Hans Gude står sentralt i norsk kunsthistorie. Sammen med Adolph Tidemand skapte han et nasjonalt “ikon” som Brudeferden i Hardanger, og hans landskapsmalerier har vunnet et stort publikum. Han gjorde strålende karriere på kontinentet og virket som professor i landskapsmaleri ved akademiene i Düsseldorf, Karlsruhe og Berlin. Gjennom sin lange lærervirksomhet øvde han innflytelse på flere generasjoner norske landskapsmalere.
Faren var jurist og skattefogd i Christiania, fra 1842 sorenskriver på Nes i Hallingdal og fra 1852 i Sand ved Lillesand; begge steder ble viktige for malerens valg av landskapsmotiver. Allerede som 12-åring fikk Hans privat tegneundervisning hjemme hos maleren Johannes Flintoe om søndagene, og fra 1838 mottok han et par år korrektur av Flintoe mens han gikk på Den kongelige Tegneskole om kvelden. Han fikk senere også anledning til å kopiere malerier tilhørende Christiania Kunstforening. Sammen med sin lærer, adjunkt Wittrup, som var amatørmaler, gjorde han sin første studiereise til Vestlandet sommeren 1839 mens han gikk på Møllers Institut. Da J. S. Welhaven tilfeldigvis hadde sett en tegning fra denne turen, overtalte han Ove Gude til å la sønnen forlate skolen før eksamen og reise utenlands for å studere malerkunst.
Hans Gude reiste 1841 til Düsseldorf for å bli historiemaler, men Andreas Achenbach penset ham inn på landskapsmaleriet og aksepterte ham som privatelev etter at han først var blitt avvist ved Akademie der Künste i Düsseldorf. Fra høsten 1842 var Gude et par år elev i professor Johann Wilhelm Schirmers landskapsklasse ved akademiet. Senere avanserte han til å bli hjelpelærer i Schirmers privatatelier – ifølge eget utsagn frem til 1847.
Akademiet i Düsseldorf hadde et av de mest avanserte opplegg for kunstundervisning i samtiden. Gude mottok gjennom professor Schirmer impulser fra den klassisistiske tradisjon, som la vekt på streng komposisjon og lineære kvaliteter. Gjennom Andreas Achenbach ble han fortrolig med den romantiske retning, som lot seg fascinere av det overveldende og skremmende i naturen og forsøkte å artikulere sine inntrykk ved en rik og mettet fargebruk eller gjennom veksling mellom lys og skygge. I Düsseldorf lærte Gude å basere sine komposisjoner på grundige naturobservasjoner, og livet igjennom foretok han sommerreiser som ble av største betydning for hans kunstneriske produksjon.
Karakteristisk for kunstnerens tidlige periode er dramatiske høyfjellskomposisjoner i stort format. Et typisk eksempel er Høyfjellslandskap med opptrekkende uvær fra 1848. Bildet er utført på atelieret i Düsseldorf, basert på en oljestudie på papir i lite format gjort på stedet. Maleriet ble vist på de akademiske kunstutstillinger i Berlin og Dresden og fikk strålende kritikker. Gudes tidlige gjennombrudd på kontinentet hadde utvilsomt nær sammenheng med de norske motivenes popularitet. Helt fra 1844 hadde Gude stilt ut i kunstforeningene både hjemme og i Düsseldorf, og han hadde alltid et nært forhold til Christiania Kunstforening, som har kjøpt flere kunstverker av ham enn av noen annen maler.
Ved akademiet i Düsseldorf arbeidet kunstnerne på store malersaler, og forholdene lå godt til rette for samarbeid. Gude fikk tilnavnet “der Luftdoktor” fordi han ofte hjalp sine kolleger med fremstilling av atmosfæren. Samarbeidet med Adolph Tidemand hadde størst betydning. Foruten Brudeferden i Hardanger utførte de to kunstnerne mellom 1848 og 1859 Aften på Krøderen, Lystringen, Likferd på Sognefjorden og Fiskere i havsnød. Alle forestiller mennesker i båt på vannet – en hensiktsmessig avgrensning mellom Tidemands figurmaleri og Gudes omgivende landskap. Naturlyrikken i landskapsskildringen og høytidsstemningen som preger aktørene, kledd i nasjonaldrakter, er karakteristisk for nasjonalromantikken på 1800-tallet.
