer
Utskilling		en høy andel utskilles uendret i urin
Terapeutiske data
Lovlig status		C-Preparat; reseptpliktig legemiddel (NO)

Amfetamin-molekyl i 3D-modell

Amfetamin er et sentralstimulerende stoff som ligner på metylfenidat som brukes i behandling av ADHD og narkolepsi. Metylfenidat er et amfetamin-liknende stoff som brukes i legemidler for behandling av Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) hos barn og voksne.^{[trenger referanse]} Amfetamin brukes for å bedre konsentrasjon og motvirke tretthet. Amfetamin har en anorektisk effekt som gjør at det i noen tilfeller er anvendelig i behandling av sykelig overvekt. Fordi amfetamin har en prestasjonsøkende effekt på noen områder, er det også et populært stoff på det illegale markedet. Amfetamin finnes i flere varianter, men har utgangspunkt i en racemisk form.

Historie

Stoffet ble først syntesert av Lazar Edeleanu ved Universitetet i Berlin i 1887, men stoffets sentralstimulerende effekt ble ikke oppdaget før i 1929 av Gordon Alles. Rettighetene til stoffet ble solgt til legemiddelfirmaet Smith, Kline and French, som begynte å markedsføre det som det første antidepressive legemiddelet i 1938.

Fra 1938 ble amfetamin solgt reseptfritt som antidepressivum i Tyskland under produktnavnet Pervitin. Stoffet ble også brukt av Wehrmacht, den tyske hæren, under andre verdenskrig for å få soldatene til å orke mer, være våkne lenger og motstå sult. De krigførende brukte også kokain på samme vis. Bildet viser varianter av Pervitin utstilt på Messner Mountain Museum, en kjede av fjellklatrermuseeer, i Kronplatz i De italienske alpene, for å vise bruken av sentralstimulerende midler blant fjellklatrere.

Samme år markedsførte det Berlin-baserte firmaet Temmler det under navnet Pervitin, mens firmaet Knoll markedsførte en lett modifisert versjon med navnet Isophan.

Militærlegen Otto Ranke, som ble professor ved universitetet i Erlangen etter krigen, ble oppmerksom på stoffet etter å ha lest en artikkel i det medisinske tidsskriftet Klinische Wochenschrift om hvordan effekten av amfetamin tilsvarer reaksjonen på kroppens eget adrenalin. I september 1939 testet Ranke ut Pervitin på nitti studenter, og fant at søvnbehovet minsket, samtidig med at forsøkspersonene tålte smerte, sult og tørst bedre. Han konkluderte med at det kunne hjelpe Wehrmacht, den tyske «vernemakten», å vinne andre verdenskrig.

De første blant Wehrmacht-staben som fikk utdelt Pervitin, var sjåførene under invasjonen i Polen 1939. Særlig under felttogene mot Polen og Frankrike benyttet Wehrmacht seg av amfetamin. Mellom april og juli 1940 fikk troppene utdelt over 35 millioner 3 mg-doser av Pervitin og Isophan. Emballasjen var merket Stimulant («stimulerende»), og anbefalte en dose på 1-2 tabletter «etter behov, for å opprettholde våken tilstand». Den tyske forfatteren Heinrich Böll, som ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1972, var med på felttoget i Polen og skrev 9. november 1939 til familien hjemme i Köln: «Det er tøft her ute, og jeg håper dere forstår at jeg snart kommer til å skrive til dere bare hver annen eller fjerde dag. I dag skriver jeg mest for å be om noe Pervitin...Kjærlig hilsen Hein.» 20. mai 1940 skrev han: «Kanskje dere kan skaffe meg noe mer Pervitin som jeg kan ha som ekstraforsyning?» Tyske sivile kunne kjøpe Pervitin reseptfritt.

Under andre verdenskrig brukte amerikanske, tyske og japanske soldater amfetamin, utdelt av deres eget militærvesen, så de holdt seg våkne og oppmerksomme lenger. Etter krigen hadde mange utviklet avhengighet av stoffet.

Hitler selv brukte også amfetamin, utskrevet av hans lege som et forsøk på å behandle Parkinsons sykdom.

Helseministeren i Nazi-Tyskland, Leonardo Conti som hengte seg på cellen sin i Nürnberg i oktober 1945, var betenkt over utviklingen, og fikk under henvisning til den tyske loven om opium registrert Pervitin som legemiddel under restriksjoner gjeldende fra 1. juli 1941. Like fullt ble ti millioner tabletter sendt til militæret samme år. 18. juni 1942 sendte man ut Rettledning for å oppdage og motvirke utmattelse inneholdende følgende råd: «Øyeblikkelig inntak av to tabletter eliminerer behovet for søvn i tre til åtte timer, og to doser på to tabletter hver er normalt virkningsfullt i 24 timer.»

Virkning

Farmakologisk
Det oppnår sin virkning ved å binde seg til monoamin-transporterne, og dermed øke andelen av signalstoffene dopamin, noradrenalin og serotonin i hjernen.

Rus

Inhalering eller sniffing av «speed», det vil si amfetamin.

Foto: 2010

Akutte virkninger

Stoffet gir brukeren en følelse av mental klarhet og våkenhet, økt energinivå, oppstemthet og utholdenhet. Mange føler seg kreative og åpne overfor andre mennesker. Fysiske virkninger kan være redusert matlyst (mange brukere klarer ikke spise under rusen), svette, hyperaktivitet, økt blodtrykk, impotens og insomnia.

Langtidsvirkninger

Amfetamin er avhengighetsskapende, og man utvikler en viss grad av toleranse for stoffet. Ved bruk er det fare for psykoser, hjerte- og nyreproblemer, endrede spise- og søvnvaner, nedsatt tannstatus og redusert immunforsvar. En gjennomgang av over tre millioner sykehusinnleggelser i Texas i årene 2000–2003 konkluderte med en forhøyet risiko for hjerteinfarkt på 61% blant amfetamin-misbrukere i aldersgruppen 18-41 år, sammenlignet med normalbefolkningen i samme alder.

Kallenavn i slang

Amfetamin er i rusmiljøene tradisjonelt kalt speed (= «fart» på engelsk), men kjennes i slang også under navn som «marsipan», «nebbet», «fortis», «joggesko», «makka», «kvitt», «skjerf», «joggebukse», «pluss», «elefant», «krydder», «pepper», «wago» og «gass».

Eksterne lenker

• (en) Amphetamine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Rapport fra SIRUS om bruk av sentralstimulerende midler i Norge (2009)