Abd al-Malik
Abd al-Malik | |||
---|---|---|---|
Født | 646[1][2][3] Medina (Rashidun-kalifatet) | ||
Død | 4. okt. 705 Damaskus (Umajjadene) | ||
Beskjeftigelse | Politiker, guvernør, kalif | ||
Embete | |||
Ektefelle | Atikah bint Yazid Wallada bint al-Abbas ibn al-Jaz Q124435736 | ||
Far | Marwān I | ||
Mor | Aisha bint Muawiyah bin Mughira | ||
Søsken | Abd al-Aziz ibn Marwan Muhammad ibn Marwan Bishr ibn Marwan Aban ibn Marwan Ubayd Allah ibn Marwan | ||
Barn | 11 oppføringer
Al-Walīd I
Hišām ibn ʿAbd al-Malik Yazīd II Sulaymān ibn ʿAbd al-Malik Maslamah ibn Abd al-Malik Marwan ibn Abd al-Malik Fatima bint Abd al-Malik Muhammad ibn Abd al-Malik ibn Marwan Sa'id ibn Abd al-Malik Abdallah ibn Abd al-Malik Bakkar ibn Abd al-Malik | ||
Abd al-Malik ibn Marwan (arabisk: عبد الملك بن مروان; født 646 i Medina, død 4. oktober 705 i Damaskus) var en Umajjad-kalif. Han var en velutdannet mann og en dyktig leder til tross for de mange politiske problemene som hindret ham. Abd al-Malik ble kalif etter sin fars død i 685.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Abd al-Malik opplevde som barn drapet av ʿUthmān og ble under Muʿāwiya divanens sekretær i Medina. Etter at han hadde utmerket seg militært til sjøs mot bysantinerne, levde han i [4] og fikk der av faren til sitt underhold halvparten av de utstrakte landegodsene ved Fadak.[5]
Han giftet seg med en kvinne fra den qaisitiske stammen ʿAbs-Ghatafān, som han fikk fem barn med, en av dem den senere kalif al-Walīd (født 668) og Sulaimān (født 674). Da umayyadene i 683 ble fordrevet av opprørere fra Mekka, forlot han byen sammen med sin far. Men han vendte tilbake med den syriske hær, og informerte dens kommandant, Muslim ibn ʿUqba, om Medinas befestninger.[6]
Kalif
[rediger | rediger kilde]Etter farens død våren 685 ble ʿAbd al-Malik elevert til kalif. Hans troskapsed fulgte i rajab i år 65 (= februar/mars 685). Hijaz, Irak, Fars, Khorasan og tilgrensende områder befant seg på denne tid i ʿAbdallāh ibn az-Zubairs hender.[7]
Sikring av Syria
[rediger | rediger kilde]Først beskjeftiget ʿAbd al-Malik seg med sikringen av umajjadenes herredømme i Syria, Palestina og Egypt. Her stod han for betydelige besværligheter, særlig fordi det under de første år av hans regjering raste flere ødeleggende pestepidemier (685–686 og 688–690) og hungersnøder (686/7), og fordi bysantinerne fikk til angrep på Syria. I Qarqīsiyāʾ, ved sammenløpet av elvene Khabur og Eufrat, hadde den qaisitiske araberen Zufar ibn al-Hārith forskanset seg.[8] Da ʿAbd al-Malik sommeren 689 forsøkte å erobre Irak, gjorde en av hans nevøer, ʿAmr ibn Saʿīd al-Ashdaq, opprør i Damaskus, slik at han ble tvunget til å vende tilbake til Syria.[9]
Rikets gjenopprettelse
[rediger | rediger kilde]En fredsavtale med Bysants og underkuelsen av al-Ashdaqs opprør gjorde det i 690 mulig for ʿAbd al-Malik 690 og vende sin interesse mot problemene i al-Jazira og Irak.[10] Sommeren og høsten 690 eroberet han Qarqīsiyāʾ; deretter fortsatte han til Nusaybin, der det oppholdt seg 2000 tilhengere av Mukhtar al-Thaqafi og som anså Muhammad ibn al-Hanafīya som den rettmessige imam. Han beleiret dem til de til slutt gav etter og anerkjente ham som imam i stedet.[11]
Fra Nusaybin dro kalifen via Mosul nedover Tigris. I Jumada l-ula vant han i år 72 (oktober 691) ved Maskin den avgjørende seier over Musʿab ibn az-Zubair, som hadde regjert Irak for sin bror ʿAbdallāh ibn az-Zubair.[12] Samme år begynte Abd al-Malik på byggingen av Klippemoskeen i Jerusalem og sendte en hær under ledelse av Al-Hajjaj ibn Yusuf til Hijaz, og som klarte å ta Mekka med storm. ʿAbdallāh ibn az-Zubair ble drept den 17. Dshumada l-ula 73 (4. oktober 692).[13] Dermed var kalifatets enhet gjenopprettet og umajjadenes makt sikret.
