Urgresk

Urgresk er det antatt siste felles stamspråk for alle kjente varianter av gresk, inkludert mykensk gresk, klassiske greske dialekter som attisk-jonisk, dorisk og arkadisk-kypriotisk gresk, og til sist koiné («fellesspråk»), bysantinsk gresk (middelaldergresk), og moderne gresk (nygresk). En del lingvister inkluderer også det fragmentariske antikke makedonske språket, enten det nedstammer fra et tidligere «urgresk» språk, eller per definisjon må inkluderes blant etterkommerne av urgresk som et gresk språk og/eller en gresk dialekt.^[2]

Urgresk vil ha blitt snakket på slutten av 2000-tallet f.Kr., hovedsakelig på Balkan. Foreningen av urgresk vil ha blitt avsluttet som greske emigranter som snakket forløperen til mykensk språk og ankom den greske halvøya enten en gang rundt 2000-tallet f.Kr. eller senest ut på 1600-tallet f.Kr.

Utviklingen av urgresk må bli betraktet på bakgrunnen av den tidlige paleobalkanske språkbunt som gjør det vanskelig å skissere nøyaktige grenser mellom de enkelte språk. De karakteristiske greske representasjonene av ordinnledende laryngaler ved protesiske vokaler som er delt med armensk språk, som også deler andre fonologiske og morfologiske særegenheter med gresk. Det nære slektskapet mellom gresk og armensk kaster lys på det parafyletiske vesen i kentumspråket (den del av de indoeuropeiske språkene som ble skilt ut ved delingen av satemspråkene).

Nære likheter mellom gammelgresk og vedisk sanskrit antyder at både urgresk og urindiskiranske språk var fortsatt ganske likt til enten urindoeuropeisk (som ville ha plassert sistnevnte en gang på slutten av 3000-tallet f.Kr.) eller et post-indoeuropeisk greskarisk urspråk. Sistnevnte hypotetiske språkgrein har i dag liten støtte blant lingvister ettersom både geografisk og temporal spredning av gresk og indoiransk passer godt med kurgan-hypotesen for urindoeuropeisk språk.

Referanser

^ Georgiev, Vladimir Ivanov (1981): Introduction to the history of the Indo-European languages. Pub. House of the Bulgarian Academy of Sciences. s. 156. Sitat: «The Proto-Greek region included Epirus, approximately up to Αυλών in the north including Paravaia, Tymphaia, Athamania, Dolopia, Amphilochia, and Acarnania), west and north Thessaly (Hestiaiotis,, Perrhaibia, Tripolis, and Pieria), i.e. more or less the territory of contemporary northwestern Greece)»
^ «Indo-European: Composite». MultiTree.

Se også

Litteratur

Beekes, Robert S. P. (1995): Comparative Indo-European Linguistics. Amsterdam: John Benjamins. ISBN 90-272-2150-2.
Buck, Carl Darling (1933): Comparative Grammar of Greek and Latin. University of Chicago Press. ISBN 0-226-07931-7.
Fortson, Benjamin W., IV (2004): Indo-European Language and Culture. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0316-7.
Sihler, Andrew L. (1995): New Comparative Grammar of Greek and Latin. Oxford University Press. ISBN 0-19-508345-8.

Autoritetsdata

[1] Georgiev, Vladimir Ivanov (1981): Introduction to the history of the Indo-European languages. Pub. House of the Bulgarian Academy of Sciences. s. 156. Sitat: «The Proto-Greek region included Epirus, approximately up to Αυλών in the north including Paravaia, Tymphaia, Athamania, Dolopia, Amphilochia, and Acarnania), west and north Thessaly (Hestiaiotis,, Perrhaibia, Tripolis, and Pieria), i.e. more or less the territory of contemporary northwestern Greece)»

[2] «Indo-European: Composite». MultiTree.

[1]

[2]