Fellesarbeidene inspirerte til flere dikt, bl.a. Andreas Munchs “Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande” med musikk av Halfdan Kjerulf. Flere av motivene ble oppført som levende tablåer på teaterscenen, første gang i Norge under en veldedighetsforestilling på Christiania Theater mars 1849. Det var stor etterspørsel både etter enkeltverker av Gude og etter fellesarbeidene, og gjennom radermapper og reproduksjoner i fargelitografier, utgitt med ledsagende dikt i flerspråklige billedbøker, ble motivene allemannseie både hjemme og på kontinentet.
I likhet med flere andre vendte Gude hjem etter urolighetene i Europa våren 1848 og ble engasjert til utsmykkingen av lystslottet Oscarshall på Bygdøy ved Christiania. For kongens private gemakker malte han 1849 fire store stemningslandskaper med tema fra Esaias Tegnérs populære Fridtjofs saga.
1854 ble Hans Gude utnevnt til professor i landskapsmaleri etter Schirmer i Düsseldorf. Han ble en populær lærer, og som den yngste i lærerkollegiet kunne han fungere som megler mellom den eldre og den yngre generasjon under stridigheter ved akademiet. I tillegg til akademiundervisningen hadde han også ansvar for en rekke privatelever av flere nasjonaliteter. Blant hans norske elever var Anders Askevold, Erik Bodom, August Cappelen, Sophus Jacobsen, Morten Müller, Nils Bjørnson Møller, Peder Thurmann og Christian Wexelsen.
Fra Düsseldorf gikk sommerreisene enten til Norge, hvor Lillesand eller Christiania ble utgangspunkt for studieturer innover i landet, eller til Mellom-Europa. Utover i 1850-årene ble Gudes landskapskomposisjoner sikrere, og ved slutten av tiåret drev han iherdige studier for også å mestre figurfremstillinger som staffasje. I høyfjellsmotivene møter vi folk og buskap på vei til seters og tømmerfløtere. Mest berømt fra denne perioden er Høyfjell fra 1857.
Årene 1862–64 var Gude i Bettws-y-Coed i Wales, et malerisk område som hadde tiltrukket seg en del friluftsmalere. Han hadde søkt seg bort fra Düsseldorf for å unngå personlige uoverensstemmelser, og for at det ikke skulle gå rutine i malerarbeidet. Han fant imidlertid ikke noe nytt fotfeste; han ble verken antatt på utstillingene i Royal Academy i London eller akseptert av det britiske publikum eller av stedets malerkolleger. Men kunstnerisk ble Wales-oppholdet en rik tid, hvor han uten distraherende forpliktelser kunne utprøve friluftsmaleriets muligheter.
1864 ble Gude på nytt Schirmers etterfølger, denne gang ved kunstskolen i Karlsruhe. Her møtte han igjen venner fra Düsseldorf og videreførte de pedagogiske prinsippene fra düsseldorfertiden. Hver enkelt malers spesielle evner måtte stimuleres. Elevene skulle selv gå ut og studere naturen, og maleren måtte ha inngående kjennskap til sitt motiv. Således var det på Gudes initiativ at Kitty Lange Kielland og Nicolai Ulfsten tok opp jærmaleriet fra sine hjemtrakter. Blant de andre elevene fra Norge var Andreas Disen, Eilif Peterssen, sønnen Nils, Christian Krohg, Frits Thaulow og Otto Sinding. Gudes pedagogiske evner var en medvirkende årsak til at strømmen av norske landskapsmalere i 1860- og 1870-årene fant veien til Karlsruhe.
Fra 1860 hadde Gude vært opptatt av lysreflekser i vann, og fra Karlsruhe-tiden stammer nitide luft- og skystudier fra traktene rundt Chiemsee og Bodensee. Herfra hentet han motiver til mange av sine bilder, som kunne anta anselige dimensjoner. Han besøkte også Sogn, Lista og Romsdalen. En sommerreise til Skottland 1877 skaffet rikt studiemateriale, men mest kjent fra siste del av århundret er de mange solskimrende skildringer av seilskuter og småbåter i lett bris på Christianiafjorden.
Store stormbilder fra kysten, som f.eks. Nødhavn fra 1873, kan også oppvise dramatikk. Uværshimmelens dystre gråbrune toner understreker kystbefolkningens harde virkelighet. I ulike komposisjoner varieres motivet med bl.a. skuter og småbåter, fiskere og barn eller fiskerkoner med kurver. Gude begav seg aldri inn på dyptgående menneskeskildringer, men staffasjefigurene illuderer utmerket som fiskerfamilier i sin daglige dont ved hav eller innsjø.
1880 var Gude blitt professor ved Det prøyssiske kunstakademi i Berlin, en av de mest ærefulle stillinger en kunstner kunne inneha i samtiden, men strømmen av elever avtok. De unge fant Paris mer spennende enn en tradisjonell akademisk skolering. Blant Gudes norske elever i Berlin kan nevnes Johan Wedel Anker, Thorolf Holmboe og Olaf Schou. Fra Berlin gikk sommerreisene enten til Rügen ved Østersjøen eller, som 1889, atter til Sogn og 1890 til Romsdal. For øvrig ble han for det meste værende sommeren igjennom ved Christianiafjorden, etter 1898 i sin villa “Sølvkronen” ved Horten.
Hans Gudes styrke var hans gjennomgående evne til fornyelse. Han forstod sine begrensninger og mestret de fleste oppgaver han påtok seg. I alderdomsverkene nådde han lengst i å forene intens naturopplevelse med reflektert komposisjon. En rekke bevarte skissebøker vitner om et omfattende studiemateriale. Han utførte også akvareller og eventyrillustrasjoner. Gjennom vel 60 års virke måtte han forholde seg til omfattende endringer på kunstscenen. Etter at nasjonalromantikken hadde utspilt sin rolle, la han om motiv- og fargevalg, og bildene ble mer realistiske. Likevel inntok han aldri et ekstremt “naturalistisk” standpunkt, men beholdt hele livet overbevisningen om at et ferdig verk skulle være en “erindringens kunst” snarere enn en uformidlet gjengivelse av synsinntrykket. Samtidsretninger som impresjonisme og symbolisme tok den aldrende mester avstand fra, men 1890-årenes stemningsmaleri påvirket tydelig enkelte av hans sene arbeider.
Betsy og Hans Gudes hjem var et samlingspunkt for nordmenn i utlandet. Til 70-årsdagen ble det samlet inn penger til et legat til understøttelse av eldre malere og billedhuggere og deres etterlatte. Som en nestor i landskapsfaget var han uten tvil sin tids mest feirede norske maler. Men hos kunsthistorikerne dabbet interessen for Gude av etter hans død, selv om hans kunst alltid har hatt en høy stjerne hos det store publikum. Først da düsseldorferskolen i 1970-årene ble restituert gjennom vidtfavnende utstillinger i Tyskland og Norden, og Norges kunsthistorie på nytt ble behandlet av en yngre generasjon kunsthistorikere, har interessen for Hans Gude som kunstner igjen blitt vakt.
Gudes malerier ble innkjøpt i Norge og utlandet til offentlige, fyrstelige og private samlinger. Han ble tildelt gullmedaljer ved flere verdensutstillinger og honorære medlemskap ved berømte kunstakademier rundt om, samt en rekke ordener og æresbevisninger. Ridderkorset av St. Olavs Orden hadde han fått allerede 1855; han ble kommandør av 1. klasse 1887 og fikk storkorset 1893.