Stormaktspolitikk
[rediger | rediger kilde]Under Abd al-Malik begynte kalifens absolutte makt å festne seg for alvor. Familiemedlemmer ble innsatt som stattholdere i provinsene, som nå ble stadig sterkere dirigert av sentralmyndigheten i Damaskus. Med på å styrke sentralmakten tjente også utbyggingen av postsystemet. Dessuten ble arabisk innført som kansellispråk, og de persiske og bysantinske mynter som inntil da var gangbare, ble avløst av mynter med arabisk-islamsk skrift. Al-Hajjaj ibn Yusuf ble i 694 sendt som stattholder til Irak og regjerte derfra rikets østre deler.
Befestelsen av kalifens makt muliggjorde at man kunne forsette den muslimske territorielle ekspansjon. Etter 700 klarte Hassan ibn an-Numan til slutt å underkue berberstammene og sikre Maghreb for kalifatet. Med Abd al-Maliks forvaltningsreformer lå det til rette for umajjadestatens fortsatte ekspansjon.
En betydningsfull hendelse i ʿAbd al-Maliks senere regjeringstid var kinditten Ibn al-Ashʿaths opprør, som dateres til 81 d.H. (= 700/701 e.Kr.). Ibn al-Ashʿath ble til slutt forrådt av sin tidligere allierte Rutbīl, og begikk selvmord. Han avhugde hode ble i 84 d.H. (= 703 e.Kr.) sendt til Al-Hajjaj. Han sendte det videre til ʿAbd al-Malik, som gav det videre til sin bror ʿAbd al-ʿAzīz ibn Marwān i Egypt.
ʿAbd al-Malik døde den 10. shawwal 86 (= 4. oktober 705) i Damaskus.[14]
Sønner
[rediger | rediger kilde]ʿAbd al-Malik hadde 16 sønner: al-Walīd, Sulaimān, Marwān den eldre, Yazīd, Marwān den yngre, Muʿāwiya, Hischām, Bakkār, al-Hakam, ʿAbdallāh, Maslama, ʿAnbasa, Muhammad, Saʿīd, al-Haddschādsch og Qubaisa.[15] Fire av dem ble selv kalifer etterhvert: al-Walīd I, Sulaimān, Yazīd II og Hishām.
Pseudepigrafiske skrifter
[rediger | rediger kilde]I senere islamsk litteratur er det tradert en rekke brev som skal ha blitt rettet til kalifen fra samtidige som al-Hasan al-Basrī og Abdallah ibn Ibad. Men samtlige er av senere forskning blkitt innordnet som pseudepigrafiske.[16]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arabiske kilder
- Al-Masʿūdī: Kitāb at-Tanbīh wa-l-išrāf. Frz. Übersetzung von B. Carra de Vaux. Imprimerie Nationale, Paris 1896. S. 404–410. Digitalisat
- Sekundærlitteratur
- Hamilton Alexander Rosskeen Gibb: Art. ʿAbd al-Malik b. Marwān. In: The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bd. 1, s. 76a–77b.
- Heinz Halm (utg.), (begründet von Ulrich Haarmann): Geschichte der arabischen Welt. 4. überarbeitete und erweiterte Auflage. Verlag C. H. Beck, München 2004, ISBN 3-406-47486-1 (Beck's historische Bibliothek).
- Chase F. Robinson: ʿAbd al-Malik. Oneworld Publ., Oxford 2005.
- Gernot Rotter: Die Umayyaden und der zweite Bürgerkrieg. (680–692). Steiner, Wiesbaden 1982, ISBN 3-515-02913-3 (Abhandlungen für die Kunde des Morgenlandes 45, 3).
- Julius Wellhausen: Das Arabische Reich und sein Sturz. Reimer, Berlin 1902 (Nachdruck: 2. unveränderte Auflage. de Gruyter, Berlin 1960).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ AlKindi, oppført som Abd al-Malik ʿ ibn Marwān ibn al-Ḥakam, Diamond Catalog ID for persons and organisations 65163[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som ‘Abd al-Malik, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0000131[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id abd-al-malik-20, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jfr. Rotter 165.
- ^ Jfr. Rotter 120.
- ^ Jfr. Gibb 76.
- ^ Vgl. Al-Masʿūdī: Kitāb at-Tanbīh, s. 404.
- ^ Jfr. Gibb 76b.
- ^ Jfr. Rotter 167.
- ^ Jfr. Rotter 210.
- ^ Jfr. Rotter 215.
- ^ Jfr. Rotter 212-218.
- ^ Jfr. Al-Masʿūdī: Kitāb at-Tanbīh, s. 406.
- ^ Jfr. Al-Masʿūdī: Kitāb at-Tanbīh, s. 407–409.
- ^ Jfr. Ibn Abī s-Surūr Ibn ʿAbd ar-Raḥmān ar-Rūḥī: Kitāb Bulġat aẓ-ẓurafāʾ fī ḏikrā tawārīḫ al-ḫulafāʾ. Ed. M. Z. ʿAzab. Kairo 2001. S. 57.
- ^ Jfr. Robinson 106-113 og Michael Cook: Early Muslim Dogma. A source-critical Study. Cambridge 1981. s. 51–67.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Abd al-Malik ibn Marwan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons